(08.06.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 70.
Vi lever i en pedofil kultur – en platonisk lovsang av barn og barndom som kan få seksuelle overtoner – og noen ganger mørkere undertoner. Det er på tide å bli voksne – uten å drepe barnet i oss.
(Angelica Kauffman: The Victory of Eros, 1750-1775, Metropolitan Museum of Art, public domain.)
Dyrkingen av barnet er ikke noe nytt. Vi kan spore den minst tilbake til Jesu tid – “la de små barn komme til meg”. Barnet er det opprinnelige, det ubesudlede, det rene – naturtilstanden vi lengter tilbake til i en vanskelig, ofte uforståelig verden av plikter og krav og kulturelle føringer. Lengselen etter barnet har steget og sunket i bølger gjennom historien. Nå vokser den seg problematisk stor.
Den gir seg mange utslag. Ett av de siste var hyllesten av Greta Thunberg som en slags Gaias grønne frelser. Å kritisere henne blir egentlig uinteressant i denne sammenhengen. Hun framstår som både intelligent og belest til så ung å være, og har mange gode og viktige poenger i den tynne boka hun har utgitt på egen hånd.
Men lengselen etter barnet og barndommen får voksne mennesker – media, politikere, organisasjoner – til å opphøye henne hinsides hva hun er.
Greta Thunberg ser det egentlig selv – slik jeg leser boka hennes – No One is Too Small to Make a Difference.
Et stykke ut i boka skriver hun – oversatt av meg: Vi vet at de fleste politikere ikke vil snakke med oss. Bra, for vi vil ikke snakke med dem heller. Vi vil at de skal snakke med forskerne i stedet. Hør på dem, for vi gjentar bare hva de har sagt gjennom tiår.
Patosfylte barnedyrkere kan ikke ha tatt til seg dette avsnittet. De ville nominere Thunberg til Nobels fredspris – ikke forskerne som gjennom tiårs møysommelig arbeide har avdekket klimakrisen, eller de politikerne som forsøker å finne farbare, realistiske veier ut av den.
Denne forgudingen av det ubesudlede, rene barnet er i videste forstand en pedofil feber som fortsatt herjer samfunnslegemet – over 2000 år etter at vise menn flokket seg om krybben til det nyfødte jesusbarnet.
Vi kan starte der. Hva er det i fortellingen om Gud som kom til verden som et spedbarn som har grepet mennesker i over 2000 år – og som fortsatt griper, også meg? Det kan være den umiddelbare følelsen av mirakel og beskyttelsestrang overfor det nyfødte livet som jeg selv har opplevd da jeg var med på å ta imot mine egne barn i fødestua.
Det er flott og vakkert at mennesker ser det store og mektige i det ubeskyttede, sårbare lille – som spedbarnet er. Historien om Jesus innledet en ny innsikt i hvordan det guddommelige kan ytre seg – eller hvordan vi kan operasjonalisere våre mest altruistiske sider, for å formulere det tørt nok for en ateist.
Dette mektige og samtidig sårbare, lille og samtidig store som vi ser i spedbarnet – hva er det egentlig? Det er ikke bare omsorgen for neste slekt, evolusjonært nedfelt i mennesker og dyr. Det er også omsorgen for de sterkeste, mest umiddelbare livskreftene som kan boble fram i voksne mennesker når vi slipper disse kreftene løs – barnet i oss, det lekende menneske.
Forskjellen på barnet og den voksne er at den voksne har gått gjennom en utvikling av smertefull innsikt over egen maktesløshet og egne muligheter. Denne utviklingen er parallell med det gamle testamentets beskrivelse av hvordan Adam og Eva mistet uskylden gjennom å spise av kunnskapens tre – få innsikt om verden og seg selv, men miste barnet umiddelbare og ureflekterte barnlige utfoldelse.
Først når den voksne kan bruke sin innsikt til å styre barnet i seg selv, kan barnets energi brukes til fellesskapets beste – til å skape bedre teknologi, bedre samfunn. Det er som når fossen ledes i rør mot turbinen i kraftverket. Vannet i seg selv er en mektig kraft, men spruten må styres for å gjøre nytte.
Det er mange gode eksempler på hvordan det kan skje. En kunstner har gjennom hardt arbeide klart å kanalisere lekenheten inn i leire eller stein eller strek eller kroppsutfoldelse eller toner eller ord eller datakode. En ingeniør har klart å kanalisere lekenheten inn i en maskin som møter oss med bruksnyttig vennlighet i hverdagen. Noen klarer begge deler – Leonardo da Vinci, Steve Jobs, Elon Musk.
Menneskenes historie kan også sees som en historie om hvordan mennesket strever med å temme barnet i seg, la det slippe til når det er godt for fellesskapet – men også hvordan lengselen etter det tapte barndommens paradis kan bli så overveldende at den voksne i oss mister kontrollen over barnet når det blir destruktivt.
Det skjer hele tiden. Du kan se det på veiene – sjåfører som bruker bilen som moromaskin eller til å utreagere sinne – eller i politikken – Donald Trump som bruker verden som sjakkspill – eller kanskje mest Kina-sjakkspill.
Og – viktig i denne sammenhengen – i den motsatte enden av den indre konflikten mellom barnet og den voksne i alle, er de som har stengt barnet i seg inne og ikke tør slippe det til. Disse er enda farligere.
De er redd for barnet i seg selv. De bruker to strategier for å bekjempe redselen.
Én strategi er å drepe barnet – ikke bare i seg selv, men også når barnet trer fram i verden omkring. Noen foreldre mishandler barna sine, fordi de hater barnet i seg selv. Noen gjør det mer subtilt med hersketeknikker, for eksempel latterliggjøring av barnets uttrykk, slik som da Donald Trump omtalte Greta Thunberg.
En annen strategi er å omkanalisere barnet utenfor seg selv – gjennom stedfortreder. Det kan skje platonisk, slik som når de vise menn flokker seg om det nyfødte jesusbarnet som verdens frelser eller når politikere og kulturpersonligheter opphøyer barnet Greta Thunberg til grønt fyrtårn på seilasen mot en bedre verden og vil gi henne Nobels fredspris.
For andre tar forgudingen av barnet gjennom stedfortreder seksuelle former. Det blir pedofili i tradisjonell forstand. Barnets uskyld blir seksuelt attråverdig, nettopp fordi det fortsatt er i en ureflektert, paradisisk tilstand. I den seksuelle lengselen etter barnet ligger lengselen etter barnet i den pedofile selv, noen ganger i spenningsforhold til et like sterkt hat og ønske om å drepe dette barnet – gjennom seksuelle overgrep.
Da Sylvi Listhaug kalte slike pedofile overgripere for monstre, ufarliggjorde hun dem. Monstre kan nedkjempes, slik vi lett kan skyte den siste ulven eller bjørnen i vår natur, hvis vi vil. Men vi kan ikke drepe pedofilien, fordi den er inne i alle mennesker.
Den er en destruktiv konsekvens av det store menneskelige dramaet som utviklingen fra barn til voksen er – gjenspeilet i syndefallsberetningen, evangeliene og hvert enkelt menneskes smertefulle oppvåkning fra ureflektert barndom til verden og selvinnsikt, innsikt om egne muligheter og begrensninger – egen tapte barndom og til slutt eget tapte liv – døden.
Jeg tror vi er på vei mot en krise for barnet i kulturen – en polariserende krise. Den ene polen er et ukontrollert frislipp av barnet – rørene sprekker i kraftverket og vannet fosser ukontrollert. Den andre polen er en overkontroll av barnet slik at trykket bygger seg opp og vannet finner nye og farlige veier.
Det ukontrollerte barnet i den voksne er farligst for de som faktisk er barn – når de seksuelle overtonene blir mørke undertoner. Overgrepssaker er så stygge at de skjærer i hjertet – trolig også på overgriperne. Men de har mistet kontrollen.
Men også i politikken ser vi hvordan voksne har mistet styringen over barnet i seg. Vi ser det ikke bare i infantile toppolitikere som Trump, men også i infantile politiske bevegelser. Istedenfor å anerkjenne at politikk er hardt arbeid og krever stor faglig innsikt, flokker mange seg om døgnfluebevegelser som Occupy Wall Street, Orange-vestene, Bompengepartiet og Klimabrølet.
Slike bevegelser tvinger politikerne til å gi etter for press med like kortvarig politisk effekt som døgnfluebevegelsene selv.
Respekten for politikere er dalende, i kontrast til andre yrkesgrupper. Tenk på en flyger i et passasjerfly. Ingen ville trenge seg inn i cockpit og overprøve flygernes beslutninger for å komme fortere fram. Resultatet kunne bli havari. Men færre og færre respekterer at politikk også er et fag.
For å bruke flyanalogien – alle er eksperter i hvor de vil reise, men bare flygeren vet hvordan de trygt skal komme dit. Det vestlige demokratiet er i ferd med å korrumperes til et støyende barneselskap der bøllen som roper høyest og har det enkleste budskapet får flest stemmer – uten respekt for de som vet mer om hvordan vi skal nå de politiske målene i en kompleks verden.
Når den sublimerte lengselen etter barnet antar seksuell karakter – pedofli, blir den farlig på andre måter, mest for barn, men også for voksne som ikke klarer å hanskes med barnet i seg.
Pedofilien gir seg også utslag i hovedstrømninger i vår kultur. Mange barberer vekk kjønnshår og kroppshår. De vil se førpubertale ut.
Den frodige, fruktbare, modne kvinnen – idealisert i barokkens malerier – har veket plass for den "søte jenta". Mange kvinnelige popstjerner låter som småpiker og mennene som skolegårdens brølende bøller. Tekstene forguder tankeløs sex der det eneste hodet som er involvert er penishodet.
Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden (Brave New World) tegnet et bilde av en slik verden med infantiliserte designmennesker som druknet enhver ettertanke i designorgier med designrusmidler og infantil designsex med designkropper. For meg er den boka mer treffende og skremmende enn 1984-dystopien til George Orwell, fordi en slik framtid faktisk kan framstå som attråverdig for mange.
Hvorfor skjer denne infantiliseringen, denne pedofiliseringen av kulturen? Jeg tror det skyldes resultatet av informasjonsteknologi – på to måter.
For det første – teknologien har muliggjort uforpliktende sosiale fora med Facebook og Twitter i teten, der meninger spres ut fra hvor stor appell de har – ikke sannhetsgehalt eller langsidig nytte for samfunnet. Hovedstrømsmedia følger etter. Sammenligner du en forside i en avis for femti år siden med i dag, ser du tydelig tendensen. Nå er det stadig oftere artikler som appellerer til den infantile narsissisten i oss, den som er oppslukt av oss selv, vårt eget utseende, sosiale omdømme og velvære.
Etermediene følger etter, også de som skulle være noe mer. Selv magasinflatene i NRK P2 gjør nyheter til underholdning og gode historier. Populærvitenskap blir småmorsomme kuriosa, ikke formidling av dypere innsikt.
Dette er heldigvis ikke hele historien. Teknologi har også gjort det mulig å nå ut med innhold som gir dypere innsikt og formidler gleden ved å forstå noe – for eksempel de mange brukerstøttede nye kanalene på YouTube eller i podkaster. Men tendensen er der.
For det andre – nettopp den teknologien som har infantilisert mennesker, har også gjort mange mennesker fremmede for sin egen evne til å påvirke verden. Alle kan bruke en smartmobil eller en datamaskin til å sminke sitt ego i sosiale medier, men få trenger å ta bryet med møysommelig å beherske den – programmere den, reparere den, forstå den.
Uforståelig, men lettbrukt teknologi umyndiggjør menneskene. (Les mer om dette i blogginnlegget mitt om teknologi.) Teknologien leder an, politikerne dilter oftest etter. Teknologisk utvikling gjør folk arbeidsløse eller gjør arbeidet deres mer og mer meningsløst og fjernstyrt.
Diskusjonen om “bullshit jobs” viser hvordan mennesker som tidligere brukte hode og hender og fagkunnskap for å forme en bedre framtid for seg selv og samfunnet, nå stadig oftere sitter lenket som zombier foran dataskjermer. Mennesker er igjen i ferd med å reduseres fra mål til midler, slik de var i masseproduksjonens fabrikker i kapitalismens barndom.
Denne fremmedgjøringen fra moden evne til å gripe og begripe verden gjør voksne mennesker kuet av samfunnets og kulturens strenge krav, samtidig som nye medier tilbyr kanaler der det undertrykte barnet i den voksne kan blåse ukontrollert ut.
Heldigvis er det motkrefter i sving. Mennesker gjenoppdager gleden ved å se den barnlige gleden kanalisert i den voksnes tålmodige læring og utvikling i møtet med en vanskelig, men like fullt begripelig verden, ved å lære å leve i denne vanskelige men begripelige verdenen slik at vi utvikler den og samspiller med den i dypere forståelse av oss selv og verden, ikke grafser den som et barn grafser en godtepose.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.