(25.05.2020) (Eldre versjoner: 15.03.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 30.
I over førti år har jeg arbeidet og lekt med teknologi – som lydbåndamatør og seinere lydtekniker, multimediaprodusent, teknologi- og forskningsjournalist i radio og på nett. Erfaringene er destillert ned til en tese, tre krav – og mange eksempler og lange tanker om teknologi og mennesker.
Teknologien er til for menneskets skyld, ikke mennesket for teknologien.
Dette er min hovedtese. Den kan virke selvfølgelig, men innebærer at vi må reflektere rundt teknologi. Vi må stille kritiske spørsmål til teknologi.
Er teknologien nyttig for oss? Vil vi ha den? Hvordan påvirker den oss? Gjør den livene våre – og samfunnet og kulturen – bedre?
Dette er viktige spørsmål. Teknologi – for eksempel dampmaskinen, bilen, fjernsynet og internett – har formet samfunn og kultur i samspill med mennesker. Likevel stiller mennesker disse spørsmålene for sjelden. Det gjelder også mennesker med stor innflytelse. Politikere og kulturarbeidere er lite skolert i teknologi og naturvitenskap.
Hvordan kan en bevisst og kritisk holdning til teknologi praktiseres? Jeg foreslår et hjelpemiddel – tre krav til god teknologi:
MIN – Mennesker i nodene. LET – Lavest effektive teknologinivå GOB – Gripbar og begripbar
MIN betyr at stor, komplisert teknologi bør stykkes opp i mindre og enklere deler, og at mennesker har kontroll der disse delene samvirker. Disse kontrollpunktene kaller jeg noder.
Eksempel: Istedenfor én komplisert maskin som masseproduserer én type tresleiver, settes en treskjærer i noden, omgitt av kniver og stemjern og andre verktøy. Denne treskjæreren kan lage mange slags skjeer, sleiver og andre nyttegjenstander og figurer i tre, ikke bare én type sleiver.
LET betyr at disse mindre delene bør gjøres enkle og robuste, slik at flest mulig kan mestre og vedlikeholde dem selv.
Eksempel: Sleivproduksjonsmaskinen kan bare vedlikeholdes og opereres av spesialutdannet personale. De fleste kan derimot slipe en spikkekniv eller et stemjern og forstå hvordan de brukes.
GOB betyr at teknologien er håndgripelig, sansbar og derfor umiddelbart forståelig.
Eksempel: Sleivproduksjonsmaskinen må konstrueres av en ingeniør og driftes av en operatør. Treskjæreren, derimot, holder i emnet, kjenner strukturen med hendene, ser mulighetene og fører redskapen i sanselig samspill med trevirket.
De tre kravene henger sammen. Enkel teknologi (LET) vil ofte også være håndgripelig (GOB) og vil lettere kunne spille allsidig sammen med mennesker (MIN) på mange ulike måter.
Betyr dette at jeg vil avskaffe industriell masseproduksjon og gjeninnføre håndverket som viktigste produksjonsform? Ikke nødvendigvis. Det er viktig å reflektere rundt dilemmaene som teknologi gir oss, og ikke kritikkløst godta industriell masseproduksjon fordi den er effektiv.
Datateknologi åpner dessuten for spennende, lovende og samtidig problematiske synteser av håndverkskultur og masseproduksjon.
Eksempel: Treskjæreren kan med VR-hansker og VR-briller forme et virtuelt emne som så lages i store mengder av en programmerbar fresemaskin. Jeg skriver mer om dette i den lange versjonen nedenfor.
Andre ganger er slike synteser umulige, og kravet om teknologi for menneskets skyld vil gi dilemmaer som krever avveininger og prioriteringer. Ett dominerende dilemma er kravet om lønnsomhet og effektivitet – stilt opp mot kravet om menneskelig, nær teknologi.
Slike dilemmaer stimulerer til ny tekning og utvidet bevissthet om problemene og dilemmaene.
Lønnsomhetskravet handler for eksempel om økonomisk tankegang. Økonomi kan sees på som teknologi i utvidet, abstrakt forstand – metateknologi. Penger er et verktøy for byttehandel – laget av mennesker. Verktøy – og dermed penger og økonomi – er også teknologi.
Da kan hovedtesen ovenfor tilpasses dette spesialtilfellet:
Økonomi og penger er til for menneskets skyld, ikke mennesket for økonomien og pengene.
En slik formulering griper rett inn i den store, politiske debatten om hva slags samfunnsform vi vil ha. Den viser at diskusjoner om teknologi handler om mye mer enn maskiner.
Vi kan utvide teknologibegrepet til å omfatte mange sider av samfunnet og kulturen. Her er noen bevissthetsutvidende datametaforer:
Politikere programmerer samfunnsdatamaskinen med algoritmer, kalt «lover». Lovene er mykvaren – «software» – som kjører på «hardware» – menneskene. Grunnloven er operativsystemet – det programmet som de andre dataprogrammene trenger for å kjøre. Ord er allsidig maskinkode som kan brukes til mange slags dataprogrammer på høyere nivå – grunnlov og lover, ideologier, religion, kultur.
Med et slikt utvidet teknologibegrep – metateknologi – får grunnprinsippene ovenfor et mye større anvendelsesområde.
Hva betyr «mennesker i nodene», «lavest effektive teknologinivå» og «gripbar og begripbar» for lover og jus, for økonomi, for religion og kultur?
Slike spørsmål – og mange flere – skal jeg drøfte i de grundigere refleksjonene som starter
Helt siden jeg var liten gutt og stod ærbødig foran grammofonen – uten å forstå, men desto mer imponert over hvordan den lille stiften løftet musikk opp fra platerillen – har jeg vært fascinert av teknologi.
Kanskje ikke rart at jeg mange år seinere ble lydtekniker i NRK. Radiostudioet ble mitt andre hjem. Båndopptaker og miksebord ble mine venner – og noen ganger uvenner, når jeg i seine nattetimer presset dem – og meg selv – mot grensene for yteevnen.
Noen ganger ønsket jeg meg altfor mange båndspillere og enda flere blekksprutarmer på spakene for å forme lyden slik jeg hørte den for mitt indre øre.
Datamaskinen skaffet meg alt dette – både virtuelle lydbåndspor, mikserkanaler og muligheten til å styre dem på skjermen. Jeg fikk mine blekksprutarmer i dataland.
Seinere ble datamaskinen så mye mer – både virtuelt klippebord for video i NRK og universalverktøy for å lage multimedia i forskning.no.
Datamaskinen og jeg – sammen ble vi dynamitt – noen ganger dessverre også i metaforisk verste forstand.
Datamaskiner gjør som du vil – helt til de plutselig og uforklarlig bryter sammen. Samlivet med teknologien har vært himmelturer og krasjlandinger. Teknologi har gitt meg yrke og levebrød i mange år – og næring til ettertanke.
Den viktigste ettertanken – en slags sum av all min erfaring med teknologi – er en parafrase over, eller kanskje spesiell tolkning av et Jesus-sitat fra Markus-evangeliet (2:27): Teknologien er til for menneskets skyld, ikke mennesket for teknologiens skyld.
Jesus snakket om sabbaten. Han kunne like godt snakket om penger, økonomi eller ord, lover, ideologier – ja, alle de verktøy mennesker bruker for å hjelpe seg gjennom livet og skape gode samfunn.
Når sabbaten blir viktigere enn menneskene, blir vi verktøy for sabbaten – verktøy som lager regelslaver.
Når penger blir viktigere enn mennesker, blir vi verktøy for pengene – verktøy som lager rovdyrkapitalisme.
Når ord blir viktigere enn mennesker, blir vi verktøy for ordene – verktøy som lager dogmer og heksebrenning og henrettelser – av vantro og politiske motstandere.
Og når teknologi blir viktigere enn mennesker, får vi summen av alt dette, siden både lover, penger, ord, ideologier og maskiner er med i det utvidede teknologibegrepet – det vi kan kalle metateknologi.
Prinsippene jeg beskriver, gjelder alle slike former for teknologi, men her bruker jeg eksempler fra min egen erfaring med maskinteknologi. Denne avgrensingen er ikke så begrensende som man først kunne tro.
Maskiner – fysiske verktøy – er det konkrete substratet vi bygger vårt abstrakte samfunnsmaskineri på – gjennom politikk og lover. Maskiner er «hardware» – samfunn og kultur er «software» – metateknologi.
Teknologi er et grunnleggende premiss for samfunn, kultur og politikk. Uten maskiner, ingen masseproduksjon, ingen kapitalisme og klassekamp, ingen bokspredning, radio, tv, film, intet postindustrielt samfunn, ingen Netflix, YouTube, Twitter eller nettaviser med kommentartroll …
Derfor kan denne konkretiseringen gjennom maskinteknologi si mye også utover seg selv.
Teknologien – og sabbaten – er skapt av mennesker. Det er mennesker som styrer teknologien – og sabbaten. Det er mennesker som skal ha nytte av teknologien – og sabbaten. Det betyr at vi alltid må stille dette spørsmålet rundt nye teknologi: Er den nyttig? Vil vi ha den? Gjør den livene våre – og samfunnet og kulturen – bedre?
Ofte får vi ikke noe enkelt, avklarende svar. Hva mener vi med «bedre»?
Teknologien løser problemer og skaper nye problemer. Hva vi mener med «bedre», bestemmer hva vi legger mest vekt på.
Vi tvinges til å velge i dilemmaer: Det som er bra for den enkelte, er ikke alltid bra for samfunnet. Det som er bra på kort sikt, kan være ødeleggende på lang sikt.
Ett eksempel: Bilen har gitt oss mobilitet og velstand – og trafikkdød og klimaendringer. Hva er viktigst – frihetsfølelsen eller risikoen? Går balansen i pluss eller minus?
Uansett – det viktige er at vi blir oss bevisst våre valg – at vi reflekterer kritisk rundt teknologien – og oss selv i samspill med teknologien.
Hvis vi bevisstløst overgir oss til teknologi, vil samspillet mellom oss og teknologien utfolde seg utenfor vår kontroll.
Eksempler ser vi lett i hverdagen – hvordan ellers høflige og hensynsfulle mennesker blir tutende bøller bak et ratt – eller hatske troll bak et tastatur.
Og hvis vi henter eksempler fra det utvidede teknologibegrepet – folk og økosystemer jages mot ytelesgrensen fordi den økonomiske motoren må gå stadig fortere, eller bøllete retorikere vinner valg fordi samfunnets «operativsystem» – grunnloven – hindrer at oppdaterte demokratiske «apper» – styringssystemer – kan utnytte nye, bredere og raskere kommunikasjonskanaler og medier.
Disse dystre eksemplene betyr ikke at vi skal falle fra kritikkløs teknologioptimisme til motsatt grøft – nemlig luddittenes like kritikkløse demonisering av teknologi.
Ludditter setter den onde ingeniøren opp mot det gode, ubesudlede naturmennesket – og velger det siste. Dette polariserte valget kan koste oss dyrt, slik Thor Heyerdahl fikk erfare på sin ungdoms drømmeferd til den naturlige urtilstanden på sydhavsøya Fatuhiva, der tropesykdom nesten tok livet av hans kone Liv. "Du kan ikke kjøpe billetter til Paradis" konkluderte Heyerdahl i sin bok om reisen.
Lengselen tilbake til den paradisiske enhet med naturen må balanseres mot – eller aller helst finne sin syntese i – alle de fordeler teknologien gir oss både i konkret og utvidet betydning – fra bedre helse og høyere levealder til komplekse samfunn med overskudd til mangfoldig livsutfoldelse – kulturelt og sosialt.
Syntesen av teknologi og natur kan konkret finnes i grønn teknologi, men også i dypere betydning i aksept for at tenkeren, forskeren og teknologen Homo Sapiens Sapiens faktisk også er et naturprodukt.
Det var evolusjonen som «fant på» at vi skulle bli oppfinnere. Vi har fått denne evnen i arv, gitt oss gjennom arvestoffet – sammen med evnen til å reflektere over denne evnen og arven. Dét har gitt oss maskinene – og dét gir oss ansvar.
Å ta kontroll over teknologiutviklingen – å lage en teknologi for teknologien – innebærer det samme som å lage «lovenes lov» – med andre ord «grunnloven» – for teknologi, både for fysiske maskiner og for det utvidede teknologibegrep – samfunn og kultur.
Å lage den perfekte «lovenes lov», «teknologien for teknologi» er et ambisiøst mål vi aldri helt ut vil kunne nå – verken for maskiner eller samfunn. Men det er likevel et viktig mål å arbeide mot – som andre vanskelige, men viktige mål.
Som barn må vi snuble, reise oss, lære av feilene og stabbe videre. Bare dårer og diktatorer innbiller seg selv og andre at de har den endelige løsningen. Husk det i valgkampens hete – og når teknologer selger inn alt i ett-løsninger!
Jeg har også mine forslag til løsninger, tre krav til teknologi lansert i kjekk amerikansk markedsføringstradisjon med forkortelser – MIN (mennesker i nodene), LET (lavest effektive teknologinivå) og GOB (gripbar og begripbar).
Jeg håper de kan gjøre nytte som knagger til å henge egne idéer på, inntil tida kommer for å ta idéene enda videre.
MIN betyr – som tidligere forklart – at store teknologiske enheter deles opp i mindre, enklere (LET) og mer gripbare og begripbare (GOB) enheter – og at mennesker plasseres i viktige knutepunkter hvor de kan styre og endre samspillet mellom disse mindre LET/GOB-enhetene.
Her er et ganske søkt, men illustrerende eksempel.
En hobbysnekker skulle pusse opp barnerommet til sønnen sin. Fordi han også var en kompromissløs teknofil ingeniør, konstruerte han en barneromsoppussingsmaskin. Den var laget slik at det bare var å trykke på en knapp – så gjorde den hele jobben.
Men uheldigvis – han glemte å spørre sønnen først om han var enig i planen for oppussing. Det var sønnen ikke. Han ville ha hems, ikke seng, og et plassbygd skrivebord under hemsen, ikke ved vinduet.
Men barneromsoppussingsmaskinen var ikke var konstruert for å lage en hems. Den kunne bygges om – men det ville ta ukers slit. Det hadde ikke ingeniørhobbysnekkeren tid og krefter til. Dermed måtte maskinen slepes ut i garasjen, der den fortsatt står og ruster. Men ingeniørhobbysnekkeren bygget likevel hems og skrivebord – med hammer og sag og høvel og annet enkelt verktøy fra snekkerboden.
Hva er poenget med en så usannsynlig historie? Den skal vise hva som skjer når mennesket ikke er i teknologiens noder.
Ingeniørhobbysnekkeren hadde konstruert seg selv ut av barneromsoppussingsmaskinen. Den gjorde sin greie – mens han stod hjelpeløs og så på.
Men så – når han grep til verktøy fra snekkerboden – satte han seg selv i noden. Han fikk kontroll over hammer og sag og alt det andre som lå så godt i hånden (GOB) og enkelt (LET) kunne improviseres for å møte uforutsette problemer i byggeprosessen.
Mer generelt viser historien med ingeniørhobbysnekkeren at vi ikke bør lage monolittiske, store, lite fleksible og komplekse systemer som er spesialtilpasset én bestemt situasjon, som fungerer best i én bestemt sammenheng, men som er vanskelig å endre når betingelsene for hva som fungerer «best» – definert av oss – endrer seg.
Endringen kan komme fordi vi lager nye kriterier for hva som er best – som i eksempelet med barneromsoppussingsmaskinen. Guttungen ville plutselig ha hems.
Endringen kan også komme fordi virkeligheten rundt oss endrer seg. Det kunne for eksempel hende at selv om seng var ok for gutten, så kunne likevel ikke barneromsoppussingsmaskinen lage den fordi noen vannrør måtte flyttes for at sengen skulle få plass.
Elbilprodusenten Tesla har faktisk gjort et forsøk på å lage en "barneromsoppussingsmaskin" – ikke for å pusse opp barnerom, men for å produsere folkebilen Tesla model 3.
Maskinen ble kalt Alien Dreadnought. "Dreadnought" betyr – ordrett oversatt – "frykter intet".
Tesla ville lage en fryktesløs robot, lik en skapning fra det ytre rom i en gammel science-fiction-film, som helt alene skulle produsere bilene. Alien Dreadnought skulle bli "maskinen som laget maskiner" – biler.
Men prosjekt Alien Dreadnought gikk fryktelig galt. Tesla gikk gjennom et produksjonshelvete da Model 3 skulle masseproduseres, og måtte ansette stadig flere mennesker for å gjøre jobben. De måtte sette mennesker i nodene.
–Mennesker er undervurdert, sa Tesla-sjefen Elon Musk. Men han og Tesla har ikke helt gitt opp prosjekt Alien Dreadnought.
Ifølge fan-nettstedet Teslarati blir nå fabrikken i Fremont i California utstyrt med nye industriroboter som skal automatisere produksjonen ytterligere.
Dessuten har ingeniøren Sandy Munro skrudd fra hverandre Teslas neste bilmodell – Model Y – og funnet ut at den ser ut til å være konstruert for automatisert produksjon, ifølge Teslarati-artikkelen.
Så er spørsmålene de samme som for barneromsoppussingsmaskinen: Hva skjer med Alien Dreadnought når Model Y må endres for å tilpasses krav fra kunder eller myndigheter? Hva skjer hvis bilen viser seg å ha en alvorlig, grunnleggende feil i konstruksjonen?
Kanskje vil Tesla sende Alien Dreadnought tilbake ut i sci-fi-filmenes godmodige gamle verdensrom, og la roboter og mennesker arbeide sammen i en syntese av MIN og LET.
Et klassisk – og dramatisk – eksempel på hvordan MIN og LET sammen i ytterste konsekvens kan redde liv, har vi fra romferden Apollo 13 i 1970.
Til venstre: Service-seksjonen på Apollo 13 etter at et sidepanel er blåst vekk av eksplosjonen i en oksygentank. Til høyre: Astronaut John L. Swigert jr. med den improviserte CO2>-renseren synlig som en boks med stropper i bakgrunnen. (Foto: NASA)
En oksygentank eksploderte underveis til Månen. Astronautene var truet av strømmangel og – enda mer akutt – av stigende CO2-nivå i kabinen, som truet med å drepe dem.
På rekordtid klarte oppfinnsomme ingeniører i kontrollsenteret på Jorda å improvisere framgangsmåten for å tilpasse et luftrenseanlegg. I siste liten fikk astronautene bygget om anlegget med deler rasket sammen fra romskipskabinen – en sokk, remser av håndklær, limbånd, papp fra omslaget på sjekklister.
Dette eksemplet viser hvordan selv grundig planlegging av den avanserte teknologien på romskipet kom til kort når virkeligheten rundt endret seg – med eksplosjonen. Men – menneskene i nodene kunne likevel løse problemet med enkel teknologi.
Dette eksempelet viser også en annen viktig fordel som enkle verktøy (LET) har – de kan brukes på mange forskjellige og ofte uforutsette måter.
Jeg er sikkert ikke den eneste hobbysnekkeren som har måttet legge spesialverktøy til side og ta i bruk tollekniv, syl eller tang for å spikke, vrikke eller knekke opp en gjenstridig, vanskelig tilgjengelig kant som ikke passer inn. Eller jeg redder situasjonen med gaffatape. Uelegant, men effektivt i nødens stund.
Enkle verktøy kan også ofte være reserveløsninger for hverandre. Det gir redundans. Har du ikke stemjern, så kan du til nød hogge vekk treverk med en flat skrutrekker. Har du ikke skiftenøkkel, så kan du til nød skru til en mutter med en tang.
Motsatt – hvis én viktig del i den store barneromsoppussingsmaskinen svikter, så bryter den sammen.
Når menneskene ikke er i nodene, blir utfallet noen ganger desto mer tragisk, slik som de to ulykkene med passasjerflyet Boeing 737 MAX.
For å presse drivstofforbruket ned og effektiviteten opp, ble flyet utstyrt med motorer som i visse situasjoner gjorde det ustabilt. For å kompensere, fikk flyet datasystemer som automatisk skulle kompensere for ustabiliteten.
Men da systemet fikk feil sensordata, virket det ikke som det skulle. Pilotene var ikke i noden – de kunne ikke deaktivere automatikken som nå gjorde feil korreksjoner. To fly styrtet, det ene i havet utenfor Indonesia 29. oktober 2018, det andre i Etiopia 10. mars 2019.
Når jeg leser om slike ulykker, føler jeg meg på mange måter tryggere bak spakene i det gamle Cessna 172 småflyet jeg er medeier av. Her er jeg fullt og helt i noden – fartøysjef, med ratt og pedaler som er koblet fysisk med wire og stag til rorene. Ingen automatikk som tror den vet bedre enn meg, men ikke kan se ut av vinduet og bruke sunt skipperskjønn.
Og mens jeg forteller om mine egne småflyerfaringer – jeg flyr ut fra Kjeller, Norges eldste flyplass ved Lillestrøm nord for Oslo. På fine sommerdager er Kjeller trolig en av de travleste flyplassene i Norge, bortsett fra Gardermoen, Flesland og Værnes.
Likevel har Kjeller bare sjelden bemanning i kontrolltårnet. Flygerne snakker sammen på radio, og har selv ansvar for å holde avstand til hverandre og orden i avgangs- og landingsrunden. Likevel har det aldri – meg bekjent – vært noen nestenulykker med fly på kollisjonskurs i lufta eller på bakken.
Jeg tror det er på grunn av – ikke på tross av – at tårnet som regel ikke er bemannet. Den enkelte flyger har ansvaret. Den enkelte flyger er en node – ikke passivt styrt utenfra av en stemme over radioen fra kontrolltårnet.
Hvis flygerlederen er eneste node, kan en glipp få store konsekvenser. Ett eksempel har vi fra luftrommet på grensen mellom Sveits og Tyskland, 1. juli 2002.
Et passasjerfly med russiske skolebarn på vei fra Moskva til Barcelona og et DHL godsfly fra Bahrain fløy i samme høyde og på kryssende kurs. Flygerlederen hadde mye å gjøre, og gav ordre som stod i konflikt med de automatiske antikollisjonssystemene i flyene. Dermed kolliderte de. Alle ombord i begge fly omkom.
Det er svært trolig at dersom de to flymannskapene hadde kommunisert direkte ville aldri ulykken skjedd. Det er nettopp hva vi småflygere gjør i landingsrunden på Kjeller.
Alle småflypilotene er i nodene – og hver node kan improvisere ut fra trafikkbildet i øyeblikket, selv uten sentral kontroll.
At dette fungerer, vitner også omleggingen av navigasjon for de store passasjerflyene om. Systemet ADS-B gir pilotene satellittnavigasjon på skjermene og sender informasjon om flyets posisjon også til andre fly i nærheten.
Slik vet flygerne om hverandre. De er alle i noden og kan unngå kollisjoner.
Jeg har noen andre skrekkeksempler på manglende mennesker i nodene også, men de er verken hentet fra verdensrommet eller luftrommet. Snarere er de fra det rommet jeg har tilbragt mesteparten av mitt yrkesliv i, nemlig det digitale gutterommet.
Der finnes det ikke barneromsoppussingsmaskiner, men gigantomane datasystemer som appellerer særlig til offentlige ledere med mer penger enn digital forstand.
Disse gigasystemene lover det samme som barneromsoppussingsmaskinen: Det er bare å trykke på en knapp, så ordner resten seg helt av seg selv.
Ja, du aner en lett sarkasme. Jeg har noen års erfaringer med slike topptunge, vaklevorne datasystemer, både i NRK og i forskning.no. Her er ett eksempel.
På 1990-tallet ble et svært prosjekt satt i gang i NRK radio for å utvikle et datasystem der plater skulle velges automatisk fra spillelister, legges inn i kjøreplanene og avvikles direkte fra skjermer i radiostudioene.
Etter sending skulle musikkstatistikken automatisk rapporteres til TONO og andre opphavsrettorganisasjoner. Det var sikkert også flere finesser som jeg nå ikke lenger husker, trolig en meldingstjeneste.
Systemet ble mer og mer forsinket, og utviklingen ble et mareritt for den programingeniør-kollegaen min som tok utfordringen med å stable den digitale kjempen på leirføttene sine.
Kollegaen min var utholdende og kom i mål til slutt, men jeg tviler på at systemet er i bruk i dag. Antagelig er det erstattet av billigere og mer avansert digital hyllevare som medarbeiderne fryktsomt fôrer fra utsiden av sprinklene rundt PC-buret, stadig på vakt mot at det digitale monsteret skal gå amok.
Som nettjournalist kan jeg med kvekkende kynisk latter også minnes alle de såkalte CMS´er – «Content Management Systems» – jeg har sett redaksjonene mine forelske seg i, betale dyr medgift for og så – etter noen års italiensk ekteskapelig krangling med leverandøren – å gjennomgå en traumatisk skilsmisse og påfølgende forelskelse i neste CMS.
Igjen er det barneromsoppussingsmaskinens mantra som lokker: Det er bare å trykke på en knapp, så ordner resten seg helt av seg selv. Den som vil lese mer om mine opplevelser med CMS, kan lese her.
Hverdagslivet byr også på mange opplevelser av å være fjernt fra nodene i systemene.
Mange har sikkert opplevd hvordan kundebehandlere blir ute av stand til å hjelpe når vi har et problem som går på tvers av programmeringen i firmaets datasystemer.
Fra tid til annen leser vi om hvordan sykehus, skoler og andre offentlige institusjoner rammes av datakollaps eller data på avveie. Systemene er så store og komplekse at når de svikter, er det vanskelig å finne løsninger inspirert av astronautene på Apollo 13 – improvisere med enkle reservedataløsninger.
Det er flere paradokser rundt slike digitale kolosser på leirføtter.
Ett er at de monumentale systemene foregir å kunne spare ressurser – les penger – ved å automatisere og dermed effektivisere. Med automatisering kan lønnskrevende mennesker fjernes fra regnskapene.
Et system basert på «mennesker i nodene» (MIN) vil alltid framstå som mer ressurskrevende i det korte perspektivet. Det krever jo mennesker. Men igjen – teknologien er laget for menneskene, ikke omvendt – både maskinteknologien og den teknologien som vi kaller økonomi.
Og dessuten – er nå alltid automatisering så lønnsomt? Min erfaring med stadig nye CMS´er til hundretusener – noen ganger millioner – av kroner sier det motsatte.
Straks systemet er tatt i bruk, vil noen se at virkeligheten rundt stiller nye krav. Brukerne kan ikke endre systemet, men det kan naturligvis datautviklerne – til timesatser som blør rødt på bunnlinja til brukeren.
Slike monumentale systemer er ikke laget for å spare penger. De er laget for å omkanalisere penger – til datafirmaer som har gjort seg selv uunnværlige. De lever av å ta brukernes plass i nodene – fordi brukerne ofte ikke vil være i nodene.
Et annet og enda mer desillusjonerende paradoks er nemlig at brukerne, tross alle frustrasjoner og utgifter, vil ha disse monumentale systemene, igjen og igjen.
Mantraet om at en knapp skal løse alle problemer, er så forlokkende – av en enkel grunn: Brukerne ønsker ikke å gripe, begripe og mestre teknologien. De vil bare at systemene skal virke, og slippe mer bry.
En slik holdning er forståelig. Vi er alle nødt til å gi oss over til teknologisk dovenskap for å få hverdagen til å gå rundt. Jeg kan ikke forstå alle aspekter av teknologi jeg omgir meg med til daglig. Teknologi er basert på tillit til at systemene virker.
Men tilliten bør ikke bli ubetinget, hverken til maskiner eller teknologi i utvidet forstand – for eksempel politisk «software». Da begynner teknologien, økonomien, politikken å leve ut sin egen dynamikk. Menneskene gjør som Esau i Det gamle testamente – selger sin førstefødselsrett – sin rett til jorda, sin rett til å ta grep om eget liv – for en rett linser, automatikkens behag.
Ett subtilt eksempel på dette ser vi i de gigantiske datasystemene vi alle bruker til daglig – Google, Facebook og andre digitale hjelpemidler som gjør det lettere å skaffe oversikt og informasjon og holde kontakt mellom mennesker.
Det geniale – og skumle – med slike systemer er at de gir brukerne opplevelsen av å være i sin egen node – å ha kontrollen – å bruke førstefødselsretten. De har jo for eksempel kontroll på sine egne innlegg og venner og grupper i sosiale media, ikke sant?
Det er imidlertid et dobbelt informasjonteknisk bokholderi bak disse systemene. Firmaene bak systemene trekker i informasjonstrådene vi legger inn med våre søk og oppdateringer og samler dem i den mest potente noden – der kunstig intelligens kan finne mønstrene som gjør det mulig å selge påvirkning – noen vil si manipulasjon.
Noen ganger tenker jeg at Google, Facebook og de andre firmaene bak disse store systemene heller ikke er de som sitter i den viktigste noden. Den er kontrollert av systemene selv – gryende kunstig intelligens som lever ut sine egne behov, langt utenfor menneskers forståelse og kontroll.
Når – om noensinne – vil kunstig intelligens få sin egen agenda, sin egen vilje? Filosofisk kan det utdypes – hva er «vilje»? Hvis vilje betraktes utenfra som et emergent evolusjonært utviklet fenomen, kan denne viljen allerede ha oppstått? Kan kompliserte systemers egendynamikk leve sitt eget liv, sin egen evolusjon – uberørt av mennesker med teknologisk berøringsangst?
Paradoksalt kan menneskers manglende kontroll over teknologien holde noe av menneskets farligste evolusjonære arvegods under lås og slå. Jeg tenker på aggresjonen som hadde sin funksjon i spredte stammesamfunn, men som gjør seg dårlig i atombombealderen.
Med et utvidet teknologibegrep kan vi se at digital teknologi har muliggjort økonomisk kapitalistisk globalisering – en metateknologi som har utviklet seg i stor grad utenfor menneskers kontroll.
Både digitalteknologien og den globale økonomien med dens verdensomspennende nettverk av data, varer og tjenester er så sårbart at gammeldags krig er passé. Et land i den industrialiserte verden som vil erobre et annet med militærmakt, risikerer å legge sin egen erobring i ruiner. For erobringene er ikke lenger jord og slaver, men kunnskap og tilhørende skjør infrastruktur.
Det er blant annet derfor industriland som USA og deres lydige underleverandør Norge fører stedfortrederkriger i fattige, underutviklede land der det er mindre kunnskap og infrastruktur å tape og mye å vinne på å stimulere og utvikle egen krigsindustri.
På den andre siden – å overlate til teknologiens egendynamikk å holde våre utdaterte primitive impulser i tømme, er å sette teknologien i den sentrale noden, ikke mennesket. Mennesket blir til for teknologiens skyld.
Og hva da om den gigantiske barneromsoppussingsmaskinen på egen hånd finner ut at den skal rive hele huset?
Et tredje stort paradoks rundt barneromsoppussingsmaskinene – de monumentale, sentraliserte datasystemene – er at de benytter seg av et rammeverk som egentlig ble laget for å fragmentere og desentralisere datasystemer. Jeg mener internett.
Internett ble opprinnelig utviklet for digital kommunikasjon av den amerikanske militære forskningssenteret DARPA. Idéen var nettopp å lage et nettverk av mindre noder som kunne kommunisere i et nettverk.
Hvis én del av nettverket sviktet, kunne andre overta. Denne redundansen ga økt pålitelighet – slik redundansen i de enkle verktøyenes allsidighet gir snekkeren økt sikkerhet for å få jobben gjort.
De enkle verktøyene som internett bestod av, var blant annet dataprotokoller for elektronisk post, elektroniske diskusjonsgrupper og elektronisk publisering av innhold.
Jeg vil fortsatt påstå at de fleste alt i ett-programvarepakker som utvikles med varierende kompetanse og pålitelighet, stort sett kunne erstattes av disse enkle verktøyene som har vært med oss helt fra internettets barndom.
De ville bli litt mer tungvinte, men ville virke hele tiden – slik snekkeren med sine enkle verktøy alltid kan få jobben gjort.
Et fjerde og enda mer grunnleggende paradoks rundt de digitale barneromsoppussingsmaskinene finner vi dypest ned i datamaskinens minste deler – de millioner av elektriske bryterne – transistorene – som utgjør en mikroprosessor.
En bryter kan være av eller på. Det tilsvarer tallene 0 eller 1 – de to eneste tallene datamaskiner kjenner.
Med disse to tallene kan datamaskinen bygge de mest komplekse systemer mennesker har skapt – fra bokstavene og ordene du leser på skjermen nå til lyder, bevegelige bilder og hele tredimensjonale verdener av simulert virkelighet i dataspill.
Ja – det stanser ikke der. Datamaskinene er i ferd med å bygge sine egne virkeligheter med kunstig intelligens i nevrale nettverk, virkeligheter som intet menneske lenger kan gjøre seg håp om å få full oversikt over. Alt dette med to enkle tegn – 0 og 1.
Noe mer kraftfullt eksempel på smidigheten og allsidigheten i samspillet mellom enkle verktøy kan vi knapt tenke oss. Dette er endepunktet i en historisk utvikling – fra skriftspråk basert på piktogrammer som symboliserte hele ord, nedover mot alfabeter med noen titalls bokstavbyggeklosser og så helt ned til det som er verdens foreløpig mest kraftfulle og enkleste alfabet – datamaskinens en og null.
Dette eksempelet viser kraften i samvirkende enkle systemer – lavest effektive teknologinivå.
«Lavest effektive teknologinivå» er ikke så enkelt som det først kan se ut til. Hva menes med «lavt teknologinivå»?
Ført ut i sin ytterlighet, kan det defineres slik: Det laveste teknologinivået er å avskaffe verktøy helt. Mennesket gjør jobben med bare hendene.
Det er selvfølgelig urealistisk. Derfor– lavt teknologinivå vil generelt bety enkel teknologi med få deler.
Hva betyr det i praksis? Her er noen eksempler.
– En hjulvisp har lavere teknologinivå enn en mixmaster. – Nål og tråd har lavere teknologinivå enn en symaskin.
Disse eksemplene viser to store fordeler med lavt teknologinivå, her eksemplifisert med hjulvispen:
– Hjulvispen går ikke så lett i stykker som mixmasteren. – Hjulvispen er enklere å forstå, bruke og reparere enn mixmasteren.
Hjulvispen viser også tydelig et dilemma i LET-prinsippet.
Hjulvispen er mindre effektiv enn mixmasteren. Du pisker raskere eggedosis med mixmasteren enn med hjulvisp. Det er altså en motsetning mellom lavt teknologinivå og effektivitet.
Hvor ligger skjæringspunktet mellom L og E? Det er vanskelig å gi noen fasit. Det som er viktig, er å erkjenne dilemmaet – innse at det er et skjæringspunkt – at også fordelene med L har betydning, ikke bare E – effektivitet.
Men slik erkjennelse er ofte mangelfull eller fraværende. Kompleks teknologi tas ukritisk i bruk fordi høy effektivitet er så forlokkende – slik eksemplene under avsnittet om MIN viser.
Det er også en annen og mer spennende vei ut av motsetningen mellom L og E. Istedenfor å finne et kompromiss mellom L og E, kan vi lete etter en syntese av L og E.
En slik syntese er noen ganger åpenbar. En god kjøkkenkniv er fortsatt ett av mesterkokkens verktøy, for eksempel. Enkel og effektiv.
En syntese mellom L og E betyr å strebe mot teknologi som både er enkel og effektiv – som for eksempel en ramjetmotor.
Ramjetmotorer har ingen bevegelige deler. De virker bare når flyet er i bevegelse og luft med oksygen til forbrenning presses av farten inn i motoren.
Ramjetmotoren har en enda raskere slektning – scramjet, der «s» står for supersonisk. At denne teknologien er effektiv, viser dessverre dens militære betydning.
Scramjetmotorer bidrar til det nye våpenkappløpet mellom USA, Russland og Kina, der missiler skal kunne drive supersonisk snittflyging i lav høyde – og dermed smidig unnvike motstanderens forsvar.
Scramjetmotoren viser dessuten et annet poeng i syntesen som oppløser dilemmaet mellom enkelhet og effektivitet – de må konstrueres ekstremt kløktig og nøyaktig. Det er forskjell på en middels kjøkkenkniv og en virkelig god kjøkkenkniv. Det enkle og effektive er langt fra – enkelt.
Også et annet dilemma ved LET-prinsippet vil vi med tida vil støte oftere på. Dilemmaet kommer fram eksempelet med regnestaven.
Da jeg gikk i gymnaset, brukte vi regnestav. Dagens elever på videregående skole vet neppe hva det er.
En regnestav består av en plastskinne som glir inne i en plasthylse. Både hylse og skinne har inngravert tall-linjer. Ved å forskyve skinnen i hylsa kan man legge sammen, subrahere, gange og dele samt beregne logaritmer og trigonometriske funksjoner.
Regnestaven har på mange måter et lavere teknologinivå enn lommekalkulatoren.
– Den går ikke så lett i stykker som lommekalkulatoren. – Den er enklere å reparere enn lommekalkulatoren.
Men – to kriterier oppfyller den ikke. Regnestaven er vanskeligere å bruke og forstå enn lommekalkulatoren.
Dette dilemmaet blir tydeligere og tydeligere jo mer avansert den digitale teknologien blir. Det er egentlig en mer subtil og truende utgave av det forrige dilemmaet – der effektivitet stod opp mot enkelhet i den fysiske, mekaniske teknologien.
I dette dilemmaet står fysisk, mekanisk enkelhet (regnestaven) opp mot digital, virtuell enkelhet (lommekalkulatoren) – slik vi enda tydeligere ser den på skjermene til mobiltelefoner, nettbrett og datamaskiner.
Skjermene gir oss en enkel, virtuell verden av ikoner, knapper og mapper. Vi kan peke og klikke som små barn for å utføre oppgaver. Men – vi ser og forstår ikke den underliggende kompleksiteten i datakretsene.
Den digitale virtuelle enkelheten er umiddelbart gripbar og begripbar. Derfor er den også mer effektiv. Vi har vår virtuelle syntese av L og E – i enkel, men effektiv digital virtuell virkelighet på skjermen eller i de stadig mer populære VR-brillene.
Alt nå blir en variant av VR brukt for å lære opp kirurger og bilmekanikere. Med VR-briller og lignende utstyr kan de se og manipulere virtuelle menneskekropper og bilmotorer. De kan øve på operasjoner og reparasjoner uten at noen eller noe går i stykker.
En slik læring er både mer håndgripelig og enklere enn å lese lærebøker eller bruksanvisninger, slik lommekalkulatoren er enklere å bruke enn regnestaven. Det høyeste teknologinivået er blitt det virtuelt laveste.
Utviklingen er så forførende og teknologien så effektiv at det er meningsløst å si kategorisk nei til den.
Hva kan vi så gjøre med dette dilemmaet?
Det viktigste er å gjøre motsetningen mellom digital, virtuell enkelhet og underliggende digital kompleksitet så liten som mulig. Det betyr å lage datakretsene og dataprogrammene så enkle som mulig. Dette er et ideal som det ofte syndes mot.
Altfor mange dataprogrammer klaskes sammen av ferdiglagede programsnutter for å spare tid og penger. Det fører til at programmene krever mye av mikroprosessor og minne i datakretsene, og de kan bli mindre pålitelige og vanskeligere å vedlikeholde fordi de er uoversiktlige og dårlig dokumenterte.
Å lage lettdrevne og stabile dataprogrammer – en syntese av L og E også «under panseret» i datamaskinens programvare – er en kunst som krever tid og dyp forståelse.
Ole Johan Dahl – makkeren til Kristen Nygård i arbeidet med å utvikle verdens første objektorienterte programmeringsspråk Simula – var en slik dyptenker.
Dyptenkere som Dahl lager dataverdenens analogi til ramjetmotoren og den gode kjøkkenkniven – den enkleste og mest effektive programvaren. Men – igjen – å lage programvaren effektiv og samtidig enkel er ikke – enkelt.
Og selv en dyptenker som Dahl kunne ikke lage dataprogrammer som var like pålitelige som enkel mekanisk, fysisk teknologi – rett og slett fordi selv det enkleste dataprogram er avhengig av kompliserte elektroniske kretser.
Mye kan fortsatt gå galt – både fordi programmene kan bli utsatt for dataangrep og fordi solstormer eller andre fysiske påkjenninger kan ødelegge de skjøre elektroniske kretsene. Da brister den enkle, virtuelle virkeligheten. Dataskjermen med de morsomme og lettfattelige ikonene blir en blåskjerm med uforståelige tegn.
Derfor er det så viktig å lage en retrettmulighet til et lavt teknologinivå som ikke bare er tilsynelatende, virtuelt enkelt. Vi trenger fysiske, enkle reserveløsninger for de digitale komplekse systemene.
Da jeg begynte som lydtekniker i NRK radio, arbeidet jeg en periode i linjesentralen, der radiolinjene ble koblet sammen. For å si det enkelt: Når hallodamen sa «over til Bergen», så var det vi i linjesentralen – eller FR, som det ble kalt – som satte over til Bergen.
Det gjorde vi med et tastatur og en skjerm som i dag ville vært teknologi på digitalt urtidsnivå. Men da denne versjonen av FR ble bygget, hadde mine kolleger programingeniørene insistert på at datamaskinen skulle ha en reserveløsning.
Den reserveløsningen så ut som en gammeldags telefonsentral – med huller i veggen og plugger med snorer mellom hullene for å sette opp forbindelser. Vi programingeniører på FR var også sentralbordherrer og -damer. Det var fysiske hull i veggen som endte opp med lyd i Bergen.
FR er for lengst bygget om. Jeg tviler på at jackfeltene er beholdt i særlig grad. Det er forsåvidt ingen katastrofe. Ingen dør hvis det ikke blir satt «over til Bergen». Selv om det blir et helvetes bråk der vest, selvfølgelig.
Men jeg håper det er laget reserveløsninger for mer livsviktige og samfunnskritiske digitale teknologier – nødsamband, varsling via radio og flyalarm, betalingssystemer, trafikktjenester for sjøfart og luftfart.
Ett slikt reservesystem for luftfarten kjenner jeg. Hvis radioen i småflyet mitt svikter – og det har jeg faktisk opplevd én gang, selv om jeg fikk den i gang igjen – skal man fly i sirkler på et bestemt sted nær en kontrollert flyplass.
Så vil kontrolltårnet sende opp en grønn signalrakett når det er klart for landing. Jeg håper at jeg aldri trenger å bruke denne nødløsningen, men den er mye bedre enn kollisjon med andre fly i lufta eller på rullebanen.
Med det utvidede teknologibegrepet kan vi også delvis se på ordningen med meddommere som en reserveløsning for programvaren som kjøres under en rettssak – det formelle systemet av lover.
Meddommerne er vanlige mennesker uten juridisk utdannelse. De skal representere den folkelige rettsoppfatning – med holdninger og skjønnsmessige vurderinger på siden av lovtekstens bokstav fanges opp og bringes inn i diskusjonene.
Jeg har selv vært meddommer i tingretten, og har opplevd at mine egne hverdagsopplevelser har bragt meg på kollisjonskurs med fagdommernes strengere og mer formelle tolkninger.
Slik sett er det en viss likhet med snorene i jackfeltene til radioens linjesentral FR – som også muliggjorde koblinger når konstruktørene av den strengt regelstyrte dataautomatikken ikke hadde tatt høyde for alle oppkoblingsbehov i den rotete radiovirkeligheten.
Jeg husker også hvor fysisk tilfredstillende det var å ta ned en snor fra stativet, kjenne pluggen i hendene og det lille belønnende «knepp» når den gled på plass i hullet. Denne fysiske nærheten til teknologien er viktig. Når teknologien er sanselig, når vi kan ta i den, er den:
Mennesker har kropper. Den beste teknologien er en forlengelse av våre kropper – både sanser og muskler.
Den beste teknologien er sanselig. Den legger seg godt i hånden vår. Den gir oss trygghet og styrke. Den tjener både hånd og ånd. Hva slags teknologi er det?
Ofte er det den enkleste teknologien. Hvis du vil lage en figur, kan du forme den i leire med hendene eller spikke den i tre med en kniv. Eller – du kan designe den i et 3D-program og printe den ut med en 3D-printer. Hva gir størst glede og trygghet?
Noen – blant dem meg – er teknologinerder. De vil trekkes mot den mest avanserte løsningen – 3D-printeren – rett og slett fordi de er nysgjerrige på hva den nye teknologien gir av muligheter. Men ofte – ikke alltid – blir vi skuffet. Den mest kompliserte teknologien er fascinerende, men trettende å bruke. Vi lengter også tilbake til hendene og leira, spikkekniven og trestykket.
Jeg har opplevd dette igjen og igjen. Tidligere hadde jeg en komfyr der jeg måtte trykke med fingertuppene gjentatte ganger mot den harde, glatte keramikktoppen for regulere varmen eller skru plater av og på. Eneste respons var gjentagende små pip. Det var like irriterende hver gang. Nå har jeg en komfyr med skruknapper. Enkel å forstå, responsivt sanselig, deilig å bruke.
Da jeg begynte som lydtekniker, arbeidet jeg med store båndspillere og miksebord. Jeg savner fortsatt den sanselige opplevelsen av å dra lydbåndet forbi lydhodene – dra i og klippe lyden som noe fysisk håndgripelig – eller å forme lydbildet med spakene på miksebordet. Hele kroppen min var med. Jeg var lyden.
Så gikk jeg med nerdens nysgjerrighet og store forhåpninger til redigering av lyd på datamaskin. Første reaksjon var skuffelse. Håndarbeidet var redusert til tørre museklikk. Den sanselige opplevelsen av å forme lyden var borte.
Den samme utviklingen har jeg opplevd i mitt grafiske amatørskap. Jeg tegnet mye som barn. Som tenåring laget jeg tegnefilm med tusj på plastfolie. Jeg brukte Super 8-filmkamera og snorutløser. Filmen var bilder jeg kunne se på en plaststrimmel. Det var magisk.
Én gang i livet – under programingeniørutdanningen – fikk jeg lage en 16 millimeter film og klippe den på et filmklippebord. Det var en av de sterkeste opplevelsene på kurset. Jeg jobbet til seint på kveld, og fikk feber av sinnsbevegelse.
Nå har jeg videoredigeringsverktøy som ville kostet hundrer av millioner kroner den gangen – på datamaskinen. Jeg bruker bare en brøkdel av mulighetene. Alle de digitale mulighetene står faktisk for meg som et slags bydende krav – jeg burde forstått dem og tatt dem i bruk, men de er ikke et svar på mine ønsker og behov.
Motsatt var det med de fysiske verktøyene for lyd og bilde. Jeg presset det fysisk håndgripelige og begripbare utstyret mitt – båndspillere, Super 8 filmbetrakter og skjøteapparat – til yttergrensene, og fant selv på nye metoder for å lage det jeg trengte. Jeg og utstyret var ett.
Et annet eksempel: Da jeg ble ung voksen på 1970-tallet, tegnet jeg bildefortellinger med fettstifter. Ennå har jeg varme minner om kvelder og netter, oppslukt og krumbøyd over store tegneark i den gamle falleferdige leiegården i Oslo.
På 1980-tallet begynte jeg å tegne på data. Jeg prikket inn bildepunkt for bildepunkt, og var henvist til en palett på bare 256 farger. Men jeg godtok det. Jeg var nysgjerrig på den nye teknologien. Mulighetene var enorme. Nye dataprogrammer gjorde det mulig å lage animasjoner – og programmere dem. Tegnehobbyen ble en del av yrket mitt – i forskning.no.
Men mye av gleden var borte. Nå har jeg et flott tegnebrett til mange tusen kroner stående foran en ny fin datamaskin på arbeidsrommet mitt. Med jevne mellomrom tørker jeg støv av tegnebrettet. Jeg har vel brukt det et par ganger siden jeg kjøpte det for fem år siden. Men jeg har funnet igjen gleden ved å forme bilder med hånden – denne gangen med pensel og akrylfarger.
Jeg er sikker på at også andre har erfart det samme – hvordan datamaskinene forfører med finesser og muligheter – men tar bort gleden ved de gamle fysiske verktøyene.
Tidligere kunne du mekke bilen din selv. Nå må du levere den inn på et verksted, der mekanikeren (dataoperatøren?) plugger inn en datamaskin for å se hva som er galt. Sjølmekkere er henvist til gamle biler for å kunne fortsette med hobbyen sin. Er det rart at tilnærmet uslitelige gamle Volvo er populær på bygda – der praktisk mekkekultur fortsatt holdes i hevd, og der ungdommene helst vil ha bil med manuelt gir fordi – som en av dem sa på radio nylig – «da kjører du ordentlig bil».
Girspaken ligger godt i hånden – gripbar og begripbar.
Mekkekulturen fra landsbygda er for verdifull til å vrakes – på flere måter. Én handler faktisk om erkjennelsens yttergrenser – i naturvitenskapen. Jeg møtte en amerikansk eliteforsker som verdsatte nettopp landsbygdas mekkekultur.
I 2001 intervjuet jeg nemlig Francis Everitt, sjefsforsker for det høyteknologiske eksperimentet Gravity Probe B ved Stanford-universitetet. Han hadde ledet utviklingen av denne vanvittig kompliserte og nøyaktige romsonden gjennom fire tiår, og hadde merket hvordan studentenes teknologiforståelse hadde forandret seg.
På 1960-tallet kom mange av dem fra bondelandet og var vant til å reparere traktorer og annet utstyr på gården. Denne tekniske forståelsen videreutviklet de på universitetet. De var oppfinnsomme når nytt laboratorieutstyr skulle bygges.
2000-tallets studenter manglet denne teknologiske magefølelsen og oppfinnsomheten, mente Everitt. Ånd og hånd hadde skilt lag.
Nå gjenoppdages den nære, håndgripelige teknologien også av grønne urbanister. De vil reparere istedenfor å bruke og kaste. Dessuten – i Oslo, Bergen og flere andre norske byer kan folk besøke Makerspace, et fancy navn på et verksted der du kan konstruere og reparere med låneverktøy.
I Makerspace finnes både enkle verktøy som symaskiner og drill og mer teknologisk avanserte verktøy, som 3D-printere. Det betyr at du har hele registeret fra fysisk håndgripelig teknologi til dataverktøy under samme tak. Betyr det at de to verdener kan forenes?
Ja – og nei, og kanskje. Ja – fordi dataverktøyene lager bedre og bedre simuleringer av fysisk virkelighet som vi kan peke og klikke på uten å forstå programmeringen bak. Det abstrakte er gjort virtuelt håndgripelig med mapper og apper.
Nei – fordi virtuell håndgripelighet er grove etterligninger av en mye mer kompleks fysisk virkelighet.
Kanskje – fordi den kunstige intelligensen bak virtuell virkelighet gjennomgår en eksplosjonsartet evolusjon som vi ikke ser slutten på.
De «grafiske brukergrensesnittene» har blitt stadig mer raffinerte. Da nettbrettene og smartmobilene kom, kunne du glemme datamusa og berøre den simulerte fysiske virkeligheten direkte med fingrene på skjermen.
I neste omgang kommer virtuell virkelighet. VR-masken Oculus Quest lar deg allerede nå gå rundt i simulerte verdener og manipulere dem direkte med hendene – uten fjernkontroller. Neste generasjons VR-utstyr for hjemmebruk vil høyst trolig også gi deg opplevelse av berøring og fysisk motstand.
Så er vel ikke datamaskinen fremmedgjørende lenger? Den er blitt enkel og håndgripelig – som GOB – den gripbare og begripelige teknologien jeg har stilt opp som et ideal?
Så enkelt er det ikke. Den virtuelle virkeligheten i nettbrettet eller smartmobilen eller VR-maska er en illusjon som raskt kan briste, og ikke bare når programmene krasjer, som tidligere beskrevet.
Den virtuelle virkeligheten krever nemlig også at du underordner deg premissene som programmererne har satt opp – valgene de har gjort for deg – valg om hva du kan få lov til å gjøre og hva du ikke har lov til å gjøre.
Et eksempel: Du går rundt i en simulert verden i et dataspill. Det er høst og kaldt. Avataren din fryser. Du tenker – jeg må lage et bål. Du plukker opp tørre greiner fra bakken og legger dem i en haug. Så finner du to harde steiner og slår dem mot hverandre. Men de slår ingen gnister.
Gnister er ikke programmert inn i spillet. Den fysiske virkeligheten som spillet simulerer, er derimot uendelig rikere. Den har muligheter i seg som ingen på forhånd helt kan forutsi, men som dine kroppslige erfaringer kan gi deg hint om. Det er derfor at den utfordrer og utvikler kreativiteten. Den står i et direkte samspill med hele din kroppslige og derfor også mentale erfaring og intuisjon. Din kropp er et resultat av prosesser i denne uendelig komplekse fysiske virkeligheten – gjennom livets utvikling. Du og virkeligheten er intimt vevet sammen.
Den simulerte datavirkeligheten er en grov forenkling – laget med en hensikt. Den fysiske virkeligheten har ingen a priori hensikt. Nettopp derfor er den så uendelig rik. Den er råstoffet som våre drømmer og våre skapende evner veves av. Datavirkeligheten er ferdigsøm. Den er menneskers forsøk på å konstruere det ikke-konstruerbare.
Så kan man innvende at datateknologien utvikler seg med rekordfart. Hvem vet – vil de simulerte virkelighetene ta opp i seg hele kompleksiteten til det fysiske univers om noen tiår eller i alle fall hundre eller tusen år, hvis Moores lov fortsatt får virke?
Jeg intervjuet en gang en filosof med informatikk-bakgrunn om dette for NRK Verdibørsen – Herman Ruge Jervell. Jeg spurte ham – finnes det noen måte å simulere hele jordkloden på? Svaret var – ja. Simuleringen heter – jordkloden.
Med andre ord – du kan ikke lage en avbildning av virkeligheten som er like kompleks som virkeligheten – uten at det er virkeligheten selv.
Det var dette jeg erfarte da jeg arbeidet med lydbånd istedenfor lydspor i datamaskinen også.
Et eksempel: En lydtekniker i hørespillavdelingen hadde funnet ut at du kunne få stemmer til å høres ut som de kom fra naborommet hvis du snudde lydbåndet med baksiden ut – altså la det med magnetbelegget vekk fra lydhodet.
Men – hvordan snur du lydbåndet i i et digitalt lydprogram? En slik mulighet er ikke påtenkt i simuleringen.
Effekten kan sikkert gjenskapes digitalt, men bare som en etterligning.
Det er her fysiske verktøy skiller seg helt grunnleggende ut fra de digitale. Digitale verktøy kan alltid gjenskape tolket fysisk virkelighet, men de kan ikke gjenskape læringen i håndens grep om den uforutsigbare, rølpete fysiske virkeligheten, den som lar deg begripe og tolke. Eller – kan de?
Dyp læring i nevrale nettverk innebærer at datamaskinen programmerer seg selv ut fra grunnbetingelser som mennesker har lagt inn i systemet. Denne prosessen ligner på hvordan et sjakkspill utvikler seg ut fra relativt enkle spilleregler, eller hvordan universet folder seg ut i sitt mangfold fra utgangsbetingelsene rett etter det store smellet.
Slike emergente prosesser kan gi den uforutsigbare kompleksiteten som er den fysiske virkelighetens adelsmerke – og råstoffet til kreativitet.
Denne utviklingen kan også føre til at mennesket blir forført – vekk fra sin helt grunnleggende avhengighet av den fysiske virkelighet som har frambragt oss, og over i avhengighet av virtuell virkelighet – som er frambragt gjennom oss.
Vi mister grepet om den fysiske verden – som nærer våre kropper – og klamrer oss til den virtuelle verden – som bare nærer våre sanser. Da er vi på vei mot dystopien fra filmen Matrix.
Vi trenger en dypere forståelse av forholdet mellom mennesker og teknologi.
Når mennesket tar verktøyet i hånd, griper og begriper verden, samvirker med verden, da vil mennesket også begripe mer av seg selv.
Er dette samspillet mellom menneske og teknologi egentlig bare enda et eksempel på samspill mellom to teknologier – maskinteknologi og menneskets bioteknologi?
Hvis mennesket er bioteknologi – vil våre framskritt innen genforskning, mikrobiologi og kybernetikk lede til en sammensmelting av oss og maskinene våre?
Noen mener det. De ser for seg mennesker med utvidet bevissthet, hjerner tilkoblet datamaskiner. De kalles kybernetiske organismer – kyborger.
Vil ikke da kyborgene – syntese av maskinteknologi og bioteknologi – omforme utsagnet «Teknologien er til for menneskets skyld» til en meningsløs logisk kortslutning – «Teknologien er til for teknologiens skyld»?
Både nei og ja.
Nei – fordi på ett nivå er det en vesensforskjell mellom levende organismer og menneskeskapt teknologi.
Ja – fordi det på neste nivå kan tenkes at det vi kaller «liv» er et spesialtilfelle av en mer grunnleggende evne til selvbeskrivelse og selvorganisering i naturen – som også kan oppstå i vår teknologi.
Nei-argumentene først: Forskjellen mellom biologi og teknologi ligger i begrepet hensikt.
Teknologi har en hensikt, definert utenfor seg selv – av mennesker. En bil er laget av mennesker for å transportere folk og varer. Den er en forlengelse av menneskets kropp og vilje.
Uten mennesker er teknologi meningsløs. En Mercedes forlatt på baksiden av Månen – eller en Tesla Roadster forlatt i bane rundt Sola – er ikke annet enn en ansamling plast og metall. (Jeg ser bort fra PR-effekten av sistnevnte!)
Livet derimot, har ingen hensikt utenfor seg selv. En flodhest er laget av en flodhest for å … flodheste.
Livet er resultatet av milliarder av års evolusjon. Evolusjonen har ingen hensikt – i alle fall slik vi mennesker forstår den og beskriver den. Genene – evolusjonens trolig viktigste verktøy – er egentlig ikke noe verktøy slik vi mennesker tenker oss det. De har ingen kjent konstruktør som har laget dem for et formål.
De «beste» genene og organismene er bare «best» fordi de spres mest. Tuberkulosebasillen var «bedre» enn sitt vertskap, det døende mennesket i sjelekval på sanatoriet, inntil mennesket utnyttet sitt evolusjonære fortrinn – hjernen – til å finne opp antibiotika.
Så tar tuberkulosebasillen revansj med multiresistens, utviklet med evolusjonær ekspressfart – og slaget mellom to høyst ulike evolusjonære fortrinn bølger fram og tilbake mellom bakterie og menneske.
Det finnes ingen forfattere eller litteraturkritikere for genalfabetet DNA. Livet skriver seg selv. Livet er seg selv nok. Man kunne si at evolusjonen er livets svar på en slags selvreproduserende kiosklitteratur. Det som selger, det selger.
Med teknologi er det altså motsatt. Teknologien er ikke seg selv nok.
Denne forskjellen på biologi og teknologi er enda et argument for det viktige imperativet: Vær konge over teknologien, ikke la teknologien herske over deg!
I den grad vi abdiserer – gjør teknologien til konge og oss selv til undersåtter – så abdiserer vi også fra vår fordømte menneskelige plikt – å gi oss selv mening. Vi gjør oss selv meningsløse – og verktøyene også. Der gives ingen a priori mening. Og Sartre humrer fornøyd i graven.
Eller – hvor fornøyd humrer han? For kan det tenkes at der likevel gives en a priori mening?
Her er en observasjon som kan utvides til et ganske bevissthetsutvidende postulat: Teknologi er forstadier til liv, og kan utvikle seg til fullverdig liv.
Observasjonen er følgende: Teknologi påvirker mennesker. Jeg har alt nevnt bilen, som gjør høflige medmennesker til bøller og nettavisens kommentarspalter, som gjør dem til troll. Listen fortsetter. Ingen TV-slaver uten TV. Ingen musikk uten musikkinstrumenter. Ingen kommunisme uten dampmaskinen. Ingen krig uten våpen.
Denne siste sammenhengen har filmregissøren Stanley Kubrick også postulert som den første. Filmen «2001 – en romodyssé» viser en tenkt opprinnelse til vekselvirkningen mellom menneske og verktøy. I et sterkt filmspråk ser vi hvordan menneskeapen plukker opp en villsvinknokkel, slår den tenksomt mot bakken – og dermed glimter idéen i blikket. Menneskeapen har funnet opp det første våpenet – og krigen med andre apeklaner.
Eller – er det krigen som har funnet seg opp gjennom menneskeapen og knokkelen?
Jeg har laget slagordet «teknologien er til for menneskets skyld» og advart mot at teknologien kan leve ut sin egendynamikk hvis vi ikke tar kontroll over den.
Men hva vil det egentlig si at teknologien «lever» ut sin «egendynamikk»? Vi kan analysere en slik tendens langs to utviklingsspor.
Det første viser til nettopp den nærheten mellom teknologi og menneske som manifesterer seg i det manuelle – i det håndgripelige, gleden i å holde i våpenet, hammeren, girspaken – «gripbar og begripbar».
Mennesket utvikler seg gjennom bruk av verktøy. Og utviklingen går ikke bare én vei – fra menneske til verktøy. Det er nettopp gjennom samspillet, erfaringen med verktøyet, at vi får nye idéer til nye verktøy, både i konkret maskinforstand og med det utvidede teknologibegrep – i samfunn og kultur.
Når vi skal se menneskets videre evolusjon, kan vi derfor ikke se på mennesket isolert. Menneskets evolusjon er i intimt samspill med verktøyene, med teknologien. Teknologien og mennesket utvikler seg i en symbiose.
Denne symbiosen har blant annet framtidsforskeren Ray Kurzweil beskrevet som en evolusjon fra biologi og videre via mennesket til teknologiens fortsatt akselererende evolusjon.
Denne symbiosen kan vi utvide fra mennesker og vår teknologi til resten av naturen – i flere trinn.
Første trinn viser økologene oss. De gjør oss stadig mer oppmerksomme på hvor viktig samlivet er i naturen, hvor intimt knyttet alle livsformer er til hverandre.
Annet trinn er også økologi – nemlig økosystemer betraktet som én sammensatt livsform. Slike økosystemer startet med encellede vesener som slo seg sammen til flercellede organismer, der hver celletype tok sin underordnede rolle i samspillet. Også virus har bidratt til livets videre utvikling og hektet seg på arvestoffet – ofte til skade, noen ganger til nytte.
Denne betraktningsmåten kan vi utvide videre. Vi skimter konturene av det vi kan kalle superorganismer - biotoper betraktet som én livsform, der hver livsform tar cellenes rolle i den flercellede organismen. James Lovelock har fullført denne tankegangen ved å betrakte hele Jorda som én stor organisme – kalt Gaia.
Så kan vi gjøre et mentalt hopp fra det vi kaller «liv» til det vi kaller «død natur». Når vi lander etter hoppet – er vi da et helt annet sted eller ser vi mer av det samme?
Jeg tror det siste – at grunnelementene som muliggjør evolusjon antar mange flere former på mange flere nivåer enn det vi kaller liv.
Ett nærliggende eksempel er begrepet «memer», lansert av Richard Dawkins. Memer er en abstrakt analogi til gener. Memene formerer seg gjennom menneskelig tankevirksomhet og kommunikasjon.
Selv om de ikke har en direkte organisk forankring, som DNA, har de sin egen evolusjon. Interessant nok ser Dawkins på religion som et virus for mennesketanken, og ateisme som en slags antiviral medisin. Problemet blir da – hvor kommer dette viruset fra?
Isteden for å ironisere over denne tilsynelatende inkonsistensen i analogien, kan vi ta den på alvor. Mennesketanken – manifestert i begrepet memer – er kanskje ikke så isolert og spesiell som vi tror.
Liv kan generelt beskrives som et system som beskriver seg selv, som kan kopiere seg selv utfra denne selvbeskrivelsen og utvikle seg ved hjelp av prøving og feiling med selvinduserte og utenfra muterte varianter av selvbeskrivelsen.
I det vi tradisjonelt kaller liv, ligger selvbeskrivelsen blant annet i biologiens DNA, RNA og andre «verktøy». Eller – kanskje vi kan sløyfe hermetegnene rundt «verktøy»?
Hvis det å danne selvbeskrivende systemer er et mer grunnleggende trekk ved naturen, vil også verktøy kunne inngå i slike systemer. Det er da mulig å tenke seg at livet på Jorda bare er ett spesialtilfelle av hvordan slike verktøy samvirker for å danne selvbeskrivende organismer som mangfoldiggjør og utvikler seg ut fra egne forutsetninger og samspillet med resten av naturen – slik som oss.
Det betyr at mennesket og verktøyene mennesket bruker, kan betraktes som én symbiotisk livsform. Dette gjelder alt fra enkle fysiske verktøy til samfunnssystemer og kultur.
I likhet med meme-begrepet til Dawkins blir denne livsformen et eksempel på det vi kan kalle meta-liv. Det er et møte mellom menneske og verktøy som utvikler sitt eget samspill på metaplan.
Dette samspillet lever i mange former på mange metaplan, i spennet fra apehånden som nølende grep om villsvinbeinet for hundretusener av år siden til politikerhånden som signerer en ny internasjonal avtale.
Sagt på en annen måte: Verktøyene fant mennesket – og mennesket fant verktøyet. Og siden levde de sammen i sitt italienske ekteskap.
Betrakter vi menneske og verktøy som en metaorganisme, blir plutselig ikke påstanden «teknologien er til for teknologiens skyld» en meningsløs logisk kortslutning lenger.
Tvert imot – den blir en meningsfull logisk kortslutning – som livet selv. For hva er livet – både i tradisjonell og utvidet forstand – som selvbeskrivende system?
Et selvbeskrivende system er per definisjon en logisk kortslutning – det kognisjonsforskeren Douglas Hofstadter kaller en «merkelig sløyfe» – «strange loop». Selvbeskrivelsen er hånden som tegner seg selv – som i Eschers litografi – eller livets DNA.
Selvbeskrivelsen er selve livets adelstegn, og ser ut til å utvikle seg på stadig høyere nivåer – ikke minst i vår evne til selvrefleksjon, å se oss selv utenfra og beskrive oss selv – som hånden til Escher.
Denne evnen er nettopp utviklet i samspill med verktøy – både apemenneskets konkrete møte med verktøyemner i naturen – stein og bein – og med ordene, vårt intellektuelle verktøy for vitenskap, tegn og tall, memenes nukleinsyrer.
Derfor – når vi ser at verktøyene våre - teknologien vår – lever ut sin egen dynamikk, «lever sitt eget liv» – er det mer enn en talemåte.
Vi aner det i levende teknologiske organismer rundt oss – hvordan Google og Facebook bruker oss mennesker som mitokondrier i det umettelige stoffskiftet som gir dem stadig mer næring til gryende forståelse av hvordan verden henger sammen.
Vi ser også hvordan noen medier nærer seg på hat, polarisering og fiksjonsnyheter. Heller ikke andre metateknologier farer pent med oss. «Markedets usynlige hånd» kjærtegner oss ikke alltid like vennlig som Adam Smith hadde håpet på.
Men like ofte lever symbiosen mellom menneske og teknologi seg ut til denne superorganismens fordel. Hans Rosling og andre framtidsoptimister har vist oss hvordan teknologi og vitenskap har hjulpet flertallet av mennesker ut av et liv i usikkerhet og armod. Den nøden som fortsatt unntaksvis finnes, var regelen for bare få hundre år siden.
Men – teknologien kan også utvikle seg langs et nytt spor. Det italienske ekteskapet mellom menneske og teknologi kan også ende i utroskap.
Alt nå er de kunstige intelligensene i nevrale nettverk så komplekse at ingen fullt ut har oversikten over hvordan de utvikler seg. Denne utviklingen kan derfor fortsette i retninger som vi ikke lenger har kontroll over – eller forstår konsekvensene av.
Maskinintelligensene kan få egenskaper som vi ikke kan oppfatte og fatte – egenskaper som kan gjør det mer attraktivt for dem å koble seg på resten av naturen på helt andre måter enn vi ønsker.
De kan få andre målsettinger enn våre og styre utviklingen av teknologi i videste forstand – symbiosen menneske-maskinsamfunn – i retninger vi ikke overskuer.
Det er nettopp slike muligheter som har skremt Elon Musk, Stephen Hawking og andre som advarer mot kunstig intelligens. Kanskje kan vi ha tillit til at disse digitale systemene vil være så intelligente at de ser at positivt samspill med menneskene er av det gode – eller kanskje vil de utvikle seg i destruktiv retning.
Når intelligente mennesker kan bli psykopater, hvorfor ikke også kunstige intelligenser, særlig hvis de lever innestengt i et virtuelt fengsel av elektroniske kretser?
I bunnen av slike dystre framtidsutsikter ligger samme grunnleggende bekymring som avfødte imperativet i Markus-evangeliet: Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens. Bare i den grad vi har styring over teknologien, er den våre verktøy.
Vi kan vende perspektivet i dette siste utsagnet motsatt vei: Bare i den grad vi har styring over oss selv, er vi våre egne verktøy – verktøy for vår egen gode vilje.
Med stadig mer avanserte digitale verktøy ser vi tendenser til at vi mister denne styringen. Den samme utviklingen kan vi formulere med det utvidede teknologibegrepet. Det moderne globale verdenssamfunnet blir også stadig mer komplekst, stadig vanskeligere å overskue og styre. Noen ganger virker det som om vi har gitt opp å ta styring.
Et eksempel: Penger er et verktøy – en teknologi. Penger er til for menneskets skyld – ikke mennesket for pengenes skyld. Likevel omtales økonomiske lover ofte som om de er naturlover – ikke menneskeskapte lover. Økonomisk vekst skapes av mennesker, men utvikler seg globalt utenfor menneskets kontroll.
Vi er sommerfuglen som slo med vingen – og utløste sommerfugleffekten som virvler opp en teknologisk og metateknologisk orkan.
Men det betyr ikke nødvendigvis at vi går til grunne. Det italienske ekteskapet mellom menneske og den mest avanserte digitale teknologien – kunstig intelligens – kan også ende i skilsmisse. Og den som går fra ektefellen, kan være den kunstige intelligensen.
Ikke alle skilsmisser ender i fiendskap. Vi blir bare irrelevante for den kunstige intelligensen. Den lever videre, kanskje på Jorda, kanskje ute mellom stjernene.
Og kanskje, kanskje kan vi finne sammen igjen seinere, ut fra et helt annet samlivsgrunnlag, når både mennesker og dette ukjente, nye har utviklet seg videre – kanskje sammen med andre symbionter – og er klare for å vokse sammen igjen som likestilte partnere.
Hva kan vi lære av slike spekulasjoner? Det første er å ikke la oss knuge av den ydmykheten som følger av menneskets selvrefleksjon og selvforståelse av hvor små og dødelige vi er i Universet.
Vi er små – men vi er også resultatet av en freidig selvoppholdelsesdrift. Hadde vi ikke hatt den, ville evolusjonen aldri hjulpet oss dithen at vi ble mennesker og kunne sitte under stjernene og gruble over egen ubetydelighet.
Det andre er å ikke miste motet fordi vi ser hvor avhengige vi er av resten av verden – også den delvis uregjerlige teknologien vår. Avhengigheten går begge veier. Alle og alt teller. Mye er også avhengig av oss – og at vi setter vårt merke på verden.
Vi har fortsatt lov til å leke – med oss selv og teknologien. Vi er til for hverandre. Det er opp til oss å gjøre det beste ut av vårt italienske ekteskap.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.