(30.04.2020)(Eldre versjon:(10.4.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 60.
En måned med nedstengt Norge er snart over. Hva gjør jeg videre? Her tenker jeg fort og gæli.
Situasjonen er uvirkelig. Jeg – en pensjonist på 65 år – skulle være pissredd. Jeg er i risikogruppa – sånn delvis, i alle fall, med min alder og min "underliggende" hjertesykdom og litt forhøyede blodtrykk, begge deler under god behandling.
Og likevel føler jeg meg priviligert. Jeg har min faste pensjon, som NAV og DNB fortsatt sender ut med klokkepresisjon hver måned, uavhengig av pågangen fra arbeidsløse.
Det er fint at vi i Norge har penger på bok, sånn at vi kan sette hele samfunnet på økonomisk respirator mens vi venter på – håper på – at virusangrepet skal bli historie og vår tidligere hverdag vil vende tilbake.
Kanskje vil den vende tilbake. Hvis vi lager et "best case-scenario", kan verden kanskje se sånn ut om to år:
Viruset har herjet fra seg. Mange er døde, mange fler er traumatisert av økonomisk og politisk krise, men hva så? Er det noe vi kan lære av historien, så er det at folk reiser seg etter kriser. Verken Svartedauen, Spanskesyken eller to verdenskriger ble annet enn kapitler i en historie som går videre, grusomme som de enn var.
De som fortsatt lever, har fått immunitetens beskyttelseskappe, forsterket med skreddersøm av nyutviklede vaksiner. Viruset har blitt ett av flere tilbakevendende – som influensa, men ikke en verdenstrussel lenger.
Som ved andre kriser, har menneskene høstet lærdom også. Grusomt som det enn er, så har verdenskrigene vært teknologiske kvantesprang. Teknologi er menneskenes store evolusjonære fortrinn, selve vår overlevelsesstrategi. Etter denne krisa vil vi være mye bedre forberedt på neste farlige virus, kanskje med helt nye typer vaksiner og behandlinger som raskt kan tilpasses.
Og ubalansen mellom rike og fattige land kan være forskjøvet. Afrika – med sin unge befolkning og sitt enklere, mer grunnleggende teknologiske nivå i mange områder – kan oppleve at de står økonomisk og politisk sterkere når I-landene får nok med seg selv, slikker egne sår og ikke overstrømmer dem med velment nødhjelp som passiviserer dem og underholder korrupte politikere.
Korrupte regimer kan da endelig falle. Alle – både fattig og rik, finner ut at globaliseringen har sine materielle – om ikke kulturelle – grenser. Selvforsyning blir viktigere, både i Afrika og i rikere land i vest og øst. Denne selvforsyningstanken gjør godt også i vår del av verden. Det blir igjen småindustri og manuelle jobber og større trivsel, men mindre fremmedgjort velstand basert på teknologi som folk ikke selv mestrer og forstår. Kanskje enklere teknologi, der den duger like godt. Det blir mer lokalprodusert mat, mer lokal energiproduksjon – en slags syntese av avansert og enkel teknologi som gir oss velstand og trygghet, men ikke femmedgjørende fråtsing.
Ja, det høres ut som viruset kan gi oss en utopi, og det er ikke ment helt sånn. På den andre siden – uten ruinene av Andre verdenskrig, ville vi heller ikke hatt FN, ønsket om internasjonalt samarbeid og Gerhardsen-epokens bygging av landet. Det er gjennom grusomme kriser at vi lærer mest og utvikler nye idéer og ny politikk og kultur.
Så kan vi se en annen mulig utvikling som er mye dystrere, i alle fall på kort og mellomkort sikt.
Hva vil skje hvis viruset er det første som ikke gir oss immunitet eller kan vaksineres vekk med særlig stor effekt? Hva hvis viruset blir en kronisk fare, noe vi må leve med fra nå av og på ubestemt tid?
Det er nesten utenkelig at vi skal fortsette å gå slalom om hverandre, ikke besøke hverandre, leve i hver vår fysiske isolasjon i særlig lang tid. Mennesket er grunnleggende sosialt. Da er det bedre å risikere livet for å kunne være nær andre. Idéer om at virtuell virkelighet og internett skal kunne erstatte fysisk nærvær, er bare tull. Det er like tullete som å tro at vi kan se film av mat istedenfor å spise den.
Så da gjenstår ett alternativ: Å åpne samfunnet opp igjen. Det kan vi gjøre på to måter. Den første er å bare la humla suse, la viruest herje og få en ny Svartedauen i miniformat. Da må vi godta at døden blir veldig nærværende, kanskje mer nærværende i mange, mange år, inntil immuniteten mye saktere tar seg opp med evolusjonens naturlige utvalg.
Hvor grusom er en sånn tanke? På en måte ikke så grusom som man skulle tro. Den dødsangsten som rir vår del av verden, er på mange måter syk. Vi har blitt fremmede for livet og fremmmede for døden. Vi dyrker ungdom, og sykehusene eser ut til gigantimane proporsjoner, fordi døden skal behandles vekk. Jeg vil ikke leve for enhver pris. Jeg vil leve så lenge jeg har et godt liv, men så vil jeg gjerne få muligheten til å ta en smertefri giftpille.
Vi trenger ikke å gjeninnføre ættestupet, men kanskje var ikke ættestupet bare noe de unge ønsket seg for å bli kvitt byrden av de gamle. Jeg så for mange år siden en amerikansk spillefilm – Little Big Man – der en indianerhøvding satte seg til å dø ute på en klippe fordi hans tid var kommet. Det var en vakker scene, og jeg tenker ofte på den, nå som jeg har blitt eldre selv. (I filmen begynte det å regne, og indianerhøvdingen døde ikke, men dro hjem for å spise middag. Fin humor, men ødelegger ikke poenget.)
Som sykepleier for mange år siden møtte jeg også flere eldre som sa – hvorfor kan jeg ikke få dø? Den gangen svarte jeg opplært papegøyaktig noe sånt som "å neida, fru Pettersen, nå skal du heller få et glass rød saft". Jeg vet ikke hvor mye verdighet det var i den behandlingen. Men jeg er heller ikke noen Arnfinn Nesset, selv om jeg heter Arnfinn og den gangen ble kalt "søster Arnfinn" av de gamle på Kampen sykehjem, men hvis jeg selv havner på sykehjem er ikke det verste som kan skje at jeg får en pille av den rette sorten.
Det er vel sånne tanker som fikk meg til å skrive innlegget som til slutt ble trykket i Dagens næringsliv, der jeg skriver at jeg som gammel vil vike plassen for de yngre hvis det blir manko på behandlingsplasser for viruset. På Facebooksiden til DN ble det flere hundre innlegg under artikkelen. Noen støttet idéen, blant dem folk på min alder, tror jeg, mens andre ble skikkelig provosert.
Det høres virkelig kjempe-kjempe-kynisk ut hvis jeg skriver at viruset kan hjelpe oss med eldrebølgen, men tanken må tenkes. Hvor mange gamlinger som selv ønsker å dø, skal vi holde liv i på sykehjem? Hvis jeg ligger der og vil ha pilla mi, og en ung overarbeidet klebrig-omsorgsfull jypling av en pleier avspiser meg med "å nei, Sørensen, du må ikke tenke slik, se her, skal du få en kake til kaffen", så kan det hende jeg svarer: "Ikke faen, ditt maternaliserende rasshøl, jeg kaster meg ut av vinduet hvis du ikke kommer deg ut av rommet mitt med en gang, og når du har kommet deg ut av rommet, så kaster jeg meg ut likevel".
Den gamle indianerhøvdingen hadde verdighet. Jeg vil ha verdighet. Og jeg har levd et langt og godt liv. Ikke ta fra meg verdigheten ved å la meg ligge og drite i bleier i min livsaften.
Så er det en annen mulighet ut av kronisk isolasjon, hvis viruset ikke lar seg nedkjempe. Det er den veien som kineserne nå går, med massiv testing og kartlegging av smittede ved hjelp av avansert teknologi, slik at de kan isoleres og de som er "grønne" – usmittede, friske – kan få tilbake den sosiale friheten, og livet kan gå videre. De som er "gule" (har vært nær smittede) skal i karantene, og de som er "røde" skal isoleres. Ikke "kan", men "skal". Her snakker vi tvang.
I dag skal smartmobiler med en spesialapp fungere som verktøyet i denne overvåkningen av hele befolkningen. I framtida kan vi få spesiallagede fotlenker kombinert med 5G-nettverk og/eller nett-satellitter som hele tida ser hvor vi er og hvem vi har vært sammen med. Farvel, personvern.
Akkurat personvernet vet jeg ikke hvor mye jeg vil savne. Det nesten sykelige engasjementet for personvern er noe som springer ut av den vestlige individualismen. Den har sine gode sider, men alt dette pratet om privatlivets gleder er litt vel feberhett. Vi er sosiale dyr, og USAs "gated communities" og legenden om den ensomme rytter på den frie prærien er i ferd med å ta kverken på den en gang så levedyktige nasjonen, nå som samfunnet blir stadig mer komplekst og krever at vi innordner oss stadig flere finmaskede regler for at ikke det ømfindtlige globale høyteknologiske samfunnet skal bryte sammen.
Redselen for overvåkningssamfunnet er i siste instans en mistillit til myndlighetene. Det er den gamle Orwell-dystopien med "Storebror ser deg" som trekkes fram igjen og igjen. Det er litt merkelig, for det holdes samtidig fram hvordan vi i Norge har så stor tillit til hverandre og til de politiske lederne våre. Tror vi at Erna og co har lyst til å bli Storebror og danne Sannhetsministeriet for å undertrykke oss alle?
Jeg tror at slike overvåkningsregimer som smittevern kan komme til å kreve, faktisk ikke vil fungere på lang sikt i regimer som leker "Storebror". Det er fordi den avanserte overvåkningsteknologien er altfor demokratisert til å kunne styres på den måten som Orwell så for seg.
Hvis et totalitært regime av "slemme" politikere prøvde å holde befolkningen i sjakk med elektronisk overvåkning, ville denne elektroniske overvåkningen garantert bli hacket. Vi ville få "cloaking devices" til salgs på det mørke nettet, og parallelle samfunn a la mafioso som solgte personlig frihet fra overvåkning mot lojalitet. Kanskje ville noen av hackerne også være idealister, av typen Julian Assange eller Edward Snowden.
I siste instans – hvis du mister folkets tillit, kan du ikke bruke datateknologi og internett til å undertrykke dem. Da funker det bare med primitiv, fysisk makt. Selv i Kina lekker internett som en sil forbi "den store kinesiske brannmur". Jeg hadde selv en periode kort kontakt med ungdom i Kina som skrev fritt til omverdenen med VPN-løsning. De unge vennene hennes der borte visste hvordan det skulle gjøres.
Hvis overvåkning på nett skal fungere, må du nettopp ha folkets tillit. Så – i Norge kunne det funke. Men da måtte den nasjonale dugnaden omdefineres som et langsiktig prosjekt, der vi frivillig gikk med på å la oss isolere i fellesanlegg nærmest på dagen hvis kartleggingen viste at vi hadde vært nær en av de "røde" - de smittede. Vi måtte kanskje også finne oss i å gå rundt med implantert elektronikk som ga AR-brillene våre oversikt over hvem som brøt karantenen, sånn at vi kunne vike unna og varsle.
Det høres kanskje kynisk ut det også, men jeg vet ikke om jeg ville være så veldig mot et sånt samfunn heller. Hver gang jeg er ute og kjører bil, er det delvis med hjertet i halsen fordi det er "rouge drivers" der ute som gir faen i min og andres sikkerhet og kjører som egoistiske idioter – vernet av datatilsynets hellige overbevisning om at det er bedre å ofre noen liv i trafikken enn å ofre den hellige privatlivets fred bak rattet.
De som faktisk oppfører seg bra, har jo ikke noe å frykte. Hvorfor er det så viktig å verne om egoistenes og kjeltringenes frihet til å skurke i vei? Jeg er ikke så sikker på at kineserne er unisont rasende over at myndighetene holder dem under oppsikt. Det har sine fordeler å oppføre seg pent i et samfunn der de som ødelegger for andre mister privilegier. I vårt samfunn er jo smartness og frekkhet i ferd med å bli mer belønnet enn lovlydighet, som nærmest regnes som dumsnilt i mange sammenhenger.
Og – hvis jeg skulle gå meg bort på mine mange villmarksturer og skade meg – da vil jeg gjerne at Storebror skal se meg og hente meg ut av knipa.
Men bunnlinja er altså at overvåkningssamfunnet bare fungerer hvis de fleste har tillit til at det ikke misbrukes av makthaverne. I motsatt fall vil "lillebror" ta igjen med "storebror", i Orwells begrepseverden. Vi kunne si at slagordet "Storebror ser deg" må utvides til "Storebror og lillebror ser hverandre".
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.