(20.03.2020)
Også publisert i Dagens Næringsliv 20.3.2020.
Tidligere versjon fra 18.03.2020
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 20.
De unge yrkesaktive er pålagt å skru av store deler av økonomien for å redde de gamle – med mulig økonomisk og politisk nedsmelting som resultat. Er det gamlingenes tur til å ta støyten for ungdommen og framtida?
Jeg er 65 år. Jeg har levd et ganske langt liv. Jeg vil at mine tre barn og mine fem – snart seks – barnebarn også skal få leve lange – og gode – liv. Derfor sier jeg: Velg dem framfor meg!
Det er ingen fasit for tiltak mot viruspandemien. Myndighetene har gjort sine valg i et spenningsfelt av dilemmaer og faglig usikkerhet. Folkehelsa formulerer ett av de viktige valgene om isolering slik, i notatet «COVID-19-EPIDEMIEN: Risikovurdering og respons i Norge «Versjon 3» (pdf):
«Skal smittevernstrategien lykkes, må befolkningen bidra. Det er de unge som må bære byrden av disse tiltakene og de eldre som må bære sykdomsbyrden. Tiltakene blir derfor en solidaritetshandling, fra de unge til våre gamle.»
Hva om solidariteten gikk den andre veien?
I krisetider har unge, arbeidsføre mennesker oftest gjort de største ofrene. I to verdenskriger ble nasjonenes beste, unge blod sendt ut i skyttergravene. Denne krisen er ingen slik krig. Den rammer først og fremst oss eldre. Det er vi som kommer til å overbelaste helsevesenet. Det er først og fremst for vår skyld Norge og verden stenger ned – med uforutsigbare økonomiske konsekvenser.
De økonomiske konsekvensene er tøffe nok, men det jeg virkelig frykter, er faren for påfølgende politisk nedsmelting. For å krisemaksimere: USA kan bli et diktatur, og EU kan falle fra hverandre. Narsissistiske folkeforførere med enkle budskap kan ødelegge tiårs demokratisk utvikling.
Og jeg frykter ikke slike scenarier for min egen del. Jeg frykter dem for barn og barnebarn.
Jeg vil ikke at de unge skal ofre seg for min skyld. Det er mer meningsfullt for meg å si: La verden og smitten gå sin gang. Ikke seigpin økonomien i påvente av en vaksine som kanskje kommer om halvannet år. Ikke propp igjen intubatorene med surklende oldinger. Gi dem lindring, men rydd plass til de unge.
Sett en grense for intensivbehandling – ikke ut fra allmenntilstand alene, men også alder, fordi vi som er gamle har fått leve våre liv. Nå er det de unges tur.
Jeg er ikke den eneste som tenker i disse banene. I et innlegg i Berlingske Tidende skriver den pensjonerte legen Tom Simonsen: «Jeg ofrer gerne to millioner menneskeliv - og mit eget - for at undgå den enorme regning til de overlevende».
Hvis mine barn sier – «Nei pappa, du skal ikke tenke slik», så sier jeg: «Jo, jeg skal tenke slik. Jeg tenker slik fordi det er en større verdighet og styrke i å gi plassen i livbåten til de som har framtida foran seg enn å klamre seg til seilasen enda noen år, for enhver pris.»
2019 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.