(7.1.2021)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 20.
Revolusjoner er mer enn å endre spillets regler. De er å fornekte hele spillet. De er å lage et nytt spill med nye idealer og nye sannheter. Det har skjedd før. Skjer det igjen?
(Bildemontasje: Arnfinn Sørensen. Maleri: "Sjakkspillere" av Honoré Daumier, ca 1765. Foto av Donald Trump: Mark Taylor, CC BY 2.0.)
Politikk er et formelt maktspill, ikke ulikt sjakk. Spillet gir bare mening hvis begge spillere følger reglene. Det som skjedde i Washington DC den 6. januar 2021, smadret reglene, smadret spillet.
Men hendelsene i kongressbygningen gir meg flere assosiasjoner. Én er en gammel Indiana Jones-film. På et marked i Midt-Østen møter Indiana Jones en fryktinngytende tjukkas med et krumsverd.
Tjukkasen brøler og svinger krumsverdet i kunstferdige virvler. Hvordan skal Indiana Jones ta opp kampen? Han mestrer da ikke denne sverdkunsten.
Her kommer filmens komiske poeng. Indiana Jones tar bare opp skyteren og plaffer ned tjukkasen.
Så mye for edel krigskunst. Problem solved.
Den edleste av alle krigskunster må vel være krig abstrahert fra gørr og blod – sjakkspillet. Hva blir ekvivalenten til Indiana Jones-stuntet i et sjakkspill? At motstanderen din river vekk hele brettet så brikkene tumler utover.
Så mye for edel intellektuell kappestrid. Problem solved.
Da USA & co invaderte Saddam Husseins Irak i 2003, laget jeg på få dager et innslag i NRKs Verdibørsen som het «Når spilleren river vekk brettet under sjakkspillet».
Poenget med innslaget var at krigen er et spill – og begge parter må være enige om spillets regler, om seier og tap.
Honoré Daumiers maleri, uendret. Hør innslaget fra Verdibørsen, mars 2003. Intervjuet med vikingkrigerne ble gjort av Helene Samuelsen. Musikken under denne delen er "Vikingguder" av Ginge, produsert for Lørdagsbarnetimen i 1991.
President Bush stod på hangarskipet og sa triumferende: Vi vant. Men Irak ble en militær hengemyr for USA, og er det fortsatt, med nye fiender – blant dem ISIL, trollet som blir større jo flere hoder du kapper av det.
Demokratiet er også et spill. Spillereglene laget av mennesker. De kan brytes av mennesker. Og mennesker kan si: Jeg vil ikke spille det spillet lenger.
Jeg mener at QAnon-folket, Hillary Clintons «basket of deplorables», rødnakkene, rasistene, teitingene, det hvite avskummet – kall dem hva du vil – har revet vekk brettet under USAs demokratiske sjakkspill.
Det som skjedde i Washington den 6. januar, får meg også til å tenke på en annen figur fra Irak-invasjonen: Komiske Ali, også kjent som Bagdad Bob.
Muhammad Saeed al-Sahhaf var Saddams informasjonsminister under invasjonen, og påstod hardnakket at USAs soldater begikk selvmord i tusenvis mens drønnene fra amerikanske tanks ristet gjennom lokalet der han holdt pressekonferansen.
Men hvor komisk var egentlig Ali? Han snakket også om de ulykksalige tidligere resultatene av forsøk på å invadere Irak. Og Irak-krigen har virkelig endt ulykksalig for USA.
Likevel – han forsvant ut av historiens rampelys sammen med Saddam Hussein, og blir stående som komiske Ali – mannen som benektet sannheten. Men hva om Saddam Hussein hadde vunnet krigen?
Det blir hypotetisk i Iraks tilfelle. Saddam hadde ingen sjanse mot verdens mektigste militærmaskin. USA var Indiana Jones, og plaffet ned tjukkasen som fektet med store ord.
Men hva med folkene som invaderte Kongressen i Washington DC den 6. januar? Trumps fargerike stormtropper, anført av «sjamanen» med horn og ansiktsmaling?
Hvis det politiske etablisementet – anført av Joe Biden – klarer å marginalisere dem, jage dem tilbake inn i de mørke krokene av misnøye og hat, kan de få en midlertidig seier. En seier for det de selv kaller sannhet og demokrati.
Men den ilden som fyrer opp under misnøyen og hatet, den ilden som blaffet opp så alle kunne se den i korridorene til kongressbygningen, den ilden næres ikke av dannede diskusjoner om demokratiets spilleregler og faktasjekkernes bebreidelser om løgner. Den næres av å sabotere spillet. Den næres av løgner – eller rettere sagt «alternative fakta».
«Alternative fakta» ble et begrep da Trumps rådgiver Kellyanne Conway på et pressemøte i 2017 skulle forklare de oppblåste tallene for deltakere på Trumps innsettelsesseremoni. Conway ble latterliggjort av media. Hun ble Trumps «komiske Conway».
Siden har media hamret løs på løgnene, på Trumps bøllete opptreden, på ynkeligheten til det hvite søppelet, rasistene, teitingene, rødnakkene, «the deplorables».
Og jeg må bare undre – hvordan kan New York Times og Washington Post og veloppdragne demokrater samtidig bli sjokkert når disse USAs elendige fiser dem rett opp i trynet? Når de i klartekst sier: Vi driter i sannhetene deres. Vi driter det demokratiske spillet – det spillet som dere har rigget sånn at vi alltid vil tape.
Når Trump nå blir avsatt eller går frivillig, kan han bli farligere enn noensinne. I sin presidenttid har han trampet rundt på den politiske parketten med beksøm, men nå kan virkelig ta på slagstøvlene. For nå blir han en hærfører for det som kan bli en revolusjonsgarde.
Det har skjedd mange ganger før. Hva brød vel lederne av den franske revolusjon seg om den «gudegitte» autoriteten til kong Ludvig den 16? «Ikke vår Gud», må de ha tenkt.
Hva brød vel folkemassen på Revolusjonsplassen i Bucuresti seg om Nicolae Ceaușescus talemåter om kommunismens velsignelser? Kommunismen var en vakker idé, men ikke for dem.
Men dette var jo «de snille» mot «de slemme», tenker mange. Jeg også, innsauset som jeg er i «sannheten» om vår egen fortreffelighet og «de andres» ynkelighet. «Det er typisk norsk å være god», som en statsminister en gang sa.
Men hvem er «de snille» og hvem er «de slemme»? Dette spørsmålet åpner den virkelig uhyggelige kløften i USAs politiske landskap, slik den har åpnet seg i tidligere revolusjoner.
For «sannheten» taper alltid i revolusjoner. Og nye «sannheter» skapes. Det er den grusomme og uavvendelige virkeligheten når motstandere ikke lenger vil være med på hverandres spill. Det er et sammenbrudd av kommunikasjon så dypt at ingen kan forutse hvilke nye sannheter som etableres, hvilke nye spill og spilleregler som oppstår etter revolusjonen.
Jeg er redd for det som skjer i USA nå. Men samtidig som jeg er redd, samtidig som jeg støtter opp under demokratiets spilleregler fordi demokratiet har gitt meg et godt liv, så må jeg se og forstå at USAs utstøtte ikke lenger godtar å være de utstøtte, de avskyelige – «the deplorables».
Det eneste spinkle håpet vi har, er at Joe Biden raskt vil gi «the deplorables» et håp om at spillet også er for dem. Han klarer det, bør han få Nobels fredspris. Hvis den prisen da har noe som helst gjenskinn av politisk troverdighet lenger.
2021 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.