(22.11.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har noe å kjefte på om dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 85. Derfor legges den ut under logoen "Dynamittgubben".
Aftenpostens egler seg innpå med annonser for Nettbil – firmaet som lurte meg trill rundt sist sommer. Er algoritmen bak annonsene en hjernedød stalker – eller et metaironisk geni?
(Fotomontasje: Arnfinn Sørensen)
Jeg blir sur. Jeg blir forbanna. Men jeg vet at det ikke nytter.
For annonsemaskineriet på nettsidene til Aftenposten – eller andre nettsider for den saks skyld – har ikke følelser. Det tar ikke personlige hensyn.
Så – når artikkel etter artikkel prydes med personlige vitnesbyrd fra fornøyde bileiere som har solgt bilen med Nettbil, da må jeg ikke hisse meg opp eller ta det personlig.
Men jeg tar det personlig. For hver gang de helfrelste nettbilkundene popper opp på skjermen min, så gnir de salt i et sårt minne: Jeg solgte min stakkars lille Suzuki Jimny til spottpris og ble lurt trill rundt av Nettbil.
Så hvorfor fortsetter Aftenposten å spamme meg med disse annonsene? Tror de at jeg nyter en bittersøt nostalgi etter lureriet? Eller tror de kanskje at jeg har en garasje av biler jeg trenger å selge?
Det er nok nå, Aftenposten! Det er nok nå, Nettbil. Jeg er billøs. Jeg går. Jeg går på veggen hvis jeg må se en sånn annonse til.
Så – hva var det som skjedde da jeg solgte bilen min gjennom Nettbil?
Annonser på nettsidene til Aftenposten, innhentet 21.11.2020. (Fotomontasje: Arnfinn Sørensen)
Jeg ble forført av annonsene med smilende fornøyde kunder. Så raskt og lettvint – det er bare å levere bilen nyvasket og ryddet til nærmeste NAF-stasjon med servicehefte og dokumentasjon på reparasjoner.
Så blir bilen sjekket, og snart tikker budene inn fra alle landets bruktbilforhandlere. Hvis jeg aksepterer høyeste bud, er det bare å si ja. Dermed er bilen ute av syne og sinn og pengene inn på konto etter få dager.
Så fra rosa glansbilde til grell virkelighet. Det kom inn ett første bud – sier og skriver kroner 10. Men meldingen fra Nettbil beroliget meg. Dette var bare en forsiktig oppstart – antagelig et lite knep fra Nettbil for å få i gang budrunden.
Det siste og høyeste budet var på 40 000. Jeg hadde kjøpt bilen brukt for 150 000 kroner bare tre år tidligere. Skuffende.
Mannen fra Nettbil ringte meg. Samtalen forløp omtrent sånn:
– Jeg synes jo 40 000 var lite, da. Jeg hadde ikke tenkt å gå under 60 000. – Nei … – Jeg hadde den jo inne hos en Suzuki-forhandler i desember, og da bød de 70 000 i innbytte for den. – Ja, men det var jo før coronaen. Markedet ser annerledes ut nå. – Ja, det gjør vel det. – Det er jo en service som mangler på den, og så er det en bilmodell som ikke er så lett å selge. – Nei, kanskje ikke? – Du får tenke på det, og så ringes vi i morgen, ok?
Dagen etter ringte mannen fra Nettbil tilbake. Som den lettlurte og velvillige fyren jeg er, svarte jeg omtrent slik:
– Ja, nå har jeg tenkt på det, og har realitetsorientert meg selv, og har vel funnet ut at jeg får godta budet.
– Fint, da kommer pengene på konto om et par dager. Mannen fra Nettbil hørtes nesten forbauset ut. Skulle det gå så lett, tenkte han kanskje.
Jimny ble ryddet, vasket og polert. Det tok en hel dag. Så kom den siste vemodige turen ned til NAF-stasjonen i Kongsberg. Jeg var blitt glad i den lille bilen, selv om den hadde kostet meg mye i reparasjoner den siste tida. Men nå skulle jeg flytte til Bergen. Der er det liten bruk for en bil med firehjulstrekk.
Den siste vemodige turen med Jimny ned fra huset mitt i Håvet i Kongsberg til NAF-stasjonen. (Musikk i videoen: Helge Krabye og Arnfinn Sørensen, opptak fra 1970-tallet, da følsomme viser ikke var et metaironisk begrep.
Jeg la inn et søk på Finn. Var jo nysgjerrig. Når kom Jimnyen min for salg? Et par uker seinere fant jeg den. Helt opp til Trøinndelag hadde den tatt veien, til en bilforhandler utenfor Trondhjem.
Prisforlangende? 109 000 kroner, godt over to og en halv gang så mye som jeg hadde fått av Nettbil. Og da jeg oppdaget annonsen, var bilen allerede solgt. Det blir god og rask fortjeneste.
Ifølge nettsidene til Nettbil, skulle deres pris ligge høyere enn salg til bilforhandler, men noe lavere enn privat salg, fordi Nettbil tok all risiko og administrasjon.
I mitt tilfelle lå prisen til Nettbil lavere enn begge alternativene, og lavere enn en hvilken som helst anstendig handel.
Jeg ble altså lurt av en bustebartepinn oppe i Trøinndelag, godt hjulpet av en velsmurt tunge i Nettbil.
T.v: Finn-annonsen. T.h: Jimny i bakkene fra Dagalifjell ned mot Uvdal, siste langtur før salget. (Fotomontasje: Arnfinn Sørensen)
Og Aftenpostens annonse-algoritme? Den har gnidd det inn, i artikkel etter artikkel. «Æda bæda, se her! Her er de som lurte deg.»
Så mye for kunstig intelligens. Dette er rent idioti. Eller – kanskje ikke? Kanskje har den kunstige intelligensen fanget opp strømninger i tiden – den babelske fragmenteringen i stadig mindre, ironiserende subkulturer og interne referanser som utenforstående ikke er ment å skulle forstå?
Kanskje jeg er lurt igjen? Kanskje er jeg offer for en slags «vennligsinnet» kunstig intelligens, som vil gi meg en metaironisk «trøsteklem»?
Jeg «vurderer» å «si opp» mitt «abonnement» på «Aftenposten». Liksom. «He-he». Og «takk» skarru ha.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.