(3.11.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 15.
Et intervju med meg i Dagbladet tryllet fram trollene på Facebook. Jeg har oppdaget at med litt godlynt humor kan trollene kan sprekke og mennesker komme ut.
Skjermdump av trolling på Dagbladets Facebook-side
For noen dager siden ringte en hyggelig journalist fra Dagbladet. Hun ville lage en oppfølgersak på innlegget mitt i Dagens Næringsliv fra i vår. Der stilte jeg spørsmålet, i skyggen av corona-nedstengningen: Er det riktig å risikere de unges framtid, samfunnsøkonomien og politisk stabilitet for å gi eldre noen år ekstra?
Journalisten mente nok at problemstillingen igjen var aktuell, nå som Europa – og kanskje etterhvert Norge – må stenge ned på nytt. Og når jeg leser DN-innlegget mitt, synes jeg det har blitt enda mer aktuelt.
Artikkelen i Dagbladet ble fin, synes jeg.
Men det syntes ikke trollene på Dagbladets Facebook-side! Her var det noen ønsker om min snarlige død – av Covid-19, med blåsyreforgiftning eller til og med hengning.
Og – overraskende nok – her var trollemor også frampå! Noen av de verste innleggene var skrevet av damer. Kanskje det har med temaet å gjøre – sykdom, liv, helse?
Men – jeg ble ikke lei meg. Trollingen var så overdrevet at den ble en parodi på seg selv. Noen av kommentarene tydet på at trollene verken hadde lest DN-innlegget eller Dagbladet-artikkelen.
Jeg ble heller ikke redd for å få noen av trollene på døra med blåsyre eller rep. Det hadde vært farligere hvis innlegget mitt var part i en polarisert strid med militante politiske fronter. Da kunne noen av de militante tatt loven og livet mitt i egne hender, slik vi har sett i Frankrike og USA – og her i Norge i regjeringskvartalet og på Utøya.
Nå gjorde trollene meg bare lystig. Og jeg fant ut at jeg ville prøve en ny strategi: Jeg ville prøve å få trollene til å sprekke med litt verbalt solskinn – litt godlynt humor. Kanskje kunne det komme et menneske ut av trollets sure mage?
Jeg vet ikke hva disse trollene tenkte da de fikk se svarene mine. Jeg håper at de virket avvæpnende og ikke aggressive. Kanskje kunne de le litt selv også?
En Dagsrevyen-reportasje – og medfølgende NRK-nettartikkel – har dessuten satt meg på tanken: Kanskje trolling er en slags verbal inflasjon? I denne reportasjen fortalte nemlig skoleelever i Bodø om hvordan det var helt vanlig å kalle hverandre "hore" og "fitte" og "homo".
Ja, til og med aksjonsgruppen mot skitsnakket fortalte åpent og ubesværet i beste sendetid at de selv også hadde slengt med leppa.
Kanskje sånne veloppdragne gæmliser som meg må innse at ord er i ferd med å miste sin kraft – også sin injurierende kraft?
Det er i så fall trist. Det kan jo bety at ordene også er i ferd med å miste sin meningsfylde og uttrykkskraft. Hva står vi da tilbake med?
En av de som kommenterte Dagbladet-artikkelen var også misfornøyd med mine "useriøse og flåsete kommentarer". De underminerte innlegget for henne, skrev hun.
Kanskje dette er en ny polariseringsakse – de helt useriøse mot de arkaisk seriøse. Hvordan skal en avvæpnende kommentarklovn manøvrere i dette spenningsfeltet? Kanskje sånn?
Noen ganger tok jeg de mindre hatske trollingene på alvor også. Jeg vet ikke om det førte fram. Jo – forresten, jeg vet. For i ett tilfelle opplevde jeg at trollet sprakk og et menneske kom ut:
Er det ikke fint? Fra svakt nedlatende hets til et vennlig ønske om "alt godt" og god helse.
Jeg tror sosiale medier gjør noe av det samme med folk som bilen. Teknologien skaper avstand og dermed opplever vi ikke lenger nærværet av mennesket bak skjermbildet eller frontruta.
Klarer vi å bli oss bevisst denne psykologiske mekanismen, tror jeg mye er vunnet. Både bilen og sosiale medier er nye verktøy for samhandling i videste forstand, og evolusjonen vil trolig bruke mange tusen år ennå på å gi oss mental medgift til å takle disse verktøyene på en måte som bringer fram det beste i vår grunnleggende sosialitet.
Men epigenetikken kan hjelpe oss på vei mye raskere. Epigenetikken viser oss at egne erfaringer også påvirker hvordan arvestoffet uttrykker seg. I videste forstand: Våre livserfaring går i epigenetisk arv.
Og mitt epigenetiske bidrag – både i sosiale medier og bak rattet – er et smil og litt godlynt humor – et vink i retning av et vennligere, rausere samfunn.
Og – heldigvis – det finnes folk i kommentarfeltet med saklig vennlighet også. Takk, Thor Erling Knædahl!
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.