(21.10.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 35.
Hvor stor kraft er det i bølgen av vold som skyller over USA? Kan historien om Tyskland på 1930-tallet gi svar?
(Foto: Arnfinn Sørensen)
In Germany before the war There was a man who owned a store In nineteen hundred thirty-four In Düsseldorf
– sang amerikaneren Randy Newman i 1977. «In Germany, Before The War» handler om en butikkeier i Düsseldorf som sitter og ser ut over Rhinen i 1934. Et land i politisk og økonomisk oppløsning renner stille mot et hav av død og ødeleggelse.
I´m looking at the river But I´m thinking of the sea Thinking of the sea Thinking of the sea
Butikkeieren får øye på en pike med gyllent hår og grå øyne som har gått seg bort. I siste verselinje ligger den lille piken stille ved siden av butikkeieren. Helt stille.
Jeg hørte sangen for første gang på tidlig 1980-tall. Nå – førti år seinere – tolker jeg nye, mørke dybder inn i sangen. For meg handler den om mer enn butikkeieren som har sett livsverket sitt smuldre i krisen som presset prisen for et brød opp i milliarder av tyske mark.
Den handler om mer enn hvordan den apatiske, ødelagte butikkeieren ser et lite framtidshåp som gråter og prøver å finne veien hjem, et framtidshåp han ikke holder ut å se, fordi det vekker smerten i ham selv, smerten han må drepe.
Den handler om hvordan et helt land dreper framtidshåpet i seg selv – symbolisert av barnet – helt til det gjenfinner et håp av blod og stål i brølene fra en demagog som kan kanalisere alles sorg og hat ut mot et imaginært, ytre fiendebilde.
Jeg mener ikke at USA er akkurat der Tyskland var før andre verdenskrig. Jeg mener heller ikke at Donald Trump er en ny Adolf Hitler. Men den politiske scenen de spiller seg ut på har mange av de samme kulissene. Det får meg til å frykte stål og blod i årene som kommer.
Middelklassen i USA har – som i Tyskland på 1930-tallet – opplevd at samfunnskontrakten er brutt. Hardt arbeid og lovlydighet gir ikke lenger uttelling i form av et tryggere, rikere liv.
Den amerikanske drømmen er i ferd med å bli et mareritt. Helt vanlige, solide hverdagsfolk mister jobb og hus og helseforsikringer og blir i verste fall hjemløse og henviste til et liv fra hånd til munn og almisser og dop istedenfor medisinsk behandling.
Og denne utviklingen har skjedd over tiår – både under demokratiske og republikanske presidenter.
Når hverdagen til hverdagsfolk rakner, da rakner også tilliten til den rasjonelle offentlige samtalen som er selve grunnvollen i et fungerende demokrati.
Når folk blir sultne og hjemløse, da bryr de seg ikke om gode argumenter og etterrettelig journalistikk. Da overtar desperasjonen og hatet mot eliten som har sviktet dem. Da er scenen satt for folkeforførere som Adolf Hitler og Donald Trump.
Uten denne politiske scenen ville verken Adolf Hitler eller Donald Trump spilt noen viktig rolle. Det er meningsløst å bebreide dem. Hadde ikke de kommet til makten, ville andre stått klar i kulissene.
En leserkommentar til New York Times sin monumentale leder mot Trump 18. oktober sier det slik:
Trump is symptom, not cause. Yes, defeat him soundly. But more important, (…) figure out why he beat both parties in 2016.
Ja, hvorfor? Kan vi finne noe av forklaringen ved å se tilbake mot Tyskland i 1932?
Den tyske økonomien lå i ruiner etter første verdenskrig og depresjonen. Regjeringen var handlingslammet. Riksdagen var splittet. En sterk nazistisk og kommunistisk fløy sto steilt mot hverandre.
USAs politiske partier har på samme måte gått i de politiske skyttergravene, uten evne til dialog. Det politiske systemet er like handlingslammet overfor de enorme sosiale problemene.
Da Hitler merket at støtten til hans parti var fallende, kom riksdagsbrannen beleilig. Det var trolig nazistene selv som tente på, men kommunistene fikk skylden og Hitler fikk påskuddet han trengte for å gjøre seg selv til dikatator.
Raseringen av postvesenet og mistenkeliggjøringen av poststemmer er Trumps «riksdagsbrann» – mindre dramatisk og forhåpentligvis også mindre effektiv. Den er på samme måte et svar på fallende oppslutning.
Hitler trengte ytre fiender for å slutte rekkene om «Volksgemeinschaft», folkefellesskapet. Konspirasjonsteorier om en jødisk sammensvergelse gjorde nytten.
I USA har QAnon – konspirasjonsteorien om pedofile demokrater – vokst fram fra politiske avkroker og krøpet fram i det politiske rampelyset.
Hitlers vei til makten ble ryddet av SA, Sturmabteilung – løst organiserte grupper av bøller som framprovoserte vold.
Trump flørter med voldsgruppen Proud Boys, som fyller noe av den samme funksjonen.
Seinere ble det uregjerlige SA rensket ut. De hadde gjort sin nytte og ble erstattet med de disiplinerte elitetroppene SS, Schutzstaffel og en velsmurt militærmaskin.
På samme måte kan Proud Boys og tilsvarende voldsgrupper på venstresiden skape det kaos i gatene som baner veien for et militant, autoritært politi med videre fullmakter i USA.
Vil USA etter presidentvalget utvikle seg til et diktatur, slik det skjedde i Tyskland? Jeg håper fortsatt ikke det. Tross noen likheter er det viktige forskjeller mellom Tyskland i 1933 og USA i 2020.
Krisen og armoden i USA er på langt nær så dyp som den var i Tyskland. Et brød koster fortsatt ikke milliarder av dollar.
Den tyske pliktmentaliteten, trygghetsbehovet og den høystemte idealismen er ikke helt som USAs antiautoritære individualisme. The Lone Ranger hengir seg ikke til en Fører.
Jeg tror og håper også at de politiske institusjonene i USA fortsatt er sterke nok til å slå ned et kupp, hvor mye Donald Trump enn måtte ønske å gjennomføre det.
Spørsmålet er likevel – hva vil skje etter at kuppet eventuelt er slått ned? Vil volden opphøre, eller vil en slik aksjon bli bensin på bålet?
Jeg kan ikke fri meg fra å lure på hva slags diskusjoner som går i NATO-landenes lukkede regjeringsrom.
Jeg synes også det er rart hvis ikke vår egen regjering drøfter skrekkscenarier i all fortrolighet. Kan vi fortsatt være alliert med et land som vakler på kanten av diktaturet?
Svaret henger kanskje på en siste og viktig forskjell mellom Tyskland på 1930-tallet og USA i 2020.
Tyskland hadde ikke atombomben. Det har USA.
I´m looking at the river But I´m thinking of the sea Thinking of the sea Thinking of the sea
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.