(18.10.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 20.
Aksjekurser har nesten like mye til felles med virkelige verdier som John Lennons gjenglemte briller.
(Illustrasjon: Arnfinn Sørensen)
Aksjekursene er frikoblet fra firmaets inntjening, sier ekspertene. Det har de lenge vært, tror jeg. Det virket bare ikke sånn.
Aksjeprisene er frikoblet fra den virkelige økonomien, sier også ekspertene. Koronaviruset har sendt verdensøkonomien på sotteseng, men likevel stiger kursene på børsen i rykk og napp.
Og Tesla-aksjen oppfører seg mest uforklarlig av alle. Selv om Tesla bare går med små overskudd og ennå er en liten bilprodusent, har aksjen vokst med nærmere 800 prosent på ett år.
Litt av nøtt for aksjespekulantene, som gjerne leser regnskapene for å finne hvilke selskaper de skal satse på.
Og er ikke det en riktig framgangsmåte? Et selskap som går godt, som tjener penger, burde da ha aksjer som er mer etterspurt og derfor stiger i pris?
Nja, hvorfor det egentlig? Riktignok er inntjeningen viktig hvis du kjøper aksjer for å få utbytte av selskapet. Jo mer selskapet tjener, desto større utbytte kan selskapet dele ut til aksjonærene.
Men hvor mange kjøper aksjer for utbyttets skyld? Når bankene – og myndighetene – oppfordrer til å spare i aksjefond, er det ikke med tanke på utbyttet. Det er med tanke på at fondet – en bukett av aksjer – skal øke i verdi, langt over den usle renta fra bankinnskudd.
Og den verdiøkningen – den kommer ikke først og fremst av utbytte, men av stigende aksjepriser Jevnt og trutt stiger de, bare avløst av midlertidige nedturer i krisetider. Selv ikke koronakrisa kunne stanse aksjekursenes videre himmelferd.
Så hva er det da som driver aksjekursen oppover? Forklaringen finner vi enkelt ved å se på et annet spekulasjonsmarked – kunstmarkedet.
Hva er det som skiller Stor Kunst fra en verdiløs krusedull? Ikke sau som har ull, men signaturen på kunstverket. Hvis en Berømt Kunstner har signert krusedullen, kan den i ekstreme tilfelle innkassere millioner på auksjoner.
Signaturen er en fetisj. Fetisj-statusen driver prisen oppover. Hvis signaturen blir avslørt som falsk, vil fetisj-statusen fordampe på et sekund. Kunstverket blir verdiløst.
Kunst er ikke det eneste salgbare der prisen bestemmes av fetisjverdi. Hva med en brille gjenglemt av John Lennon, solgt for 137 500 pund? Eller kjolen til Marilyn Monroe, som gikk for nærmere fem millioner dollar? Lista kunne gjøres lengre.
Så hvorfor har Tesla-aksjen så stor fetisj-verdi? Mye kommer av den kule teknologien i bilene. Den ligger ti år foran konkurrentene, har en sentral Volkswagen-kilde anslått.
Mye ligger også i evnene til det rølpete geniet Elon Musk. Han er i ferd med å bli en slags teknologiens og framtidstroens Messias i et USA der mye annet går på trynet. Hvilket annet bilmerke enn Tesla ledes av samme mann som sender astronauter til den internasjonale romstasjonen – og utvikler raketter for å kolonisere Mars?
Det er mye psykologi i dette. Selvfølgelig. Fetisj-effekten er psykologi. Mennesker er grunnleggende sosiale. Det andre synes er topp, synes også jeg er topp, fordi andre synes det er topp. Fetisj-effekten er en sosial kjedereaksjon, en selvforsterkende tilbakekoblingssløyfe, et feedbackhyl som fra første rad på en popkonsert.
Et kunstverk øker i verdi hvis en kjent samler kjøper det, eller et prestisjetungt galleri stiller det ut, skriver Kapital i en artikkel med gode råd for kunstinvestorer.
Så hva med de tradisjonelle aksjespekulantene, de som ikke bryr seg om aksjenes fetisj-verdi, de som fortsatt mener at aksjekursen drives opp av firmaets lønnsomhet?
Overraskende nok: Aksjespekulantene er egentlig ikke interessert at firmaene skal være lønnsomme. De er bare interessert i vite om lønnsomheten stiger eller synker. Begge deler er like bra for dem.
Hvis de tror at lønnsomheten vil stige, så kjøper de aksjer og selger dem seinere til høyere pris med fortjeneste.
Hvis de derimot tror at lønnsomheten vil falle, låner de aksjer, som de selger. Så kjøper de dem tilbake seinere for en lavere pris for å levere dem tilbake. Mellomlegget tjener de.
Dette kalles å shorte aksjer. Et tydeligere eksempel på at aksjespekulanter egentlig ikke bryr seg om lønnsomme firmaer, kan du neppe finne. Jo dårligere firmaet går, desto bedre for de som shorter.
Men hva når aksjeprisen ikke lenger følger lønnsomheten til firmaet?
Hvis lønnsomheten er lav men aksjeprisen stiger – som for Tesla – går det dårlig for shorterne. Hvis lønnsomheten er høy men aksjeprisen synker – som for Equinor blant annet – går det dårlig for de som kjøper aksjer for å selge dem dyrere seinere.
Aksjespekulantene har mistet sin rettesnor, målestokk og krystallkule – firmaets fortjeneste. Hva har skjedd?
Ikke noe annet enn når et berømt kunstverk viser seg å være en forfalskning. Når signaturen ikke er ekte.
For aksjespekulantens fetisj er bare en meta-fetisj – penger. Nærmere bestemt penger frikoblet fra sin nytteverdi som byttemiddel for varer og tjenester.
Og da er pengenes verdi like flyktige som en krusedull signert av en kunstner eller en popstjernes gjenglemte solbrille eller kjolen til en filmstjerne.
Forbehold: Jeg har hatt Tesla-aksjer i over to år og har tjent grovt på det.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.