(11.10.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 10.
Hva vil det egentlig si å dø? Hva skjer med «meg» når jeg dør? Hva er egentlig «jeg»?
(Foto: Arnfinn Sørensen)
Sånne spørsmål rykker nærmere når jeg blir gammel. Ennå er jeg frisk. Ennå kan jeg kjenne meg ung og sterk når jeg går høyt til fjells over min nye hjemby Bergen.
Snarveien til Byfjellene går om Møllendal gravlund. Før var gravlunder bare et sted for fredfull ettertanke. Jeg leste navn og årstall med ubekymret undring. Hvem hadde de vært, de som nå ble til jord under gravstøttene?
Gravlunden er fortsatt fredfull, men også litt annerledes. Om noen år skal navnet mitt preges i stein – sammen med dato for fødsel og død. Det tenker jeg på. Det er en sår tanke.
Og enda sårere er det å tenke lenger fram. En dag er mine barn og barnebarn også borte, og med dem – minnet om meg. Noen skal henge en lapp på gravsteinen min. Lappen varsler at hvis ingen tar kontakt med gravplassmyndigheten, vil graven bli slettet og gravsteinen destruert.
Da er jeg borte for alltid. Eller – er jeg?
Møllendal gravlund, Bergen. (Foto: Arnfinn Sørensen)
Jeg har et bilde i hodet. Jeg vet ikke om bildet gir meg trøst, men det gir meg i alle fall en slags ro. Og det gjør livet – og døden – større og mer meningsfull.
Her er bildet: Ned fra en mørk himmel – ut av mulighetenes tåkeskyer – faller ilddråper. Hver dråpe er en sjel, som skal bli et nytt menneske. Dråpene faller ned på et lysende nett – livets nett.
Dråpene fester seg som dugg i spindelvev en vårmorgen. Gjennom spindelvevet strømmer livskraft fra dråpe til dråpe. Hele livets nettverk pulserer av lys.
Over nettet kravler edderkopper. Edderkoppene har spunnet nettet. De lever av – og for – lysdråpene. Edderkoppene er logos – tankens kraft til å skape og ordne, men også til å splitte levende helhet i døde deler.
Edderkoppene spinner lysdråpene inn i en kokong av mørke. Der inne i kokongen lyser fortsatt sjeledråpen. Men edderkoppens tankespinn har kapslet den inn i ensomhet. Den ensomheten heter «jeg».
«Jeg» er tankespinnet som vokser og vikler seg inn i seg selv. Tankespinnet sier – «jeg» er alt jeg har. «Jeg» må skape meg selv. Uten å skape meg selv, så dør «jeg».
Lyset fra sjeledråpen flakker. «Jeg» blir redd og roper på hjelp. Og «jeg» får svar. To svar.
Det ene svaret kommer fra edderkoppen. Den kravler nærmere og hvisker: «Jeg kan spinne deg enda sterkere inn i deg selv. Tankespinnet blir ditt skjold mot det farlige livet, det som kan drepe «deg».
Det andre svaret kommer som et gjenskjær, et glimt av livets nettverk der utenfor kokongen. Det sier – ordløst, men her klossete gjendiktet i ord: «Vær ikke redd for å åpne deg mot lyset! For det du tror er «jeg» inne i mørket, det finnes her ute i livets nettverk. Det har alltid vært her, og vil alltid være her, selv når edderkoppen sluker tankespinnet ditt.»
Og så kommer edderkoppen. Den nærer seg på tankespinnet – vokser seg større for hver tanke den fordøyer, slik at den kan spinne nye, kløktige selvbedrag.
Og «jeg» skriker i dødsangst. Nettet rakner. Restene av kokongen faller ned i glemselens dyp. Men hva med sjeledråpen?
Hvis den ikke har sluknet, springer den over til frynsene av nettet der kokongen løsnet. Frynsene gnistrer, gløder, finner hverandre, samles og heler seg selv. Flammen fra den lille sjelen stiger som lysdamp fra nettet, opp mot mulighetenes tåkeskyer, alltid i bevegelse.
(Bilde: Arnfinn Sørensen)
Dette er bare et bilde. Det kunne vært diktet på mange andre måter, men dette er mitt bilde.
Jeg liker det fordi det er mangetydig. Edderkoppene er både skremmende og farlige og på samme tid den ordnende skaperkraft som mennesker trenger for å gripe og begripe verden.
Og bildet av sjeledråpene – det umistelige som transcenderer «meg» – gjør også «meg» tryggere når jeg går over gravlunden på vei hjem fra lyset og de store utsynene i fjellene over min nye hjemby.
For denne merkelige vissheten har jeg alltid båret med meg, som et lite lys langt der inne: «Jeg» er ikke først og fremst den kroppen som nå sitter i en stol og skriver på et tastatur med fingre som begynner å bli magre og rynkete.
«Jeg» er der ute. «Jeg» er bare et lokalt fokuspunkt, en lokal fortetning i den livsveven som bølger videre og videre utover mot et univers vi bare aner gjenskinnet av inne fra vår lille kokong av tanker og ord.
«Jeg» skylder alt til denne livsveven, som igjen kanskje er en del av en enda større vev som vi ennå ikke har noe navn på. Den har formet meg fra jeg ble unnfanget til jeg går tilbake til landet bak tiden. Og den vil leve videre og bølge videre – i stadig nye former.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.