(16.09.2020) – også publisert i forskning.no
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 15.
Fra venstre: Fra oppskytningen av Starship-prototypen SN5 i Boca Chica, Texas 4. juli 2020, Gwynne Shotwell fra SpaceX og Kathy Lueders fra NASA. (Fotomontasje: Arnfinn Sørensen med innmonterte fotos, fra venstre: SpaceX – CC BY-NC 2.0, NASA)
Kortene legges på nytt i romfartens maktspill. Én mediejoker – og to romdronninger. De to kan ta ledelsen. De har tatt ledelsen. De vil til andre planeter.
Romfart er mer enn eventyrlyst og utferdstrang. Det er et storpolitisk maktspill, og da først og fremst mellom USA og Kina. De vil begge sette fotavtrykk på Månen og seinere Mars.
Men også innenrikspolitisk – i USA. Dette maktspillet ligner litt på kortspill. Den viktigste og mektigste spilleren – NASA-sjefen Jim Bridenstine – holder maska. Han stråler ut trygghet og harmoni. Alt går etter planen. Høyt spill, men ingen opprivende konflikter.
Men nylig har han lagt ut et nytt kort. Kortet er en dronning – en romdronning ved navn Kathy Lueders.
Lueders rykker opp i øverste sjefsskikt. Hun har et like diplomatisk pokerfjes som Bridenstine. Likevel – Lueders er kortet som kan forrykke hele spillets gang – og kanskje også romfartshistorien.
Ikke alene. Det er også to andre kort i spill. Romdronninga Gwynne Shotwell og mediejokeren Mary McConnaughey, også kjent som BocaChicaGal. Hvem er disse?
Shotwell er høyre hånd til SpaceX-grunnlegger Elon Musk. Den kompromissløse Musk har skiftet ut nære medarbeidere i høyt tempo – men Shotwell har stått stødig ved hans side i snart tjue år. Hun deler hans drøm om å bygge et nytt hjem for mennesker på Mars.
Mary «BocaChicaGal» McConnaughey er ingen «big shot» – slik som Shotwell. Hun har levd enkelt og tilbaketrukket i det søvnige lille strandstedet Boca Chica, lengst sørøst i Texas.
Men nå ser hun hjemstedet sitt med et nytt blikk. Med telelinser fanger hun hvordan naturparadiset fortrenges av romindustri. Boca Chica har blitt byggeplass og utskytningsrampe for romdrømmene til Musk og Shotwell.
Bildene til BocaChicaGal strømmes videre av entusiaster på YouTube til tusener av seere. Slik kan de se hvordan stadig nye versjoner av marsraketten Starship bygges og prøves ut.
Dette er «langsom-web-TV», «SpaceX minutt for minutt». Tilfeldigheter har gjort BocaChicaGal til en influenser i en voksende subkultur av romfartsromantikere.
NasaSpacaflight, en av de uavhengige YouTube-kanalene som strømmer bildene til BocaChicaGal
Hvorfor mener jeg at tre kvinner kan bety så mye for framtida til romfarten? For å vise det klarere, spoler jeg NASA noen tiår tilbake – til pionertida på 1960-tallet, da maktspillerne hadde andre kort på hånden.
Den gangen spilte stormaktene om den prestisjetunge gevinsten: Hvem kommer først til Månen? Spillet var storpolitisk. Bare USA og Sovjet hadde lommebøker til å betale innsatsen.
Men Capitol eller Kreml kunne ikke bygge romskip. Supermaktene trengte militær- og flyindustrien for å komme først til Månen.
I Sovjet var koblingen mellom politikk og industri enkel. Staten eide industrien og kunne diktere hva den ville ha. I USA var koblingen mer innfløkt, men likevel – ikke så forskjellig.
Politikernes forlengede hånd i romspillet var NASA. De fikk myndighet til å lage spillereglene. De kunne si til romindustrien: «Slik vil vi at måneskipet skal være. Hvem kan bygge det?»
Grumman, North American Rockwell og Boeing fikk viktige oppdrag. Alt ble gjort etter NASAs tegninger, metodisk og med mye byråkrati.
Romteknologi var nybrottsarbeid. Det tette samarbeidet om felles nederlag og triumfer sveiset sammen lederne i NASA og romindustrien. Sakte, men sikkert bygget de opp et uformelt nettverk, en romfartens gutteklubben Grei.
Apollo-ferdene til Månen var en grandios prestasjon, men så kostbare at de ble et engangsstunt.(Fotos: NASA)
Romindustrien kunne gå til NASA og si: «Dette var vanskeligere enn vi trodde. Dette blir dyrt.» Og NASA punget ut.
USA vant månekappløpet. Romkameratene i gutteklubben Grei jobbet videre på romferga og andre nye prosjekter. Og hvis det kostet ekstra, så kunne de dra klubbkortet som før.
Men i 2006 skjedde det noe. NASA ville ha mer valuta for romfartspengene. Hvorfor kunne Boeing skrive regning med gaffel til NASA når flyselskapene kunne kjøpe en jumbojet – ferdig pruta?
Programmet COTS – Commercial Orbital Transportation Services – skulle sette NASA i samme rolle som flyselskapene. NASA skulle være kunden. Private selskaper skulle stå i kø for å kjøre varetaxi til romstasjonen. NASA skulle få en sunn økonomi med Adam Smiths velprøvde medisin – fri konkurranse.
I 2006 fikk flere selskaper kontrakt. Ett av dem var det fire år gamle selskapet SpaceX.
"Hva? SpaceX? De gærne amatørene som bare smeller av mislykkede oppskytninger?" – tenkte sikkert mange i NASA på den tida.
Og de tok ikke helt feil. Den ene raketten etter den andre havarerte i havet – før den fjerde raketten kom opp i bane for Elon Musks siste sparepenger.
Men andre i NASA må ha hatt trua – blant dem trolig Kathy Lueders. Hun fikk nemlig ansvaret for varetransporten opp til den internasjonale romstasjonen – og dermed også for de nye private varetaxiene.
På denne tida startet samarbeidet mellom Kathy Lueders og Gwynne Shotwell. Shotwell hadde alt vært daglig leder i SpaceX i fire år, og jobbet hardt for å gi firmaet troverdighet og nye kunder.
To viktige kort i romspillet var lagt. Og de to romdronningene tok første stikk.
Taxiturene til romstasjonen har nesten blitt rutine – med Dragon-kapselen fra SpaceX og Cygnus fra OrbitalATK. Men kunne varetaxiene også ta folk ombord? Nei, det ble for risikabelt, mente NASA. Inntil 2014.
Da startet NASA sitt program for bemannet kommersiell romfart – Commercial Crew Program.
Og hvem ble leder? Kathy Lueders.
Hun fikk ansvaret for et nytt romkappløp – mellom to private firmaer – Boeing og SpaceX. Begge skulle frakte astronauter til romstasjonen – Boeing med sin Starliner-kapsel og SpaceX med Crew Dragon.
Innsatsen ble høynet i samarbeidet mellom Gwynne Shotwell og Kathy Lueders.
Crew Dragon var et viktig oppdrag for SpaceX. De betalte mye av utviklingen fra egen lomme. Slik var spillereglene.
Det nye romkappløpet ble også en Davids kamp mot Goliat. Boeing fikk mer penger enn SpaceX for det samme oppdraget – 4,2 milliarder dollar mot 2,6 milliarder dollar.
Hvorfor? Tilliten til Boeing var større. Boeing var veteran fra de første Mercury-romkapslene på tidlig 1960-tall. Boeing gjorde ting sånn som gamlekara i NASA var vant til.
Selv om Kathy Lueders var blitt sjef, hadde hun fortsatt oldboys på laget. Gutteklubben Grei var ikke død.
Men nå synker den stadig dypere i sottesengen. Boeings Starliner er sterkt forsinket etter en delvis mislykket prøvetur uten folk ombord. Den må gjøre samme turen om igjen seint i år for å vise at den virker.
SpaceX Crew Dragon klarte en tilsvarende prøvetur for halvannet år siden. Og så – tidlig i sommer – fløy den jomfrutur med folk ombord.
Douglas Hurley og Robert Behnken ble de første astronauter som lettet fra amerikansk jord på ni år – etter at romferga ble pensjonert.
I forkant av denne oppskytningen deltok Lueders og Shotwell på en pressekonferanse, der det gode samarbeidet kom tydelig fram.
Lueders: «Gwynnes team og mitt team arbeider grundig for å gjøre fartøyene klare (…) og for å være sikre på at vi er klare for denne viktige ferden.»
Shotwell: «Kathy og jeg har arbeidet sammen i halvannet tiår (…) og jeg kunne ikke ha samarbeidet med noen bedre om denne historiske kommende ferden.»
Og de samarbeider raskt. Snart skal Crew Dragon ut på sin andre ferd – denne gangen med fire nye astronauter.
«De (SpaceX) gjorde ting på en måned som ville tatt NASA ett år», sa den tidligere NASA-astronauten Garrett Reisman til CNN i 2010. Etter sin andre romfergetur det året forlot han NASA for å begynne i SpaceX.
Romkappløpet mellom Crew Dragon og Starliner ser altså ut til å være avgjort, selv om begge trolig får fly. Denne seieren er likevel bare en delseier for SpaceX – og for romhistorien.
Hvorfor? Fordi Crew Dragon bare er et middel på veien mot et mye større mål.
Crew Dragon – og rakettene Falcon 9 og Falcon Heavy – er kommersielle suksesser for SpaceX. Men SpaceX ble ikke opprettet for å tjene penger. SpaceX ble opprettet for å gjøre mennesket til en flerplanetarisk art – for å opprette en koloni av mennesker på Mars.
Pengene fra de mange Falcon 9-oppskytningene hentes ut fra Cape Canaveral i Florida og sprøytes inn i Boca Chica, Texas. Landsbyen vekkes stadig oftere fra sin skjønnhetssøvn av sirener – og drønn fra noe som ligner et flygende vanntårn.
Fra oppskytningen av Starship-prototypen SN5 i Boca Chica, Texas 4. juli 2020. Siden da har neste prototyp SN6 gjort to lignende hundremeters hopp, og SN7 klargjøres i disse dager. (Foto: SpaceX – CC BY-NC 2.0)
Det flygende vanntårnet er nederste del av romskipet som skal oppfylle drømmene om Mars – Starship. Når nesetippen seinere settes på, ser Starship ut som en illustrasjon fra 1930-tallets science-fiction-magasiner.
Starship er en 122 meter høy romrakett av skinnende blankt stål med halefinner og nesefinner som kan styre den tilbake til landing på Jorda – eller Månen eller Mars, når den tid kommer. Så er den klar for nye oppdrag.
Den er fullstendig gjenbrukbar, ikke bare delvis, slik som Falcon 9 og Falcon Heavy. Derfor blir den også langt billigere enn sin rival – Space Launch System, SLS.
SLS er NASAs kjemperakett for bemannede ferder til Månen og Mars. Den er finansiert på gamlemåten for enorme summer. Den kan ikke brukes om igjen. Hver oppskytning vil trolig koste rundt to milliarder dollar. Restene havner som skrap på havets bunn.
SLS er håpløst forsinket. Fortsatt prøves motorene ut på bakken. Første oppskytning – med en tidlig variant, som ikke kan fly til Mars – er ventet om over et år, tidligst.
Starship utvikles i rasende tempo. Stadig nye prototyper bygges. De første eksploderte. Nå gjør nye versjoner korte hundremeters hopp. Snart skal de høyere. Prøving, feiling, læring, ny prøving, ny feiling, ny læring. Gjenta inntil suksess.
SLS mot Starship – gamlemåten mot nyutvikling – «slik har vi alltid gjort det» mot «prøv og feil og lær i høyt tempo» – det er det viktige nye romkappløpet.
Romkappløpet mellom gutteklubben Grei og romdronningene Shotwell og Lueders – med BocaChicaGirl som spillets mediejoker.
Fra venstre: Illustrasjon av SLS og Starship, henholdsvis på oppskytningrampen og underveis mot verdensrommet. Så en illustrasjon som viser eksisterende og prosjekterte raketter i størrelsesforhold.(Bilder, fra venstre: NASA, SpaceX, Thorenn, Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.)
For det er først nå romdronningene tar siste stikk. Det skjedde ved en overraskende omstokking av lederkortene i NASA tidlig i sommer.
Brått og ganske uventet forsvant Douglas Loverro – NASAs forrige sjef for de store bemannede romferdene til Månen og Mars – ut på sidelinja.
Loverro ble avsatt bare få dager før den første historiske ferden der astronautene Douglas Hurley og Robert Behnken fikk skyss med SpaceX Crew Falcon. Hva skjedde?
Det vet vi ikke. Loverro har uttalt at han har «gjort en feil». Kanskje får vi heller aldri vite hva for feil han gjorde. Det er heller ikke så viktig. Det viktige er – hvem tok hans plass?
Jo – Kathy Lueders.
Glem den internasjonale romstasjonen. Glem skytteltrafikk til og fra lav jordbane.
For første gang spiller nå de to romdronningene i det virkelig viktige romspillet – det som er selve grunnen til at SpaceX eksisterer og som er NASAs neste historiske satsing – menneskets ferd videre ut mot Månen og planetene.
Lueders og Shotwell har mye til felles. Begge har både merkantil og teknisk utdannelse. Begge har tatt i rakettmotorer, utviklet romfartsteknologi. Begge har også lang administrativ erfaring.
Her er det store, store spørsmålet – det som hviskes i avkrokene av romfartens subkulturer – de som følger videostrømmen til Mary «BocaChicaGal» McConnaughey:
Vil NASA vrake SLS og omdirigere frigjorte titalls milliarder dollar til Starship isteden? Vil slagskipet SLS erstattes av en flåte gjenbrukbare romarker i skytteltrafikk til menneskenes neste hjem på en annen klode?
BocaChicaGirl skriver sin del av mediehistorien – om nye måter å spre og utvikle subkulturer på – subkulturer av mennesker med de samme drømmene over hele verden, mennesker som ikke visste om hverandre og trodde de var alene, men som nå kan komme sammen og danne pressgrupper og ikke lenger hviske spørsmålene i hver sin krok:
Når skal NASA fullt ut velge den nye veien, den nye måten?
Lueders og Shotwell kan være en viktig del av svaret. De kan endre maktspillets gang.
Dette er spekulasjoner, basert på én historisk erfaring:
Når de riktige menneskene kommer sammen i det riktige historiske øyeblikket, kan tilsynelatende størknede, massive maktsystemer bli flytende og finne nye utløp, nye retninger.
Ronad Reagan og Mikhail Gorbatsjov. James Watson og Francis Crick. Marie og Pierre Curie. Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. Adam og Eva.
Eva og Eva? – og Eva?
Er det sexistisk å blande kjønn inn i vurderingen av trekløveret Lueders, Shotwell og McConnaughey? Ikke mer sexistisk enn å beskrive gutteklubben Grei som en klubb av menn.
Jeg tror – men vet jo ikke – at Lueders og Shotwell har en spesielt god personlig kjemi – og en fortid som binder dem sammen.
Begge har arbeidet seg opp i et mannsdominert romfartsmiljø. Det har neppe vært lett. Hva måtte de tåle av skepsis og motarbeiding de første årene – fordi de er kvinner?
NASA har ikke hatt noen me too-avsløringer. Det betyr ikke nødvendigvis at alt er idyll. NASAs forrige leder Robert Lightfoot bestemte i 2018 at alle medarbeidere skulle ta kurs mot seksuell trakassering.
«Trakassering, inklusive seksuell trakassering, har ingen plass i NASA og vil ikke bli tolerert», sa Lightfoot da.
Så sterke ord tyder på at problemet var der. Særlig Lueders – men også Shotwell med sin fortid fra andre romfirmaer – har vært vinnerkort i denne delen av maktspillet. Men til hvilken pris for dem som stod i kampen?
Og er det egentlig noen fordel at kvinner faller i den samme fella som menn – lager nettverk med makt?
På lang sikt – trolig nei. Utvikling krever maktspredning, åpen utveksling av meninger og kritikk, ikke lukkede rom. Men så langt har en maskulin monokultur fått definere hva romfart er og hvorfor den er viktig.
Romfartens historiske betydning må bli åpenbar også for den andre halvdelen av Jordas befolkning – den halvdelen som kanskje er like åpen for menneskets muligheter som maskinenes muligheter.
Det er disse perspektivene som gjør kolonisering av andre planeter historisk viktig – ikke høyteknologiske, avskrekkende dyre kraftprestasjoner med raketten som det ultimate fallossymbol.
Hva slags mennesker vil befolke Mars? Hva slags kultur, hva slags politiske systemer, hva slags innsikt om gjensidig avhengighet, resirkulering og nøysomhet i en nådeløst ugjestmild ørken vil kolonistene på Mars måtte lære seg selv – og oss bortskjemte jordboere?
Og hvordan kan de lære oss å forstå hvor umistelig og sårbar vår egen klode Jorda er, når den ikke lenger er en selvfølgelighet vi omgir oss med, men som stråler som en blåhvit morgenstjerne i en blekrød demring? Eller – en aftenstjerne i skumringen?
Aftenstjernen Jorda sett fra skumringen på Mars, fotografert fra det ubemannede kjøretøyet Curiosity 26.1.2008. (Foto: NASA/JPL-Caltech/James Sorenson)
Overcoming A Culture Clash: How NASA And SpaceX Brought Back US Astronaut Launches (CBS DFW, 10.8.2020)
SpaceX Superstars: Gwynne Shotwell, President and COO (Elonx, 27.9.2019)
Kathy Lueders Selected to Lead NASA’s Human Spaceflight Office (pressemelding fra NASA, 12.6.2020)
Why SpaceX Wants a Tiny Texas Neighborhood So Badly, artikkel om BocaChicaGal og hennes dilemma rundt hjemstedet i omforming (The Atlantic, 11.02.2020)
NasaSpaceflightCom, én av YouTube-kanalene som distribuerer bildene fra BocaChicaGal
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.