(05.08.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 20.
Avklaret eller resignert? Harmonisk eller sløvet? Foredlet eller forfalt? Er jeg ved slutten av livet eller begynnelsen på døden? Jeg gjør opp status med motstridende tanker og følelser på min 66 års-dag.
– 66 år – du er da bare ungdommen, sier noen. Hah! Jeg er ingen ungdom. Dessverre og heldigvis.
– Fortsatt ung til sinns, sier andre. Hah! Jeg er ikke ung til sinns. Jeg tenker og opplever på en annen måte. Dessverre og heldigvis, sier jeg igjen.
Sikkert godt ment, begge komplimentene. Men de hjelper ikke meg. Jeg vil vite – hvordan er det å bli gammel og stadig eldre?
Jeg kan få vite det – for meg selv. Men hvordan det er for andre? Folk er forskjellige. Men igjen – ikke så forskjellige.
Nå vil jeg skrive åpent – uten å stille mine nærmeste i forlegenhet – om hvordan kropp og sinn har eldes. Jeg håper at andre eldre kan kjenne seg igjen – og få nye tanker, slik jeg har fått.
Hvis du fortsatt er ung og leser dette, så kan denne reiseskildringen være en røff guide for din egen ferd mot alderdommen. Den ferden venter på deg, like sikkert som at tidas pil peker i samme retning for alle.
Jeg hadde tenkt å dele inn denne statusrapporten i tre deler – én om kroppen, en om følelser og sinn og en om de større tankene rundt aldring og død.
Jeg har gitt opp denne inndelingen. Kropp og sinn henger sammen, og de store tankene er med meg hele tida. Men det finnes mange innganger til disse sammenhengene. Så – hvor begynner jeg?
Hvis jeg skal prøve å sammenfatte det å bli gammel i én setning, må det bli noe sånt: Når du eldes, blir du stadig – og noen ganger smertelig – minnet på at du har en kropp.
Jeg kan ennå, i gode øyeblikk, oppleve ungdommens letthet. En ung, smidig kropp kan transcendere innvoller, sener og muskler, brusk, blod og bein.
Det er som når et topp lydanlegg får deg til å glemme teknikken – og bare høre musikken.
En ung kropp kan – i sine beste øyeblikk – glemme at den er en kropp. Den er en geysir av lyst og lengsel, et vektløst sprang utover seg selv.
Å ha sex var noe spirituelt. Nå er det også i ferd med å bli hjerteklapp og blodtrykk og skrantende hydraulikk.
For å bli ferdig med hydraulikken – den viser hvor lite det nytter å skille kropp fra følelser og sinn.
For noen år siden gikk jeg nemlig til den forrige-forrige-forrige "fast"legen min med problemet.
– Så, du får den ikke op til at stå, sa han fyndig (han var dansk) og beordret straks Viagra.
Han fikk aldri vite – fordi han aldri spurte – om følelser i ulage på grunn av vanskelig livssituasjon.
Jeg trengte ikke Viagra. Jeg trengte trygghet og kjærlighet. Det vet jeg nå. Likevel – hadde kroppen vært ung og fyrig, så hadde den gått til værs likevel, slik en jetjager skyter opp gjennom de fallvindene som sender et svakere propellfly i bakken.
Kropp og sinn er som partikler og bølger i fysikk – to aspekter av det samme. Hjerne er kropp. Tanker og følelser bobler opp fra mage og hjerte og bein og blod.
De strømmer også inn fra resten av verden, den verden som nærer kroppen – og dermed også følelser og tanker.
Men kroppen min holder på å bli en løs ansamling organer med dårlig personlig kjemi. Det knirker litt her, jamrer litt der. Organene krever oppmerksomhet og omsorg. Ellers blir de sure og prompete. Hva gjør det med tanker og følelser?
Da jeg var ung, ble jeg ofte oppgitt over eldre som snakket om sykdommene sine. Nå forstår jeg dem bedre. Det er litt som når bilmekkere diskuterer veteranbiler. Det er stadig noe som går i stå, noe å fikle med og pusse på.
Det er bare å innse – jeg har blitt en gammal Volvo Amazon. Men jeg ruller og rocker fortsatt, sånn noenlunde. Vi gamle er blitt kroppsmekkere, og redskapene er medisiner, mosjon, riktig kost og alt det der.
Ta beina mine. Venstre kneet liker ikke trapper. Merkelig nok liker kneet bedre at jeg tar trappene i to trinn enn at jeg tripper ett og ett. Det har sikkert noe med vinkler og sener og bruskskiver å gjøre.
Når jeg går i terreng, må jeg ta hensyn til disse vinklene og senene og bruskskivene. Gjør jeg det, kan jeg fortsatt gå offroad gjennom landskaper – slik jeg elsker.
Kranglingen fra kroppen har faktisk ført til at jeg har blitt mer glad i den – slik bilmekkeren blir glad i veteranbilen sin.
Jeg blir litt rørt når jeg ser ned på føttene mine og tenker – dere har gått langt og tjent meg trofast.
Selv om plantarfascitten tidvis river og sliter i høyre fotbue, så går dere fortsatt på – opp de bratte bakkene, over vidda, fram til nye utsikter. Dere er mine tapre fotsoldater.
Fordi jeg blir mer glad i kroppen, blir jeg også mer fornøyd med den. Merkelig nok liker jeg den rynkete 60-års-kroppen bedre enn den glatte kroppen jeg hadde som 20-åring.
Fordi kroppen krever mer omsorg og omtanke, blir den virkeligere for meg. Jeg lærer den bedre å kjenne. Jeg kan ikke lenger betvinge den. Jeg må pleie den, gi den omsorg. Det har gjort kjærligheten til min egen kropp – og min kjærestes kropp – dypere og mer bevisst.
Jeg ser meg om på turene mine – og ser alle slags trær. Noen ranke, noen krokete, noen trassige som skyter greiner ut av en brukket stamme og strekker seg mot lyset, nesten naturstridig.
Tenk så kjedelig en skog hadde vært med bare like, perfekte trær! Slike trær så jeg på en sykkeltur nylig – en juletrefarm, med jevnhøye graner på geledd.
Tankene går til unge mennesker og kroppstyranniets perfeksjonistiske massepsykose. Altfor mange unge stiller seg frivillig på geledd, en juletrefarm av perfekte kropper i prestasjonsangst som gjør unge menn impotente og unge kvinner til skjeletter.
Karlshaug naturreservat, Nordmarka. (Foto: eget)
Jeg ser de trassige, grovbarkede gamle trærne og kjenner meg igjen i dem. Noen ganger tenker jeg at jeg er en av dem. Det er en mild og god tanke, for jeg er like mye der ute i verden som jeg er i meg selv.
Jeg alene er ingenting – uten alle andre mennesker og dyr og planter og resten av det uendelig mangfoldige og begripelige og samtidig ubegripelige universet. Det opplever jeg sterkere og sterkere.
Og når jeg går i naturreservater og tråkker over gamle morkne stammer til for lengst døde trær – da blir heller ikke døden min så skremmende.
For selv en slik morken stamme har liv i seg – sopp, mose, myldrende maur.
Hvert atom i kroppen min fortsetter å eksistere. De bare finner sammen på nye måter – i nye kjemiske forbindelser, som blir liv eller ikke-liv – og hva er egentlig forskjellen?
Hva vet vi om liv? Biologisk forklart vet vi at det er selvbeskrivende, selvkopierende strukturer. Hvor mye av det vi kaller "død" natur har slike egenskaper – uten at vi ser det?
Ut av kaoset i vindsystemer, i stjernetåker, i galaksenes virveldans – kan det også der oppstå selvrefererende, selvkopierende strukturer, som gir opphav til evolusjoner som for oss fortsatt er ubeskrivelige?
Kan hende den milde vårvinden som kjærtegner kinnet mitt – er levende? Kan hende vil jeg leve videre i den?
Kan hende er slike selvrefererende, selvbevisste strukturer selve grunnlaget for hele universet – og jeg er ett aspekt av denne helheten, slik et fragment rommer helheten i et hologram.
Så – hva er det egentlig ved meg som går til grunne når jeg dør? Dypest sett opplever jeg at "jeg" – som isolert fenomen – mister sin mening. "Jeg" har bare mening som ett av mange aspekter av den store helheten – som alltid vil være der og alltid vil leve og utvikle seg videre i en stigende spiral av kompleksitet og meta-nivåer.
Det er slike tanker som gir meg den største og dypeste roen. Der er min tro – ikke dustete dogmer for og imot homofili og jomfrufødsel, men i en sterk opplevelse av at universet er besjelet – at jeg kan si du til universet.
Nå er jeg 66 år gammel – og vet at kroppen min vil bli stadig svakere, lystre min vilje dårligere og dårligere, inntil den vil bryte sammen for godt og ikke lenger være meg.
Hvordan vil jeg oppleve dette forfallet? Og – er forfall det riktige ordet for å beskrive prosessen?
Forfall er en bevegelse fra orden mot kaos. Problemet med en slik beskrivelse er at det vi kaller kaos, kan være orden vi ennå ikke er i stand til å skimte.
Kaos er det samme som forskere kaller "støy" i signalet. Signalet er det forskeren er interessert i, det som skal overføres fra menneske til menneske eller hentes ut som nyttig informasjon i beskrivelser av naturen.
Men – det er et stående uttrykk som sier – en forskers støy er en annens signal. Hva som er støy og signal – hva som er kaos og orden – er egentlig avhengig av hva den enkelte ønsker å hente ut av virkeligheten.
Hvis vi ønsker å være en ung kropp, perfekt ut fra våre kriterier for hva vi vil bruke den til – som et instrument, en maskin for vår vilje – da er aldring forfall.
Men hvis vi isteden tenker at det er andre signaler i aldringens støy, en annen orden i aldringens kroppslige kaos, en rikdom som vi ennå ikke kan beskrive intellektuelt fordi vi ikke har verktøy til det, da kan aldring være noe annet enn forfall. Det kan aldring være transformasjon.
Og det er ikke fattig trøst. Det er selvopplevd. Jeg opplever verden annerledes nå enn som ung. Jeg blir lettere beveget, sterkere berørt, mykere fordi jeg blir svakere. Verden framstår som rikere for meg, fordi jeg ikke vil så mye, men heller lar meg lede inn mot nytt og ukjent tåkeland.
Det ukjente kan gjøre meg redd, men jeg lengter også mot dette ukjente landet. Kan hende vil jeg møte det ordløst. Da vil jeg ikke lenger kunne skrive denne dagboka om å bli gammel.
Da vil dagboka være mitt liv – og seinere det som vil leve ut fra meg når kroppen min er borte. Da må jeg leses gjennom nye blaff av liv i nye millioner og milliarder av år.
For egentlig har jeg vært død – og samtidig levende som en mulighet – i mange milliarder år allerede, før jeg ble unnfanget. Det jeg kaller meg er bare én skumvirvel på et stort hav som skal fortsette å rulle fra kyster vi ikke kjenner til nye kyster vi aldri kommer til.
Varingskollen, mot vest, Nittedal. (Foto: eget)
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.