(05.07.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 10.
Ladetid for elbilene kan omformes til "gyllene tider" for elbilistene. Strømsuget fra elbilene kan bli et sug etter nye opplevelser – og trekke folk og penger til kulturperler som fortjener det.
Fra bygdetunet i Uvdal. Jeg har tatt meg den frihet å montere inn tre ladestasjoner for et ikke ukjent bilmerke i bakgrunnen til høyre i bildet. Knis.
Elbilene kommer. De tar over bil-Norge. De ruller ut over veinettet, sultne på strøm.
Strømsuget fra elbilene sees ofte som et problem. Og sant nok – det er et problem. Suget etter megawatt på megawatt må fylles fra master og kabler i strømnettet.
Men det er ikke bare et problem. Strømsultne elbiler og sjåfører med urolig blikk mot ladesøyla på dashbordet er også en gyllen mulighet til nye opplevelser og inntekter for distriktene.
Fram til nå finnes ladestasjoner stort sett på pølsestasjoner – unnskyld. bensinstasjoner – og på ledige tomter i tettsteder.
Det betyr at bensinstasjonene – litt motvillig nærmest, virker det som – plasserer noen ladere i et ledig hjørne.
Men – på mine ferder med en gammel bensinsluker har jeg også sett ladere ved kiosker og turistfeller – som for eksempel kiosken ved Trengereid, en rundkjøring på E16 ikke langt fra Bergen.
Her kan folk lade bilene, gå på en sliten do (eller tisse i skogen bakenfor hvis den er for ille) og spise pølser og gumle middels bra bakverk.
Men hvorfor må laderne stå her? Det finnes mye bedre steder å plassere dem.
For hva er egentlig en elbilist? Det er et menneske som tvinges til lediggang – mens bilen lader.
Den tiden er gull verdt – og altfor verdifull til å avspises på bare løkpølser og sjokoladeboller.
Elbilisten er også et kulturmenneske. Hen kan lokkes til å bruke lediggang – ladegang – på noe virkelig fint – noe fint som nå er altfor bortgjemt.
Hvor, for eksempel? Jeg tenker på et sted jeg har besøkt på mine bensindampende utferder i vesterled. (Ja, min neste bil skal bli en elbil.)
Stavkirken på bygdetunet i Uvdal. (Foto: Eget)
Oppe i en bakkehelling i Uvdal ligger et vakkert lite bygdetun med en stavkirke, langt fra hyttebyene rundt Gloresæter Griskotek & Fjellstuggu. (Ja, jeg har diktet opp navnet.)
Bygdetunet i Uvdal er hyttebyens antitese, en perle, blygt bortgjemt i en åsside med et skilt fra hovedveien som eneste lokkemiddel.
Hva om dette skiltet ble supplert med et ladesymbol? Hva om det på bygdetunet ble satt opp ladere?
Da kunne suget etter strøm trekke elbilistene inn til lading med noen virkelig vakre opplevelser. Ledige minutter kunne omformes til levende minner.
Og den lille kaféen og husflidutsalget kunne få flere gjester. Kassa kunne lades opp med penger til restaurering av stavkirken og de gamle tømmerhusene.
Ja, elbilistene kunne også tilbys konserter eller omvisninger eller eventyrfortelling for kjedsomme baksetebarn – mer å nære seg på enn bare en ispinne og en pølse.
Ladestrøm kan lede pengestrøm langs nye veier. Sideveier.
For hva er ladestasjonenes fortrinn? Den må ikke ligge ved hovedveien, slik som bensinstasjonen.
Elektrisk energi skvulper ikke på store tanker under pumper. Den kjøres ikke ut med tankbiler.
Elektrisk energi kan lyne gjennom luftledninger eller kabler til steder der folk virkelig har lyst til å tilbringe ledig ladetid – eller kanskje til og med steder de ikke visste at de hadde lyst til å oppleve.
Tidligere tenkte jeg at bensinstasjonene ville bli ladestasjoner, og det var det. Nå ser jeg plutselig for meg at ladestasjoner kan bli et virkemiddel for lokal turistnæring.
Ja – mer enn det. Helt nye kulturopplevelser for farende folk kan bli økonomisk farbare når de forspennes med elbilladere. Elbilladeren kan omforme gyllen ventetid til nytt liv for bygda. Den kan bli en gyllen tidsmaskin.
Jeg skal stå klar med pluggen. Og penga.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.