(19.06.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 30.
Rasismen sitter i ryggmargen og snylter på evolusjonært arvegods – som vi aldri hadde klart oss uten. Derfor er menneskene i virkelig trøbbel.
Jan Mostaert: Portrett av afrikansk mann (utsnitt), ca 1525-1530. Rijksmuseum, Amsterdam. Wikimedia Commons, public domain.
Jeg har nettopp tatt en psykologisk test på nettet. Den er utformet Project Implicit – en internasjonal forskergruppe.
Testen IAT – Implicit-association test – viste bilder av afro-amerikanere og hvite amerikanere sammen med adjektiver – noen positive, noen negative.
Så skulle jeg trykke en tast for riktig etnisk gruppe og riktig adjektiv – i rask rekkefølge.
Jeg trykket for det meste riktig. Men testen var ikke interessert i det. Den var interessert i det lille tidsrommet fra oppgaven dukket opp til jeg trykket på tasten.
Det tidsrommet var større for bilder av mørkhudede enn for hvite når de kom på skjermen sammen med positive adjektiver. Jeg nølte der jeg ikke skulle nølt.
Testresultat: Jeg har en "sterk preferanse for europeiske amerikanere framfor afrikanske amerikanere".
Skjermdump av IAT-testen
Jeg tok denne testen første gang for mange år siden – med samme resultat. Nå har den "gått viralt" – som det heter på ny-norsk.
Populariteten har fått kritiske psykologer til å innvende at testen kan misbrukes. For meg er IAT bare en unødvendig bekreftelse av det jeg i mitt stille sinn allerede har erfart:
Dypt i det røde mørke … hvisler det en orm, kan jeg parafrasere diktet til Inger Hagerup. Rasismens orm. Den snor seg opp fra ryggmargen gjennom hjernestammen – og frister meg langt opp ut i bevissthetens himmelvendte forgreninger.
Problemet er bare at historien om rasismen er enda en variant av det store dramaet fra Første Mosebok – fortellingen om hvordan mennesket ble fristet av slangen i kunnskapens tre.
Denne fortellingen er ikke en fortelling om noe som gikk galt. Det er en fortelling om det grunnleggende dilemmaet som møtte mennesket når det trådte ut av den ureflekterte naturtilværelsen og ble seg selv bevisst.
Vi mistet den dyriske enheten med naturen, men vi ble i stand til å bruke naturen – og oss selv – for å gripe og begripe verden. Men det hadde sin pris. Rasismen er én slik pris.
Her er prisen og belønningen: De egenskapene som gjør mennesker til rasister, har også gjort mennesket til en av Jordas mest suksessfulle arter.
Hva slags egenskaper? Jeg kaller dem de tre F´er – fremmedfrykt, fordommer, forenkling.
Er de tre F´ene noe å være stolt over? Fremmedfrykt er nærmest et skjellsord. Fordommer er like ille. Og forenkling – tja. De fleste liker vel å være nyanserte. Det er liksom mer avansert og gjennomtenkt.
Men tenk gjennom det. Vi starter med fremmedfrykten.
Tenk deg at du nettopp har blitt voksen, for hundre tusen år siden. Du er sulten. Du er ute på din første jakt alene. Du våger deg inn i ukjent landskap for å skaffe kjøtt.
Plutselig står et dyr foran deg. Du har aldri sett dette dyret før. Det vifter langsomt med halen og betrakter deg med gule øyne.
Hva gjør du? Går du fram og sier "pus-pus"? I så fall er sannsynligheten stor for at evolusjonen velger bort genene dine før du rekker å lage barn. Du blir mat og ikke forelder.
Det er lurt å være redd for det ukjente. Bedre føre var enn etter snar, sier ordtaket. Ikke uten grunn.
Fremmedfrykt er min livsforsikring. Derfor er fremmedfrykt nærmest trykkimpregnert ned i ryggmargen min, langt ned i det ubevisste, i det dyriske.
Vi deler jo fremmedfrykten med dyrene. Naboens katt var skeptisk til meg og kjæresten min. Det kunne jo hende vi hadde tenkt å dra den i halen. Men så satte vi ut en tallerken med fiskekake. Nå kan vi klappe den. Vi er ikke lenger farlige og fremmede.
Er det trygt her, tro? (Bilde: André Karwath, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-2.5)
Fra fremmedfrykten klatrer jeg noen ryggvirvler lenger opp, der det ubevisste møter det bevisste. Her finner jeg fordommer.
Fordommer er langt fra fordummende. Snarere tvert imot. Fordommer er resultatet av læring – både kroppslig, affektiv og kognitiv læring.
Fordommer er det kartet som erfaringene har tegnet for at jeg skal klare å navigere i nytt terreng. Jeg bruker fordommer hele tiden, og oftest med stort hell.
Tenk deg at du overlevde møtet med det skumle, ukjente dyret for hundre tusen år siden. Det glefset etter deg, men du plantet øksen i skallen på det. Du hadde begynnerflaks og ble ikke spist.
Hva hadde du lært? Jo – store gule dyr med svarte striper er farlige. Neste gang du møter et slikt dyr, er du klar med øksa.
Jeg innser at mine prehistoriske tablåer er parodiske. Men poenget er psykologisk, ikke antropologisk.
Min barndoms "fullikker" på Sandaker i Oslo illustrerer både fremmedfrykt og fordommer. Oftest var de eldre, uflidde menn. Når de fikk se oss unger, ble de noen ganger sentimentale og stabbet ustøtt mot oss med svømmende blikk.
Hva ville skjedd hvis vi hadde blitt stående? Trolig ikke annet enn at de hadde klappet oss på hodet og snøvlet vennlig med spritånde.
Men vi skjønte ikke hva de ville. De oppførte seg rart – uforståelig, fremmedartet. Og våre fordommer sa – de er "fullikker". Vi ble redde – og løp.
Kanskje var det lurest å løpe. Noen av dem kunne jo hatt andre hensikter. Da jeg selv ble far, var det ikke "fullikker" jeg advarte barna mine mot. Det var menn i bil med godtepose. Slike hadde jeg fordommer mot. Og trolig var det en livreddende fordom.
Det moralske dilemma: Fullikkisme og godteposemannisme er fordommer som diskriminerer snille fullikker og velmenende menn med godteposer. Men vi gir ikke slipp på disse fordommene.
Den tredje F´en – forenkling – finner jeg ved å klatre helt opp ryggraden og videre til øverste trinn av hjernestigen – en slags tripp-trapp treskalle. Der finner jeg – forhåpentligvis – den bevisste tanken.
Forenkling kan høres simpelt ut, og er det også. Men samtidig – forsimpling, forenkling er en livsnødvendig tankeprosess. Uten forenkling kan jeg ikke forstå verden.
"Forenkling" er mer enn et ord. Det er selve mekanismen bak ord. Ord er mitt mentale verktøy for å beskrive verden.
Verden er et hele, en vev av samhandling så kompleks at vi ikke kan fatte den. Derfor må vi rive denne veven fra hverandre, dele den opp i forståelige stykker – med ord.
Tilbake til den unge jegeren og det gule dyret med svarte striper for hundre tusen år siden. Hva slags dyr var det?
Skulle vi beskrive det fullt ut, måtte vi beskrevet de elektrokjemiske prosessene i hvert molekyl i hver celle i dyret.
Og mer enn det – vi måtte beskrevet prosessene i mikroorganismene i tarmene, i munnen og på huden til dyret.
Og mer enn det – vi måtte beskrevet samspillet mellom alle disse milliarder av prosessene.
Og mer enn det – vi måtte beskrevet samspillet mellom det gule dyret og andre dyr og planter i området – og med jorda og lufta og alt ellers omkring.
Med andre ord – vi kunne beskrevet det gule dyret til universets ende uten å komme i mål – fordi vi i prinsippet måtte beskrevet alt samspill i hele universet.
Men hvis den unge jegeren hadde ord, trengtes i dette tilfellet bare to: Tiger. Farlig.
(Bilde: Charles J. Sharp, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-4.0)
Med disse to ordene hadde jegeren kastet bort uendeligheter av kompleksitet. Dette er et viktig prinsipp i informasjonsvitenskap. Det er også styrken ved forenkling.
Ordene beskriver ikke først og fremst virkeligheten. De forenkler virkeligheten. Og de forenkler virkeligheten på en måte som er nyttig – for mennesker.
Ordene har muliggjort forskning, teknologi – mentale og fysiske verktøy som har løftet mennesket ut av armod og vilkårlig død – men samtidig gjort mennesket til en slik suksess at det truer med å ødelegge sitt eget livsgrunnlag.
Og – selv om ordene tilhører den bevisste delen av hjernen, har jeg ikke full kontroll over dem. Mennesker skriver og leser mellom linjene.
Fremmedfrykt og fordommer tyter ut av lovtekster og vitenskapelige avhandlinger – mentale forenklinger som var ment å være nøytrale og objektive og rettferdige.
Og Implicit association-test bekreftet mine forenklinger og fordommer og min fremmedfrykt fra hodet og langt nedover i ryggmargen. Min rasisme.
Hvor kommer den fra? Jeg vil være ærlig mot meg selv. Selv om jeg skulle ønske det annerledes, er jeg redd for og skeptisk til mørkhudede. Jeg skal illustrere med en episode.
For en god stund siden var jeg på et arrangement på Litteraturhuset i Bergen. En norsk kvinne som samarbeider med kvinner i Afrika hadde laget en film om prosjektet hun deltar i.
I salen var noen få hvite – og noen flere afrikanske innvandrere. Da filmen skulle starte, reiste afrikanerne seg med sang og rop. De hadde slagord på lapper.
Aksjonen var tydelig forberedt. Filmen viste angivelig bare én stammegruppe i dette landet. Derfor ville de gjøre det umulig å vise filmen.
Det var en uvirkelig situasjon. Lederen for Litteraturhuset kom på scenen – sikkert en liberal kvinne. Nå var hun streng. Til demonstrantene ropte hun: "Sit down. Behave!"
Politiet stod utenfor. Det hjalp ikke. Stemningen var amper. Filmframvisningen måtte oppgis, og først da gikk afrikanerne. Det var ganske skremmende. Jeg var redd for at situasjonen skulle komme ut av kontroll.
Hvorfor var jeg redd? Fordi jeg ikke forstod de sosiale signalene fra afrikanerne. Jeg visste ikke om de kunne bli voldelige. Fremmedfrykt.
Det er lett å gå lenger. Det er lett å tenke og si – selvfølgelig. Typisk for mørkhudede. De forstår ikke vår kultur, vår ytringsfrihet. Send dem tilbake dit de kom fra!
Fordommene tar over. Hvor kommer de fra? Jeg har dem også – enda jeg har vært i Afrika og truffet afrikanere jeg følte mer samhørighet med enn enkelte etniske nordmenn.
De kommer fra utallige filmer jeg så som gutt - der svarte amerikanere var skurker eller bare dumme, eller andre filmer fra Afrika der de innfødte "danset hele dagen med en strikk rundt magen".
Og når de var ferdige med å danse så herlig, naturlig livsbejende, har nyere filmer og artikler fortalt meg at folk fra én stamme – jamfør Litteraturhuset – kaller en annen for kakkerlakker og dreper dem.
Tenk om de får lyst til å kalle meg for en kakkerlakk – og stikke kniven i meg? De har grunn til å hate. Mea culpa – jeg er en hviting. Og danskene drev med svart slavehandel – med lydriket Norge på slep.
Jeg kunne fortsatt med forenklingene – ordene. Skildringen av episoden på Litteraturhuset er mine ord. Afrikanerne ville sikkert brukt andre. Kanskje ville de også hatt en helt annen oppfatning av situasjonen.
Ordene fanger meg også i større perspektiv. Mellom linjene har jeg lest at vitenskap og teknologi – som jeg entusiastisk har skildret i mine mange år som forskningsjournalist – i hovedsak er skapt av hvite … menn. (Ja, det finnes en IAT-test for kjønnsdiskriminering også.)
Utallige større og mindre opplevelser gjennom et ganske langt liv har formet meg til det jeg er i dag – en aldrende etnisk nordmann med ubevisste og bevisste negative assosiasjoner til mørkhudede.
Så hva gjør jeg? Bøyer jeg hodet når den moralske fordømmelsen kommer? Det kan jeg vel alltids gjøre – men hvor mye hjelper moralsk fordømmelse?
Jeg tror ikke fordømmelse hjelper. Fordømmelse er like meningsløst som å rope "slemmen" til det gule dyret med svarte striper når det gumler i seg en altfor tillitsfull jeger som sa "pus-pus".
De tre F´ene – fremmedfrykt, fordommer og forenkling – er like hardkodet i mennesket av evolusjonen som kjøtthungeren i rovdyret. Vi trenger de tre F´ene. Vi kan ikke bekjempe rasisme ved å fjerne hardkodingen. Men vi kan omprogrammere den.
Vi kan fjerne "fremmed" i frykten. Vi kan endre "for" i fordommer – ved å skaffe folk andre erfaringer som kan innlære andre og nyttigere fordommer. Og vi kan bli stadig mer bevisste hvordan vi nyttigst forenkler med ordene.
Men – omprogrammeringen er et langsiktig prosjekt. Det tar for lang tid med meg. Jeg ikke mange nok år igjen.
Dessuten er jeg en ufarlig gammel gubbe. Jeg er meg min lumre rasisme bevisst. Jeg liker den ikke, og burer den inne som best jeg kan. Og får jeg sjansen, er jeg alltid åpen for nye erfaringer.
Men viktigst i prosessen er unge mennesker av alle hudfarger. De kan starte på denne utviklingen – hvis de vil og kan.
Hvis var gutt igjen og hadde en afrikansk venn, hvis jeg i mine formative år hadde erfart at jeg kunne dele gleder og interesser med en afrikaner, skrevet særoppgave på skolen sammen med en afrikaner, da ville jeg vært et annet menneske enn i dag.
Og hvis jeg drømmer noen hundre år inn i framtida, ser jeg ei mørk jente og en hvit gutt sammen på Månen. De står hånd i hånd ved panoramavinduet og ser mot fulljorden over kratersletta.
Og de vil erfare med kropp og sjel – slik 1960-tallets månefarere erfarte det – at Jorda er for liten og sårbar til at vi kan være redd for hverandre, mistro hverandre, snakke stygt om hverandre.
Jeg skulle gjerne vært den gutten.
Jorda stiger opp over Månen, fotografert av Lunar Reconnaissance Orbiter i 2015. (Foto: NASA/Goddard/Arizona State University)
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.