(07.06.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 10.
Samfunnslønn er som et gulv i samfunnshuset – et gulv av tillit. Samfunnslønn er menneskeverd gjenfortalt i pengespråk. Samfunnslønn er å bygge samfunnshuset nedenfra og opp, et fotfeste for trygg utfoldelse av menneskets dypeste behov – å være nyttig for flokken. La oss lære av ulvene.
(Foto: Gary Kramer, National Digital Library of the United States Fish and Wildlife Service, public domain.)
Covid-19 er mer enn et virusangrep. Det er et angrep på selve livsnerven i menneskelivet – vår sosialitet.
Mennesket er et sosialt dyr. Vår evne til å jage i flokk delte vi med ulvene – som ble våre jaktkamerater hundene. Derfor har menneske og hund en dyp og intuitiv forståelse av hverandre i møte med naturen og i møtet med hverandre.
Hva har dette med samfunnslønn å gjøre? Vent litt – vi kommer til overraskende sammenhenger mellom menneske og dyr. For – dyrene kan lære oss mye om hva det er å være menneske, og hvordan vi kan komme nærmere hverandre igjen i en tid der et virus tvinger oss vekk fra hverandre.
I siste instans handler det om å ha tillit – tillit til at mennesker har et stort og dypt behov for å være sammen, for å hjelpe hverandre, for å overvinne vanskeligheter sammen, både i jakten ute med ulvene og hundene og i det moderne samfunnets svar på den urgamle jakten.
Ulvene og hundene kan lære oss at det dypest menneskelige ikke er mistro og egengang, men tillit og samarbeide. Det er tillit og samarbeide som gjør oss lykkelige, som oppfyller vår sosialitet. Og her kommer samfunnslønnen inn.
Samfunnslønn er menneskets måte å slikke hverandre rundt munnen på – å si til mennesker at de er medmennesker – at de er med i flokken.
Samfunnslønn er menneskeverd uttrykt i pengespråk. Samfunnslønn lager et gulv i samfunnshuset, gjerne det diskrediterte norske huset som Thorbjørn Jagland ble så spottet for, et gulv som menneskene kan stå, gå og hvile trygt på.
Slik bygger samfunnslønn opp tilliten til samfunnet nedenfra og opp. Det er denne tilliten vi trenger for å stå sammen mot utfordringer. Denne tilliten betyr mer for folkehelsen enn jeg tror Folkehelseinstituttet kan uttrykke med sitt begrensede, helsefaglige mandat.
I disse dager ser vi hvordan mistillit får folk til å gjøre opprør mot de snevre helsefaglige rådene. Vi ser det i Norge, men vi ser det enda mer i USA, landet der forskjell mellom fattig og rik, svart og hvit, er større enn hos oss.
Folk er desperate. Folk blir selvdestruktive. De plyndrer og brenner – og de blir som knusk i en virusbrann.
Når de klumper seg sammen i massedemonstrasjoner der politiet fyrer av tåregass, blir folkemengden som en hostende, harkende, slimete petriskål for virusvekst.
Denne selvdestruktive sabotasjen mot de helsefaglige rådene kommer til å eskalere, tror jeg. Den kommer til å eskalere, fordi de snevre helsefaglige rådene gjør mennesker syke.
Mennesker blir ikke bare deprimerte og selvdestruktive hver for seg i karantene og utrygghet for egen økonomiske og sosiale framtid. Også samfunnslegemet blir sykt, fordi de snevre helsefaglige påbudene – karantene, sosial isolasjon, nedlagte virksomheter – ikke lenger tar nok hensyn til det viktigste behovet vårt, det som trumfer nesten alt annet – behovet for flokken, for å jakte sammen, for å leve sammen.
Jeg tror flere og flere strever med tanken i sitt stille sinn: Heller død av covid-19 enn et liv i ensom, unyttig isolasjon.
Sykdommen på samfunnslegemet kan gis kalde økonomiske diagnoser – resesjon, arbeidsløshet. Økonomene ser på samfunnet som en maskin, og menneskene som tannhjul. Og tannhjulene stopper opp, selv om ledige hender lengter etter å gripe tak i andre ledige hender og arbeide seg videre ut av elendigheten.
Men mennesket er dømt til å ikke bare å gripe. Mennesket lengter også etter å begripe, og dermed gripe etter verktøy – ikke bare for hånden, men for ånden. Derfor må mennesket nå bruke økonomenes forståelse av samfunnets maskin til å vri spakene over i et helt nytt gir – basert på tillit og samarbeid, ikke på mistillit og isolert egennytte. Vi må dra i spaken som er merket "tillit". Vi må dra i spaken som er merket "samfunnslønn".
Tidligere i vinter gav en av de mest spennende presidentkandidatene i USA – Andreew Yang – opp sin valgkamp. Han gikk inn for samfunnslønn, med den kommende automatiseringen av enkle, ufaglærte yrker som viktig argument.
Andrew Yang trakk seg som presidentkandidat, men idéene han stod for lever videre i bevegelsen Humanity Forward.
Argumentet mot samfunnslønn er oftest at det vil gjøre folk giddaløse. Når folk får penger uten å yte for dem, gidder de ikke arbeide. Jeg tror denne påstanden er delvis riktig, men er det et argument mot samfunnslønn? Igjen kan vi se til ulvene.
Hvor opptatt er en ulveflokk av å "arbeide"? De arbeider ikke for arbeidets egen skyld, slik som pengenes diktat og calvinistisk gudsfrykt tvinger kapitalistene til.
Forskjellen på mennesker og ulver er at ulvene jakter fordi de er sultne. Mennesker arbeider fordi de har skapt et mentalt vrengebilde av seg selv der de ser jakten som det endelige målet, uavhengig av egne behov. Uttrykt i økonomisk språk – penger er blitt det endelige målet, ikke et hjelpemiddel.
Så – hvor ille er det egentlig at folk jobber mindre, men likevel får det de trenger for å leve et enkelt, men grunnleggende godt materielt liv? Et materielt fattigere, men sosialt rikere samfunn der vi deler i tillit, ikke grafser i mistillit.
Det "arbeidet" samfunnskulturen verdsetter så høyt for dets egen skyld, utarmer livet på jorda. Folk arbeider for lå lage unyttige ting som de straks etter kaster, og de arbeider for å resirkulere det de kaster og kaller det sirkulær økonomi og grønn vekst.
Folk tviholder seg fast til en arbeidets og pengenes karusell som går fortere og fortere rundt, og flere og flere slenges av. Og de som faller av, er støtt ut av fellesskapet, berøvet tilfredstillelse av den dypeste lengselen og det sterkeste behovet – å tilhøre flokken.
Covid-19 er som sand i akslingen på denne galskapens karusell. Det er både forferdelig og bra på en gang. Forferdelig, fordi enda flere av de svakeste støtes ut av flokken og blir selvdestruktive. Se til gatene i USA.
Bra, fordi noen mennesker oppdager at de faktisk har det bedre når de ikke må tviholde seg fast til denne selvdestruktive, løpske prestasjonskarusellen.
De har det bedre når de ikke må dra på weekendtur til New York eller Berlin for å føle seg godtatt i flokken. De har det bedre når de kan puste ut og være seg selv sammen med flokken sin, uten hele tiden å prestere.
Se på ulveflokken når den er mett! Den plager seg ikke, jager seg ikke til mere jakt. Den hviler, leker, lever livet, sorgløst og intenst til stede. Og så kommer det nye dager med sult, men de kommer når de kommer, og flokken møter dem samlet.
Med samfunnslønn kan mennesket gjenskape noe av det viktigste for at flokken skal ha fortsatt liv – evnen til tillit.
Mistillitens kime ser vi også her i Norge. Se til NAV. Hvorfor er NAV-maskineriet i ferd med å bryte sammen under pågangen fra mennesker som trenger til livets opphold? Fordi et utall søknader skal granskes med mistillitens trette blikk – er noen her ute etter å lure noen?
All misnøyen med NAV er egentlig en varsellampe om at noe mer er galt. Men det er ikke NAV det er noe galt med. Det er mistilliten som NAV har fått i oppgave å forvalte som skaper problemene.
Vi har egentlig ikke noe valg. Et flokk må ha tillit til dyrene i flokken for at flokken skal være levedyktig. Uten tillit – ingen flokk.
Så viktig er flokken for dyrene, at de til og med tolererer en og annen unnasniker framfor konflikt. (Les mer om dette i blogginnlegget mitt – "Hjelper det å straffe?")
Det samme gjelder for menneskeflokken – for samfunnet. Denne tilliten innebærer at vi tror – at vi velger å tro – at mennesket vil menneskeflokken vel, bare det får muligheten til å vise det. Så enkelt og så vanskelig.
En liten personlig betraktning: Jeg får allerede samfunnslønn. Jeg er pensjonist. Og jeg skriver denne bloggen uten tanke på penger. Jeg skriver fordi jeg vil gi noe til flokken. Det er godt for meg – og jeg har tillit til at det er godt for flokken.
Det farligste viruset er ikke coronaviruset som gir oss Covid-19. Det farligste viruset er det viruset som setter seg på memene, mennesketankens gener, de tankene som former virkelighetsoppfatningen til mennesker – de meme-virusene som infiserer tilliten til at mennesket dypest sett vil være nyttig for menneskesamfunnet.
Hvis mennesket ikke har tillit til tilliten, men tror at jaktkameratene vil lure hverandre og beholde byttet for seg selv, da har memenes virus fritt spillerom.
Hvis mennesket mister tilliten til tilliten, har det mistet sin største styrke og sin beste evne. Da faller menneskeflokken fra hverandre i høststormene, i motgangen – slik som nå – når coronaviruset rammer oss på det mest sårbare i vår psyke og tvinger oss ut i sosial isolasjon og fritt fall av angstfylt usikkerhet.
Da trenger vi gulvet av tillit. Også økonomisk tillit. Samfunnslønn.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.