(03.06.2020) (Tidligere versjoner: 02.06.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 40.
Ny bioteknologilov er vedtatt – og de tradisjonskristne har tapt for det bioteknologiske framskrittet.
Min første reaksjon er – heldigvis. Og samtidig – et sted langt bak i hjernen og dypt i hjerterota merker jeg at jeg har en liten sorg, et halvt uuttalt "men …". Nå skal jeg ta tak i dette lille "men´et" for det fortjener også å bli tatt på alvor.
Jeg ville ikke vært uten legevitenskap. Bokstavelig talt.
Uten legevitenskapen ville jeg trolig vært død i dag – av en sprukket blindtarm i tenårene. Legevitenskapen reddet meg, som så mange andre.
Jeg er en forskningsentusiast, og støtter den frie, nysgjerrige tanke. Forskning har hjulpet mennesket ut av armod og hjelpeløshet. Samtidig er jeg en tvisynt forskningsentusiast.
Derfor vil jeg heller ikke falle i den grøfta å stemple det konservative kristenfolkets holdninger som bare bakstreverske, utdaterte og autoritære.
Jeg mener at vitenskapen faktisk har noe å lære av kristenfolkets skepsis til bioteknologi og "tukling med skaperverket". Lære – hva da?
For å forklare det, vil jeg først fortelle om mitt siste besøk hos fastlegen. Hun satt med hendene på tastaturet og blikket mot skjermen mye av tida. Jeg kunne ikke se hva som var på skjermen, for den hadde en slags skyggemaske som hindret innsyn fra siden.
Men – av samtalen gikk det tydelig fram at alt så bra ut med min helse – på skjermen. Laboratorieprøvene hadde de riktige verdiene.
Dette skriver jeg ikke for å blamere fastlegen min. Jeg vet at fastleger er hardt presset, og må rasjonere og prioritere tida si. Og jeg er sikkert av de sunneste og friskeste i en kø av lidende og verdig trengende.
Men etter min halvårlige helsesjekk har jeg opplevelsen av meg selv som et slags biokjemisk laboratorium som lever et parallelt liv av tallkolonner på den skjulte dataskjermen.
Hva har dette med konservativ kristendom å gjøre? Jeg tror de kristenkonservative har de samme følelsene av å bli avhumanisert i møtet med eggdonasjoner og gentester som jeg har når menneskeverdet mitt blir laboratorieverdier.
For det ligger en verdikonflikt i bunnen her, som jeg tror er i ferd med å komme inn på et destruktivt spor. De som vil forby verktøyene som biovitenskap gir oss, er like mye på ville veier som de enøyde vitenskapsentusiastene.
Verdikonflikten er for mye følelsesstyrt. Jeg mener at den må løftes opp til fri, nysgjerrig refleksjon rundt vitenskapens veivalg og troens betydning.
Naturvitenskap – hvori opptatt medisinsk forskning og bioteknologi – har noen grunnleggende idealer som har tjent den vel i et par-tre århundrer.
Disse idealene streber mot å forklare virkeligheten med enkle, elegante teorier. For at teoriene skal bli enklest mulig, må virkeligheten plukkes fra hverandre, ned til sine minste bestanddeler.
Og det har vitenskapen klart – så til de grader. Materien dekomponeres til molekyler, atomer, subatomære partikler, kvarker. Og med denne kunnskapen bygger vi datamaskiner, internett, GPS.
Livet dekomponeres ned til gener, proteiner, enzymer. Livets utvikling kan beskrives i en elegant modell der den grunnleggende drivkraften er genenes evne til selvkopiering. Og med denne kunnskapen bygger vi moderne medisin, som redder liv og lindrer lidelse.
Men denne måten å drive vitenskap på er i ferd med å drive seg selv opp i et hjørne, både intellektuelt og kulturelt.
Fysikken er i krise, fordi modellene er tvetydige og ikke kan sammenfattes til en stor, forent teori om alle naturkreftene.
De enkle genetiske modellene for evolusjonen er også delvis i krise, fordi DNA-molekylet alene ikke kan forklare hvordan genene uttrykker seg.
Miljøet, annet liv og den døde natur virker også inn – i et samspill som kalles epigenetikk.
Forskerne ser at helheten er mer enn delene vi har plukket virkeligheten fra hverandre i, og at denne helheten er som blåner bakom blåner av stigende kompleksitet og samspill.
Den tradisjonelle vitenskapens styrke – og svakhet – ligger i et slags selvbedrag som sier: Universet der der – forskeren er her. Forskeren ligger som en naturfotograf i kamuflasjeteltet sitt og studerer atomer og elektroner og DNA andre rare dyr.
Ja – forskeren går lenger enn naturfotografen. For naturfotografen kan ikke ligge i skjul og observere dyrene "objektivt" gjennom kameralinsa og samtidig gjøre forsøk med dem – jage dem rundt i enorme karuseller med supermagneter, slik forskerne gjør med elektroner og protoner i partikkelakseleratoren LHC på Cern i Genéve.
Da skildrer ikke naturfotografen dyrene i sitt naturlige miljø. Da har naturfotografen blitt sirkusdirektør.
Naturforskerens store sorg – og mulighet – ligger i å erkjenne at utefor-posisjonen ikke er mulig. Forskeren er selv en del av skaperverket.
Forskerens hjerne styrer hånden som vil gripe og begripe verden, men hjernen og hånden er et resultat av de prosessene som har skapt Universet – og mennesket.
Forskeren er virkningen – Universet er årsaken. Virkningen kan aldri forstå årsaken fullt ut. Og selve begrepene "forstå", "årsak" og "virkning" må "forståes" som "virkninger" – av "årsaken".
Men – å resignere i en sump av uendelig regress er like lite fruktbart som å henfalle til enfoldig naturvitenskapelig hybris – å tro at toppen av forståelse er nådd, når vi knapt har begynt klatringen mot samspillets og kompleksitetens tinder.
I dette bildet av forskeren som fjellklatrer tror jeg vi har noe av veien mot en syntese av reduksjonistisk, "objektiv" vitenskap og helhetlig tenkning som ligger bak blant annet kristenkonservativ skepsis mot bioteknologi.
For – en fjellklatrers første bud er ydmykhet overfor fjellet som skal bestiges.
For mange år siden var jeg på et foredrag som filosofen Arne Næss holdt i realfagsbygningen på Blindern i Oslo. Han viste lysbilder fra sine klatreturer i Himalaya.
Det jeg husker best, er hva han fortalte om sin personlige utvikling i møtet med fjellet. Da han var ung, hadde han sett på fjellet som sin motstander, som noe han skulle overvinne, betvinge.
Nå – på sine eldre dager, var han mer opptatt av å oppleve fjellet, snarere enn å seire over det. Kroppen og sjelen hans strebet etter å bli venn med fjellets store kropp og sjel, ikke etter å trampe triumferende opp på det høyeste punktet.
Jeg tror veien videre for naturvitenskapen vil kreve at forskeren ikke bare streber etter kunnskap om verden, men også kunnskap om seg selv i samspill med verden.
For – som kvantefysikken har vist forskeren – du kan ikke innta utenfor-posisjonen i forhold til det du studerer. Ved å studere noe, har du allerede påvirket det.
Det er derfor materiebølgen kollapser til en entydig partikkel – og denne kollapsen blir et enigma som teoriene ikke helt kan forklare, så lenge de tviholder på utenfor-illusjonen.
Det er også derfor vårt bilde av naturen som et verktøy utenfor mennesket – en maskin som mennesker kan betvinge, skru opp turtallet på for å mette munner og spre velstand – er i ferd med å utarme både verden og oss selv.
Jordbruk er ikke å forbruke jorda. Jordbruk er å innse at menneske, dyr, planter og jorda selv er en superorganisme som lever i et samspill som vi først nå begynner å forstå og ta hensyn til.
Det samme gjelder menneskekroppen. Hvis vi reduserer den til bare en biologisk maskin, kan vi risikere at hittil uutforskede nivåer av samspill og kompleksitet i kroppen selv og samspill med andre mennesker og resten av naturen vil bryte sammen og gjøre oss til noe mindre enn det vi har muligheten til å bli.
Det er her den ofte dårlig formulerte uroen til kristenkonservative er verd å ta alvorlig. Men de trenger også fri tanke og refleksjon rundt sine holdninger.
For – uroen stenges ofte inne i fastlåst, bibeltro dogmatikk. Den dogmatikken er ikke bedre enn den naive vitenskapsdogmatikken. På noen måter er den enda farligere, fordi den ikke har i seg kimen til skepsis overfor egne holdninger og egen virkelighetsforståelse.
Det har tross alt vitenskapen. Den største bragd en naturforsker kan gjøre, er å rive ned vedtatte sannheter. Den store krisen i fysikken er faktisk at teoriene stemmer for bra.
Ingen av de møysommelig framskaffede forskningsresultatene utfordrer den teoretiske standardmodellen.
Hvis de kristenkonservative kunne sluttet å bruke Bibelen som bruksanvisning, lagt den fra seg og gått ut i verden med åpne øyne og nysgjerrighet og frimodighet for sin egen uro, ville de kunne gitt verdifulle bidrag til den store samtalen.
Da kunne Bibelen – sammen med andre store skrifter og tankesystemer fra menneskenes historie – også kosmologien og kvantefysikken – blitt veivisere gjennom ord som pekte ut over seg selv, uttrykte destillert, felles erfaring, skimtet fra mange synsvinkler gjennom kulturenes kaleidoskop.
Da kunne de dogmatisk befridde kristenkonservative – sammen med andre troende og tenkende og naturforskere – gå videre sammen i den lange vandringen opp mot utsiktene fra innsiktens åser og fjell.
Hva ville de få se og erfare? Det vet vi ennå ikke.
Jeg har skrevet om dette temaet tidligere i forskning.no. Les "Delheten".
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.