(16.05.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 55.
Jeg er glad for å bo i Norge. Her i Norge finnes mye av det jeg er glad i og elsker. Men elsker jeg Norge som land? Går det an å elske et land?
Jeg har et delt forhold til 17. mai. På den ene siden – jeg er glad for at 17. mai er et tog av barn og andre glade mennesker, ikke tordnende jetjagere over Slottet og paraderende tanks og missiler og menn og kvinner med tomt uniforme blikk foran kongefamilien på balkongen.
I 2019 feiret jeg for første gang 17. mai i Bergen. Det var en annerledes og for meg fin opplevelse – kanskje også fordi 17. mai handlet vel så mye om Bergen som om Norge. I borgertoget knipset jeg også disse glade skottene i utlendighet – men likevel med i fellesskapet.
På den andre siden – for meg er 17. mai også en følelse av å være utenfor. Ikke nødvendigvis fordi jeg blir holdt utenfor, men fordi jeg ikke klarer å ta del i den litt kvalmende selvforherligende feiringen.
Det er flere grunner til det. Én grunn er de 17.mai-opplevelsene jeg hadde som tenåring i Oslo på 1970-tallet. Den gangen var 17. mai i Oslo også godt voksne menn med ustø gange, svømmende blikk og klebrig, truende trang til å betro seg med spritånde opp i fjeset mitt. Det var spyklyser og glorete plastremser på sprayboks, det var trengsel og urinstank i rå avkroker – og et fjernt, fjernt glimt av flosshatter på slottsbalkongen.
Disse opplevelsene peker mot flere og mer reflekterte grunner til ambivalens. For – er det sånn at jeg føler fellesskap med andre fordi de er norske?
Nei. Det finnes norskinger jeg ikke føler fellesskap med i det hele tatt. Som for eksempel de som bruker 17. mai til å lage kvalm i gatene. De er heldigvis færre nå enn på 1970-tallet.
Men hva med de som tok seg til rette i butikkene og grafset til seg doruller og joikakaker i butikkene da Norge corona-stengte? Jeg frykter at jeg ville møte dem igjen med betydelig spissere og mer brutale albuer hvis M/S Norge virkelig kom i havsnød og det ble trengsel rundt livbåtene.
Eller de som ligger tett bak meg i monster-SUVene sine når jeg holder fartsgrensen i min lille bil og ikke kan svinge til side på trange vestlandsveier. Eller de som kommer humpende gjennom skogen på sine fleskete villmarkssykler sånn at jeg helst går av stien for å slippe dem fram.
Jeg hilser alltid vennlig på de siste, og de hilser vennlig tilbake. De har nok en slags fornemmelse av at de har et goodwill-problem. Men jeg ser ikke noe poeng i å ødelegge opplevelsen deres, selv om de ødelegger min. Enkel dose dritt er bedre enn dobbel.
Dette møtet på stien er på sett og vis også noe av det beste ved det norske folkelynnet. Vi liker ikke åpen konflikt her i nord. Vi holder oss stort sett i skinnet, fordi det er best for alle når høststormene tvinger oss sammen.
Dét er kanskje en viktig grunn til at vi norskinger har bygget landet vårt til velstand med hardt arbeid og nøktern forvaltning av oljerikdommen, mens andre oljenasjoner har skuslet bort rikdommen på luksus og korrupsjon og krigseventyr.
Det er mye mer fristende å la blodet bruse i feider og faenskap når det er varmt i været. Har du vært ute en vinternatt, så vet du at samhold gir styrke. Det er bra med Norge.
Vi synger fedrelandssangen i kor, selv om vi hater hverandre til hverdags – ulveelskere mot ulvehatere, grønne fundamentalister mot dieselhuer, rasister mot antirasister, troll mot kulturelite, by mot land, nord mot sør, øst mot vest …
Og samtidig – i møtet mellom terrengsyklist og skogvandrer ligger også spiren til nasjonalstatens oppløsning.
For hvilket fellesskap har den ensomme skogvandreren? Fellesskapet er andre ensomme skogsvandrere, de som nikker vennlig og så senker blikket blygt når deres stier en sjelden gang krysser myrer, klopper, tjern, åser – og landegrenser.
For de finnes over hele verden – også i land med mer klebrige festløver, mer grafsete hamstere, mer bøllete bilister og mer brautende villmarkssyklister enn i Norge.
Og jeg er neppe den eneste som føler mer slektskap med mine sjelefrender over hele verden enn med det smått overvelfødde, selvtilfredse Norge – landet som vil redde verden i den naive tro at hvis bare de blir som oss, vil alt bli bra.
Men både de – og vi – er et lappeteppe av indre strid og motsetninger. Forskjellen er bare at vi er flinkere til å koste striden og motsetningene under lappeteppet.
Og nå som lappene fra ulike tepper kan knytte tråder over hele verdensveven – da oppstår nye fellesskap. Disse fellesskapene fører til at abstraksjonen «nasjon» blir stadig mindre viktig.
Jeg kan lettere forstå en ensom skogvandrer i Russland eller USA eller Tyskland eller Polen – trolig også i kulturelt fjernere land – enn en terrengsyklist i Norge.
Vi ensomme skogvandrere har en lengsel etter noe der ute som vi kanskje ikke kan si så mye om, men som vi vet at vi deler.
Jeg har hatt det i meg helt fra jeg var tenåring og dro ut i Nordmarka i Oslo for å overnatte under stjernene. Det er de samme stjernene som lyser over Russland, USA, Tyskland og Polen. Over hele kloden.
Varingskollen i Nittedal, utsikt mot vest.
Åsene i Nordmarka var mine åser, og er fortsatt min ungdoms åser, som fyller meg med stor ro. Og de er ikke først og fremst norske. Jeg vet at mine sjelefrender i andre land har sine åser, sine myrer, sine heder, sine vann, der de finner seg selv under stjernene.
Og vi ensomme skogvandrere er bare én av mange fargerike lapper i de nasjonale teppene. Når alle disse lappene knytter tråder på tvers av landegrensene, vil framtidige kulturelle og politiske motsetninger ikke først og fremst være et anliggende for de enkelte nasjonene. Da gjelder det å hindre at det sammenvevde globale lappeteppet rakner.
Og håpet er at verden da ser det samme som vi har sett her i nord – at vi er ute i en evig vinternatt, svøpt i en tynn hinne av luft og liv på en liten blå klode.
Ja, vi elsker denne Jorden. Og snart Månen og Mars. Men det er en annen historie.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.