(12.05.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 25.
Det nasjonale nivået er i ferd med å bli irrelevant, eller direkte destruktivt. For framtidas samfunn trenger vi bare det nederste og det øverste nivået – helt lokalt og helt globalt. Og firmaer som Google er både en trussel og et håp i denne utviklingen mot glokalisme.
Denne utviklingen blir ingen harmonisk duett av det lokale og det globale. Motsetninger mellom disse ytterpunktene vil skape dissonans og frustrasjon – og drive utviklingen videre.
IT-verdenen er både en metafor for denne utviklingen – og en aktør i den. Først metaforen – internett og Google.
Da det globale internett vokste fram, så vi for første gang hvordan hele verden kunne samhandle digitalt. Alle var aktører og brukere – leverandører og konsumenter.
Systemet var makt-symmetrisk – i idealet. Nå ser vi dessverre også hvordan internettet stykkes opp og makten skjevfordeles.
Jørgen Hattemakers “gjemmeside” (og denne bloggen …) taper mot Kong Salomos multinasjonale selskapslek som tjener stort på selve gullet i informasjonsteknologien – informasjon.
Slike selskaper – særlig Google og Facebook – blir ofte demonisert. Men ensidig fordømmelse blir for enkelt. Grunnen til at slike selskaper har fått så stor makt og at mange er villige til å gi dem sitt private informasjonsgull, er at de også er ekstremt nyttige. Forholdet til Google oppleves av mange som vinn-vinn.
Her ser vi motsetningen mellom de utviklingsdrivende tendensene og frustrasjonen. Ta Google. Firmaet er ikke lenger bare et firma. Det er et begrep – ja, et verb. Vi “googler” for å finne ut ting – ut fra nyttebehov eller nysgjerrighet.
Hvis vi ennå klarer å minnes den før-googlianske tidsalder, er denne revolusjonen i utvidet kunnskapsoversikt nesten uvirkelig.
Med en smartmobil i lomma kan du på sekunder finne alt fra nærmeste frisør via hvem som vant valget i Nederland i 1968 til hvorfor Niels Bohr og Albert Einstein var uenige om kvantemekanikk. Og ikke bare det – du kan finne de underliggende diskusjonene bak store meningsbrytninger i nåtid og fortid.
Så er det frustrasjonene. Den verdensomspennende digitale landsbyen står i fare for å bli like gjennomsiktig som “gamlebygda” med sitt folkesnakk og sladder – og like farlig på sitt verste. For både i bygda og på internett kan du juge og spre drepende falske rykter om folk og fenomener.
Likevel – vi kan ikke løse disse problemene ved å detronisere Google eller Facebook eller de andre gullgraverne i infoland. Hvorfor ikke?
Delvis fordi nettopp det som gjorde “gamlebygda” sosialt gjennomsiktig og sladrete på sitt verste, også var den garantien mot en død i ensomhet, den garantien som vi virkeliggjør gjennom imperativet om å “bry seg”. Når vi sprer vårt sosiale infogull, får vi også tilbake – som påvirkningskraft og kontaktmuligheter – muligheter til å “bry seg” og bli “brydd”.
Delvis også fordi bare Google og noen få andre firmaer klarer å finne det pureste gullet. Selve gullgravingen er så vanskelig at de aller beste i verden må stå sammen om å utvikle kunsten.
Det er lett å gjøre seg eplekjekk og si at vi kan lage vår egen lille Google. Men se på alle de mislykkede forsøkene på å lage nasjonale eller enda mer lokale informasjonssystemer som skal “løse alt med et knappetrykk”.
Alt for mange offentlige millioner har blitt brukt på dårlig styrt pampeteknologi som skulle gjøre oss alle til digitale konger i eget lille land – helsesystemer, skattesystemer, økonomiske systemer, publiseringssystemer.
Å programmere noe slikt som Google krever enorme ressurser – både talent og arbeidsinnsats. Google er som en svær maskin som hele tiden må passes og repareres av et utall medarbeidere – for at vi skal få en problemfri brukeropplevelse. Og hele tiden blir maskinen bygget videre ut – med flere muligheter og flere potensielle fallgruber.
Samfunnet utvikler seg på samme måte. Politikk har mange fellestrekk med informasjonsteknologi – der Grunnloven er vårt operativsystem og lovene er dataprogrammene – appene.
I økende grad – blant annet gjennom økologiske kriser – blir vi klar over at jordkloden faktisk er en helhet som ikke kan styres i stykker og deler. Vi trenger et operativsystem for det globale menneskesamfunnet – og trenger de aller største og mest arbeidsvillige talentene for å programmere det politiske byggverket som skal løfte seg opp fra operativsystemets grunnmur.
Samtidig må ikke dette byggverket bli et fengsel for verdens folkeslag. Vi må lære av livet selv i den store globale biotopen våre abstraherte samfunnssystemer skal sameksistere med – vi må åpne for evolusjon.
En slik evolusjon skjer både i IT-verdenen og i samfunn. Google utvikler seg voldsomt nå, men vil mest trolig størkne innenfra, slik Apple er i ferd med å gjøre. Nye digitale livsformer vil overta – trolig fra Kina.
Dette må også inkorporeres i et globalt politisk system. Det vestlige demokratiet har hittil vært modellen som best mulig har sikret en slik evolusjon – men her møtes metaforen og virkeligheten metaforen beskriver, for IT-utviklingen er i ferd med å forkludre informasjonsstrømmen som holdt den vestlige demokratimaskinen i gang.
Sosiale medier og brukerstyrte informasjonskanaler sender mesteparten av informasjons-spruten på utsiden av skovlene i de etablerte politiske kraftverkene og berøver dem energi og gjennomføringsevne.
Vi trenger et nytt globalt politisk operativsystem som tar de nye informasjonskanalene opp i seg. Her ligger den store muligheten i et system med bare to ytternivåer – det globale og det helt lokale.
Mye av krisen i det vestlige demokratiet ligger i at samfunnet blir stadig mer komplisert, delvis på grunn av mer avansert teknologi.
For eksempel vil transportteknologien utvikle seg fra privatbil og rutebuss til kompleks og mer effektiv og energisparende flåtestyring av utslippsfrie farkoster i et kontinuum mellom privat- og kollektivtransport langs “intelligente veier”.
En annen grunn til at samfunnet blir mer komplisert, er at selve det politiske systemet – lik dataprogrammer – blir stadig mer raffinert.
Denne utviklingen er positiv, men kan også gi opphav til det som programmerere på engelsk kaller “featuritis”, altså unødvendige “kjekt å ha”-finesser.
Denne økende kompleksiteten gir både mulighet til misbruk gjennom at bare “maskinpasserne” – byråkratene og de mest erfarne politikerne – klarer å skimte kompleksiteten og utnytte den til samfunnets – eller i verste korrupte fall sin egen – fordel.
Det store flertallet (meg inkludert) forstår bare delvis hvordan dette politiske maskineriet virker, og noen blir frustrerte. Dette gir opphav til det vi kaller populisme.
Populisme er foraktet av eliten, men er egentlig et symptom på en underliggende feil i måten det politiske systemet er programmert på, nå som raffinement og “featuritis” (stadig flere finesser i dataprogram) følges ad i en stigende kompleksitetsspiral.
Populismen gir oss impotente protestbevegelser som brenner bildekk og ødelegger bomstasjoner, men som faller sammen etter kort tid fordi de ikke skjønner det politiske systemets dynamikk – hvordan de skal endre programkodene for å få den politiske maskinen til å gjøre det de vil.
Løsningen ligger – som hos Google – i å hente ut det politiske gullet som befolkningen kan gi politikerne – informasjon om dem selv.
Ikke i det skjulte og med lureri, men ved å utnytte de nye digitale informasjonskanalene til å skaffe oversikt over det enorme lokalpolitiske lappeteppet av hver enkelt lille gruppe av mennesker. Vi er jo evolusjonært utviklet for å danne sosiale enheter på noen hundretalls mennesker maksimalt.
Hvordan ønsker vi at livene våre skal være? Der er vi alle eksperter. Det vi trenger hjelp til fra avanserte politiske systemer, turboladet med den kunstige intelligensens muligheter til å skaffe oversikt over dette lappeteppet av ønsker og ambisjoner i all sin kompleksitet – er å skape det systemet som best mulig ivaretar disse forskjelligartede behovene.
Flere metaforer kan illustrere et slikt system. En metafor er Google selv – ditt googlesøk er ikke mitt googlesøk. Dine googlesvar er ikke mine googlesvar – i de tilfellene der svarene påvirkes av våre egne ønsker og behov, for eksempel hva slags mat vi liker når restauranter popper opp på kartet.
En annen er medisinsk behandling. Fram til nå har samme sykdom utløst samme behandling. Nå åpner informasjonsteknologi opp for å kartlegge hvordan våre gener og epigener krever personlig tilpassede behandlinger, for eksempel av kreft.
En tredje er hvordan kinesiske myndigheter bruker meningsmålinger i stor skala for å finne ut hva befolkningen mener. Istedenfor å basere den politiske utviklingen på hvilken lapp folk putter i stemmebøssa hvert fjerde år, peiler de stemningen kontinuerlig og justerer kursen etter dette – når systemet fungerer på sitt beste.
Et framtidig globalt-lokalt system – vi kunne kalle det politisk glokalisme – vil være levende samfunn der lokale enheter utvikler seg evolusjonært gjennom samhandling og informasjonsflyt – både horisontalt mellom enhetene og vertikalt mot de globale nivåene, slik sosiale medier fungerer i dag, men styrt av mer gagnlige algoritmer enn dagens sosiale medier, utviklet med kunstig intelligens.
Parallellen til den biologiske evolusjonen er klar. Det finnes utallige livsformer, og de lever et komplekst samliv i stadig utvikling med noen felles overordnede spilleregler – nedfelt i genetikk og epigenetikk og i siste instans drevet av solenergi.
Det glokale politiske systemet vil likevel skille seg delvis fra den biologiske evolusjonen på én viktig måte. Den har et formål. Den er laget for maksimal nytte og glede for alle de små lokalsamfunnene. Den er et bevisst utviklet for å oppnå dette formålet. Evolusjonen er – så langt vi vet – blind, uten ytre definert formål.
Men på den andre siden – mennesker vil aldri kunne få full kontroll over et slikt glokalt system heller. Det vil ikke være en velsmurt maskin, konstruert og bygget til minste detalj av en sinnrik ingeniør. Allerede nå ser vi hvordan dyp læring kan gjenkjenne mønstre uten at de som laget systemet har full oversikt over hvordan det utviklet seg.
Til en viss grad innebærer politisk glokalisme å gi opp den fulle kontrollen – å erstatte størknet, monumental ideologi – som kommunisme – og “en behandling passer alle”-doktorisme med prøving og feiling og ny prøving i en politisk evolusjon som aldri kommer fram til en idealtilstand, men som har muligheten i seg til å se alle de små enkeltmenneskers behov, samordne dem globalt og tilpasse dem lokalt.
Underveis vil vi fortsatt måtte streve med ufullkomne mellomløsninger – EU og andre supernasjonale, men fortsatt regionale politiske samarbeidsløsninger. Men nasjonalstaten blir mindre og mindre interessant og fruktbar. I framtida vil vi ikke lenger være norske. Vi vil være Valdresdøler og verdensborgere.
Og marsboere. Men det er en annen historie.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.