(03.05.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 50.
Hvis du er romfartsinteressert og litt oppe i årene, skal det godt gjøres å ikke ha Erik Tandberg som en av sine helter.
Som så mange andre på min alder, opplevde jeg NRKs nattsending med Erik Tandberg i studio på Marienlyst – en sending som strakk ut i de små timer da Armstrongs første skritt på Månen ble utsatt.
Etter at måneferdene var over, hørte jeg Erik Tandbergs radioforedrag om fremtidsplanene for romfarten. De var optimistiske. Amerikanerne skulle etablere en romstasjon i bane rundt månen, og en månebase var planlagt godt før årtusenskiftet.
Jeg tok opp radioforedraget på min Tandberg (!) spolebåndopptaker og skrev det ned – ord for ord. Drømmene om Månen og Mars og menneskets utferd i rommet var levende og store for en ung mann med romantisk dragning mot kosmos.
Jeg meldte meg også på friundervisningskurs der min helt var lærer. Han var en vennlig mann, med lun humor. Da jeg en gang kom halsende et par minutter for seint til forelesningen, dristet jeg meg til å spørre ham om jeg fikk kryss i boka nå. – Nei, du får stjerne, sa han og smilte lunt. Jeg var starstruck.
Men Tandbergs framtidsvyer for romfarten skulle ikke gå i oppfyllelse – i alle fall ikke da. Amerikanerne snurpet igjen bevilgningene til bemannet romfart. Månen og Mars fikk ikke nye fotavtrykk.
Jeg ble desillusjonert. Jeg ble faktisk skuffet over Erik Tandberg. Hvordan kunne han love så mye som aldri ble virkelighet?
Det var jo urettferdig å bebreide ham for tilbakeslaget. Men likevel ble Tandberg for meg et slags symbol på mine egne brustne romfartsdrømmer.
På slutten av 1970-tallet laget jeg en slags nidvise om Erik Tandberg, med melodi og akkompagnement av Trygve Aasgaard. Den ble gitt ut som første spor på en selvprodusert kassett – "Magnokvekk", som ble utgitt i 150 eksemplarer og solgt blant annet på postordre og i anarkistsjappa i Hjelmsgate 3 i Oslo.
Siste verset lød slik:
Hverken Månen eller Jorda er hva de engang var, og jeg sitter her med en øl og ser på Dagsrevy´n uten håp og uten tro og uten jobb og uten gryn (Refr) Erik Tandberg, kom igjen Den gamle guttedrømmen er´ke borte, nei så menn Ja, vi savner deg på skjermen, kom og vis deg fram for bermen Det vi trenger er en lyseblåøyd fremskrittsvenn.
Jeg har i alle år seinere vært redd for at Erik Tandberg skulle få nyss om denne visa, og jeg har hatt dårlig samvittighet for den.
Men jeg var ganske langt nede da jeg laget den. Faren min hadde tatt livet sitt, moren min pendlet bipolart mellom religiøse vekkelser og depresjoner, og jeg hadde sluttet sykepleierskolen og livnærte meg med avisbudruter og bodde i en gammel rønne av en gård på Tøyen.
Dette ble veldig mye om meg, men det viser bare at jeg kjeftet opp Tandberg sånn som et forsmådd barn kjefter opp faren sin. Kanskje var han ett av flere farssurrogater som jeg halvt har svermet for opp gjennom årene.
Han var så … trygg og sterk, like trygg og sterk som Neil Armstrong som helt rolig fløy månelandingsfartøyet på de siste dråpene drivstoff forbi et farlig steinete område samtidig som alarmen gikk på datamaskinen ombord og folkene nede i kontrollsenteret var i ferd med å bli blå i ansiktet fordi de holdt pusten av spenning.
Det var sånne trygge, sterke, rolige, vennlige mannlige forbilder jeg lengtet etter. Men nå hadde Tandbergs framtidsvisjoner raknet.
Mange år seinere var jeg familiefar og forskningsjournalist i NRK Verdt å vite. Da fikk jeg møte Erik Tandberg igjen. Han var det selvsagte valg når jeg trengte ekspertuttalelser om romfart, både bemannet og ubemannet. Det var faktisk ingen andre å velge mellom av hans kaliber.
Vi møttes flere ganger, både nede på Norsk Romsenter, der jeg blant annet overvar landingen til romsonden Huygens, med de første bilder fra overflaten av Saturns måne Titan, og flere andre ganger. Jeg husker at jeg svulmet av stolthet da Erik Tandberg roste meg for innslagene jeg laget. Pappa var fornøyd med meg!
Samarbeidet med Erik Tandberg fortsatte da jeg sluttet i NRK og begynte i nettavisa forskning.no. Når jeg trengte kommentarer til romfartssaker tok han seg alltid god tid, og etterpå var jeg takknemlig for at jeg hadde latt ham lese hele manuset mitt. Som regel var det minst én faglig detalj som var litt feil og som han rettet opp, vennlig og uten å være paternaliserende. Takk, pappa!
På dette tidspunktet var han blitt over åtti år. Fortsatt var han til sterkt til stede når noe skjedde i romfarten. Jeg husker at det myldret av mediefolk på Norsk Romsenter da romsonden Rosetta kom fram til komet Churymov-Gerasimenko. Erik Tandberg var ikke glemt. Den unge journalisten fra VGTV kastet seg på et intervju med ham. Og Erik svarte, på sin kyndige og derfor også lettfattelige måte.
Informasjonssjefen i Norsk Romsenter, min gamle sjef fra Verdt å vite i NRK, Marianne Moen, tipset meg også om at jeg burde lage et portrettintervju av Erik Tandberg. Det gjorde jeg også.
Det var ikke en enkel oppgave. Ikke fordi Erik Tandberg var uvillig, men han ville helst snakke om romferdene, ikke om seg selv. Resultatet av intervjuet ble et lydportrett …
… og et kortere videoinnslag der Tandberg forteller mens vi ser bilder fra hans møter med astronauter og andre romfartspersonligheter – og en tur som kopilot i et jagerfly!
Etter hvert ble Tandberg også blogger i forskning.no. Han laget sine romrapporter for Norsk romsenter, der han fortsatt hadde sitt kontor. Romrapportene ble bearbeidet og bildelagt av meg. Jeg hjalp ham også med det publiseringstekniske. Underlig nok, så var ingeniøren og teknologen Tandberg ganske usikker i bruk av data. Han foretrakk håndskrevene notater.
Det oppdaget jeg da han kom med sitt aller mest smigrende forslag til sin sønn-i-ånden. Han ville skrive bok sammen med meg.
Boka skulle gis ut i forbindelse med 50-års-jubileet for månelandingen. Jeg skrev et prøvekapittel, basert blant annet på sirlig håndskrevne notater om det russiske månelandingsprosjektet.
Boka ble aldri noe av. Flere forlag ble kontaktet, men ingen var interessert. Prøvekapitlet fikk jeg heldigvis innarbeidet i en artikkel om Elon Musk.
Jeg kan vel ikke bebreide dem, for Erik Tandberg var blitt en gammel mann, og selv nærmet jeg meg pensjonsalderen. Hvem vil kjøpe en bok skrevet av to grånende gubber?
Jeg sa til Erik – på det tidspunktet var vi blitt på fornavn – at han heller burde valgt seg en ung dame som medforfatter. Da hadde boka blitt noe av. Han trodde vel ikke så mye på det, men jeg tror det fortsatt.
Jeg tror det mislykkede bokprosjektet var noe av det som fikk Erik til å miste gløden. Ikke så lenge etter ble det slutt på romrapportene. Et halvt år gikk jeg også lei, og et nytt liv som pensjonist ble en fristende mulighet.
Et halvt år etter at jeg gikk av med pensjon, ringte Erik meg for siste gang. Jeg tror det var mest for å sette et slags punktum for boksamarbeidet som ikke ble noe av. Det var siste gang jeg hørte stemmen hans.
Nå er han død, og vi som hadde ham som helt og inspirator, er blitt litt mer ensomme.
Erik og jeg var aldri venner, og han visste vel aldri at han var en av mine mange surrogatfedreskikkelser, men vi respekterte hverandre, og det er jeg beæret over.
Jeg skulle ønske at Erik hadde fått noen år til. Det skjer så mye spennende i romfarten nå. Elon Musk og hans SpaceX-team utretter mirakler med raketten Starship, og kan kanskje komme til å kjøre forbi NASAs store fortidsmonstrum av en månerakett – SLS – og bli først på Månen.
Og det er Eriks fortjeneste at jeg skriver Månen med stor M. Han insisterte på at Jordas (også stor J!) måne ikke er et fellesnavn, men et egennavn. Det samme også med Sola. Eller Solen, som Erik ville skrevet.
Hvis jeg fortsatt lever når mennesket igjen går på Månen, skal jeg tenke på deg, Erik. Og så møtes vi kanskje i landet bak tiden.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.