(29.04.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har noe å kjefte på om dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 70. Derfor legges den ut under logoen "Dynamittgubben".
Det var en gang en mann som samla på verktøy. Hva har det med pengoholiker å gjøre? Ikke mas, vi kommer til poenget.
Det var altså en gang en mann som samla på verktøy. Han hadde over tre tusen hammere, fire tusen motorsager, to tusen stikksager, ni tusen skrujern, åtteogførti driller … listen kunne fortsatt.
En gang imellom brukte han dette verktøyet til å lage seg ting han hadde lyst på. Han snekret hus. Han snekret flere rom på huset. Til slutt hadde huset så mange rom at han gikk seg vill før han fant fram til verktøyboden igjen.
Men så fant han ut noe genialt. Han hadde i grunnen alt han trengte. Han behøvde ikke å lage flere ting med verktøyet. Men han kunne bruke verktøyet til å lage … flere verktøy! Han slipte og filte og saget og banket, og flere og flere folk kom for å se på bankingen hans. Så mye banket han, at han ble kjent som Bankesjefen.
Og de som kom for å se på, ble så imponert at de ville banke flere verktøy de også. Og så fikk de låne litt verktøy av Bankesjefen for å lage verktøy, men de måtte levere tilbake både verktøyet de hadde lånt og noen av de verktøyene som de hadde laget selv som takk for lånet. Og Bankesjefen fikk flere og flere verktøy, og snart måtte han bygge et nytt hus, for alle rommene i det gamle var blitt verktøyboder, og i det nye huset laget han enda flere verktøy som han lånte ut, og fikk enda flere, og enda flere, og enda flere …
For en teit historie. Tja, litt teit, men hvis du istedenfor «verktøy» skriver «penger», så er det ikke så langt unna den måten vi tenker økonomi på i dag. For – penger er egentlig en spesiell form for verktøy, et verktøy som vi fant opp for veldig lenge siden for å gjøre det enklere å byttehandle.
Penger er også et slags språk. Mynt og seddel er en måte å si på: «Her er det gjort en jobb. Her er det laga noe nyttig.» Og sånne ord av mynt og seddel fikk du i bytte mot det du hadde gjort eller laga. Og så kunne du ta det med deg dit hvor du fant de tingene eller den hjelpen du trengte og … kjøpe dem. Penger som språk – det er et slags esperanto for varer og tjenester, en slags oversettelse mellom reveskinn og rygg-kløing, mellom helt forskjellige bra ting og tjenester.
Så – istedenfor historien om den gærne verktøy-fetisjisten kunne vi laga en historie om den gærne ordgyteren. Han som laga ord, og brukte orda til å lage flere ord, ord som ikke fikk noe til å skje eller ting til å bli, men bare ble hyllemeter og babeltårn med ord som ord-fetisjisten gikk seg vill i. Skjønner tegninga?
Det er akkurat dette som har skjedd med penga også. De har blitt en verdi i seg selv. Med penger kan du skaffe enda flere penger. Mer penger enn du noensinne trenger. For hva kan du bruke de pengene til?
Fortellingen om Jesus og den rike mannen sier mye. Den rike mannen kunne ikke følge med Jesus, for han ville ikke kaste fra seg alt han eide.
Nå kan du innvende at hvorfor i all verden skulle han følge med Jesus og kaste alt han eide? Det er jo rein underkastelse og svindel? Tja, Jesus var ingen diktator som ville gjøre folk til slaver av seg selv. Den rollen har paver og prester og andre Jesus-fetisjister dyrka – i Jesu navn.
Poenget med historien er at «å følge Jesus» er å frigjøre det beste i seg selv, å bli seg selv. Jesus og Sartre var egentlig på bølgelengde der – du skaper deg selv innenfra. Men nok om det.
Poenget med denne Jesus-avsporinga var egentlig at alle pengene til rikingene kan brukes til å kjøpe veldig dyre ting som stort sett er … surrogater for noe enda finere som stort sett er mye billigere og veldig ofte også gratis.
Ta for eksempel ost. En vanlig gulost koster ikke så mye, men den er da både god på brødskiva og fin til rødvinen en fredagskveld. Men så kan du også kjøpe en veldig eksklusiv ost som koster hundre ganger mer uten at den smaker så veldig mye bedre. Men da kjøper du ikke bare en ost. Du kjøper deg en status i oste-fetisjistenes hemmelige frimureri. Du kan invitere dine ostefetisjist-«venner» på fetisjost og se dem nikke anerkjennende, og du får en fornemmelse av å være verdifull. beundret, elsket.
Vi ser oss i stand til å bringe et bilde av en såkalt ost. (Foto: Arnfinn Sørensen. Alle rettigheter reservert. Alle henvendelser om reprodusjon av bildet bes sendes postalt i lukket brev med tre gjennomslag. Betaling skjer i ost.)
Problemet er at denne følelsen av å være elsket, er et surrogat for den virkelige tingen, den som du kan få hvis du gjør sånn som Jesus sa – kaster fra deg all den fine osten og står fram som deg selv, sånn at folk kan se hvem du er og elske deg for det du er.
Og dette gjelder ikke bare ost. Det gjelder fine biler, privatfly (hvor skal du fly hen?), viner … penger. Penger er det som gir maksimal uttelling av surrogatkjærlighet. Er du rik, så står siklerne i kø for å smiske deg, klø egoet ditt, alt sånn som tar deg lenger og lenger vekk fra deg selv og det du egentlig lengter etter – det som Jesus og Sartre kunne fortalt deg mer om.
Nå skal jeg ikke skryte på meg for mye Jesus og Sartre. Jeg har bare lest litt her og der i Bibelen, og littegrann av Sartre. Egentlig kan jeg skrive for meg selv og tenke for meg selv. Og ikke er dette så veldig originalt heller.
Beatles har sunget det for mange år siden: «I don´t care too much for money, cause money can´t buy me love». Men selv Beatles ble søkkrike, og ble sikkert frista til å kjøpe seg surrogater for kjærlighet. Kanskje alle surrogatene gjorde dem desperate, og at det var derfor de dro til India og han guru-sjarlatanen som sikkert også fikk en god slump av penga og prestisjen deres. Ja, ja.
Og her kommer jeg til et litt originalt poeng. I alle fall tror jeg at det er originalt, men kanskje noen har skrevet og tenkt det for lenge sida. Det kan i alle fall godt skrives flere ganger, for det er et bra poeng.
For – bortsett fra at verktøy kan bli verktøy-fetisjisme, så er verktøy jævla nyttig også. Både abstrakte verktøy, sånn som penger og ord, og konkrete verktøy, sånn som hammer og sag og skrujern og lokomotivfabrikker. Det er verktøyene som har løfta oss mennesker ut av armoden som de stakkars villdyra fortsatt lever i. Ville du vært en elg som går ute hele vinteren og gnager bark av trærne for å fylle en tom vom?
Og nå – et par hundre år etter den industrielle revolusjonen – har vi fått så bra verktøy at vi kunne avskaffa fattigdom og nød over hele verden – hvis vi hadde brukt dem til å lage nyttige ting og ikke tull og fjas og – nye verktøy.
Alle disse verktøyene – hvori opptatt penger – er ikke mål i seg selv. De er midler. Hjelpemidler – for å lage det menneskesamfunnet vi trenger.
Men verktøyfetisjisten har et mantra – verktøyvekst. Eller – i pengespråk – økonomisk vekst. Det betyr egentlig at vi må lage mer og mer, gjøre mer og mer – og hvorfor? Jo, så vi kan få enda mer penger som vi kan bruke til å kjøpe mer og mer av det vi lager og gjør.
Det er som når lyden på en konsert går fra PA-anlegget til mikrofonene og lager et hyl som gjør alle de stakkars musikerne og fansen på gølvet halvdøve. Økonomisk vekst er et svært feedback-pengehyl!
Og ingen tør å skru ned volumknappen. Det kalles depresjon. Men fakta er jo at med de turbo-verktøyene vi nå har, så kan vi lage mer enn vi trenger selv om folk jobber halve tida – hvis vi bare brukte verktøyene til å lage det vi trenger – vanlig, gode oster istedenfor fetisj-oster. Det er ikke det at jeg har imot veldig gode oster, men det er grenser for hvor godt noe kan smake og hvor viktig det er å putte gode ting i kjeften og slafse på det.
Dette er jo søren meg selvfølgeligheter. Det er mange som skriver sånn. Så hvorfor gjør vi det ikke, da? Setter i gang og spinner ned pengekarusellen, skrur ned volumknappen og lager økonomisk godlyd som gir folk bra vibber og ikke hørselsskader?
Kanskje dette fordømte viruset som terroriserer verden for tida, kan gi oss en liten realitetssjekk. Hvor mye av det vi driver med, kan vi egentlig unnvære? Hva er det vi egentlig savner? Er det storbyferien og badeferien og ny bil og nytt bad, eller er det folk å være sammen med over en helt vanlig god ost og en flaske helt vanlig, god rødvin? Hvor mange av de jobbene som folk er så redd for å miste, er egentlig bullshit-jobber, jobber som gjør at folk beundrer deg og dyrker deg og klør egoet ditt, men som ikke gjør deg elsket? Surrogat-jobber. Fetisj-jobber. Penge-jobber.
Det store problemet er ikke for lite mat, for lite ting. Vi er masse mennesker med ledige hender som gjerne kan jobbe med de aller beste verktøyene for å dyrke og lage alt vi trenger. Problemet er at altfor mange av de flinke folka jobber med helt unyttige ting – som for eksempel penge-fetisjisme. Økonomisk vekst.
Penga er blitt målet – ikke middelet. Penga suger oss inn i en syklon av jævelsk havesyke som spiser både mennesker og natur til lunsj. Tilbake er bare rubbel og rask og noen få rikinger som har blitt sugd opp til penge-fetisjismens mørke himmel.
Men hvem skal hjelpe oss å bruke penger med vett? Det er der det stanser. For alt jeg har skrevet her er egentlig bare selvfølgeligheter og sånt som mange andre sier også. Alle vet hva problemet er, men ingen vet hvordan de skal løse det. De som har prøvd, har havna i ny terror og misbruk av verktøy og folk, fordi de med makta alltid blir frista vekk fra det som er bra men vanskelig, og over til det som er dårlig men lettvint.
For – ekte kjærlighet er mye, mye finere enn surrogat-kjærlighet, men også mye, mye vanskeligere. Det er det som er problemet. For vi mennesker er fra naturens hånd utstyrt for å være dovne. Vi velger den letteste veien. Og den letteste veien får vi med penga – og alle de andre vektøyene. Det er derfor vi laga verktøy – for å slippe å jobbe så hardt! Verktøya er både vår velsignelse og forbannelse. Vi er ikke bare verktøy-fetisjister. Vi er verktøy-oholikere. Pengoholikere.
Og så har jeg lagt inn ny lottokupong til lørdagen. Tør ikke annet. Hvis jeg glemmer det en uke, er det akkurat den trekningen som går inn med de faste talla mine. Og da går jeg jo glipp av … hva?
Jeg skrev jo at vi kom til poenget.
(Ps: Hvis du syns dette ble for tullete, har jeg skrevet mer seriøst om teknologi og penger i denne superinteressante mursteinen her.)
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men si fra hvor du leste det, og legg inn en såkalt hyperlenke, hvis du vet åssen sånt gjøres.