(26.04.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har noe å kjefte på om dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 90. Derfor legges den ut under logoen "Dynamittgubben".
Aftenposten har en strigla artikkel i dag om hvilke egenskaper som passer seg best når unge folk skal søke jobb. Ja, jeg skriver unge folk, for gæmliser sorteres automatisk vekk på fødselsdato.
En av egenskapene som får bemannings-folka til å sikle, er «endringsvilje», sier artikkelen. Ja, ikke med de ordene, da, for artikkelen er som nevnt strigla. «Endringsvilje» og «lagspill» er tingen når corona-krisa er over og de smårustne samfunnshjula skal skrikes i gang igjen.
Har ikke disse kreative, proaktive folka lært noen ting? Har de ikke sett at folk under koronakrisa – parallellt med at de er fortvila over dårlig økonomi og karantene med brakkesyke (for ikke å snakke om fargeforandringer i hårfestet) – har gjenoppdaga noen av gledene ved livet sånn som det var den gangen jeg var ung?
Den gangen de fleste ikke hadde råd til rødvinsmarinert storbyferie i en eller annen Kulturell Hovedstad, men måtte ta til takke med campingferie i sol og silregn på en parkeringsplass et sted i indre Tussedal med mygg og smørrebrød med egg og majones og ansjos sirlig stablet i dobbeltbunnet nisteboks med svingstag og barna som løp omkring og gjorde merkelige fritidsaktiviteter som ingen voksne kunne tenkt på å organisere fordi de var så altfor uorganiserte og derfor egentlig mye, mye morsommere. For eksempel som jeg holdt på da jeg bodde på landet den gangen, og lekte cowboy fra en annen planet som bare kunne puste oksygen når jeg kom tilbake til romskipet mitt, som var et lekestativ på den landsens skolen der mora mi var eneste lærer.
(Fotos: Brück & Sohn Kunstverlag Meißen, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.)
Sånt kunne disse endringvillige konsulentene i bemanningsbyrående og bedamingsbyråene tenkt litt mer på. Men du kan jo ikke gjøre penger av sånt.
Det er forresten ikke så sikkert. Det er gøy å se et intervju med den trivelige Apple-bamsen Steve Wozniak, han som ville lage Mac-maskinene med masse forskjellige tilkoblinger for hobbysjølmekkere og derfor skilte lag med glættis-Steve, altså Steve Jobs, som ville at Apple-maskinene skulle se ut som smykker og derfor har blitt alle designernes førstevalg, sånne folk som er livredd for en rart utseende dataplugg og aldri har tatt i en loddebolt og vil at datamaskinen skal fortelle dem hva de skal gjøre sånn at de slipper å skjønne noe som helst. Sånne som meg. Nok om det.
Tilbake til Steve Wozniak. Han blir intervjuet av en veldig ung dansk slipsfyr, men bryr seg ikke om det. Han svarer rett fram og trivelig som alltid. Slipsfyren spør hva danske datafolk skal gjøre for å få seg jobb, og Wozniak svarer (ved 0:45): «Are you going to be an inventor, a creative person, going after new things, or are you just going to train and look for jobs and ask questions – «where´s the money, where can I have a position».
Seinere i intevjuet (ved 5:24) gjentar han denne grunnholdningen og sier om seg selv: I always avoided doing what other people were doing. I was very shy, and I didn´t want to compete head-on, and then we´re coming out of the same engineering books, and you´re gonna do the same as me, and if you´ve got more money and big company, you´re gonna beat [me]. No, I wanna go off and do very unusual things, even if they don´t have any money value to people or starting a company, but they´re just fun to do. I´d still wanna be doing that – and write programs and solve little games and puzzles in life».
Er dette «endringsvilje»? Nei, for faen. Jeg skal fortelle hva rekrutterings-klakkørenes «endringsvilje» er for noe. Det er å sleike i seg alle de «endringene» som pengepugerne på toppen av de halvtalentløse firmaene spytter ut, de som ikke tenker som Wozniak, at de vil gjøre noe fint, noe rart – og så – Insh'Allah – kommer penga, men folk som først går for penga, penga, penga, og så lager ett eller annet ræl som skal selge.
Og hva med alle de som ikke er en Steve Wozniak, en som har «made it», sikkert godt gasjert som fargeklatt og keynote-leverandør på utallige pengepugerkongresser, i alle fall fram til koronakrisa satte alle i nasjonal husarrest – hva med alle de vanlige, sånn middels begavede folka, de som nå har funnet ut at det var koselig å sitte med svigermor (ja, kanskje ikke veldig koselig, men koselig nok) i veikanten med eggesmørrebrødet i sol og regn og unga som tulla omkring i småskauen og jaga troll og alt det der, istedenfor å være «proaktiv, kreativ» og endringsvillig som gav dem angst om natta og spisevegring (farvel, eggesmørbrød med majones og ansjos) og gjorde dem sinna på seg selv og alle andre som var konkurrenter, og ikke folk de kunne prate med der i veikanten på de sammenleggbare fluktstolene (da jeg var gutt trodde jeg det het fruktstoler, for de hadde så fine fruktfarger på stripene), og se til for helvete å skjønne at de trenger ikke å gjørra så innmari mye hele tida, og likevel så er de bra mennesker som det er koselig å kjenne. Ja, hva med dem?
Hvis vi bare kunne lære det av koronakrisa, at det er bra for oss og naturen at vi gjorde litt mer som kuene, i alle fall innimellom i det minste, at vi bare tygget drøv eller eggesmørbrød og viftet vekk fluene med halen og dreit ei ruke i å være så endringsvillige og løpe rundt som om vi var jaga av en gal tiger hele tida. Men vi lærer nok ikke det. For ingen hører på en gammel tusseladd. Og kanskje er det like bra, forresten. Jeg må ha meg kaffi.
(Og hvis dette ikke er nok, så laga jeg en mer strigla kommentar i forskning.no som heter "Kreativ, proaktiv" (jeg var ennå i jobb og strigla sjøl den gangen. Men den er faen så bra skrevet, når jeg leser den om igjen.).
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.