(26.04.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 30.
Brent barn skyr ilden, men hva med skremt barn? Gir straff bedre mennesker eller bare bedre forbrytere? Dyr straffer sjelden, fordi straff koster krefter og dyr må spare på kreftene. Har vi noe å lære av dyrene?
Jeg var en av de mange som så NRK-serien om hundeoppdragelse – "Fra bølle til bestevenn". Jeg skal innrømme at jeg ble irritert på bikkja Anton – den som bare satte seg ned og ikke ville gå inn i bilen – eller huset.
Bortskjemte drittbikkje, tenkte jeg. Dropp all denne pusetreninga. Skaff en vinsj og dra beistet inn i garderoben.
Jeg er glad jeg ikke skrev noe leserinnlegg om det, for i ettertid har jeg skjønt av avisutspill at det er hundeelskere der ute som er mer hårsåre på bikkjas vegne enn på sin egen samboer. For samboeren kan du jo kjefte på, men bikkja har du ikke en gang lov til å si "nei" til – som programlederen i NRK-serien gjorde – uten at den tar skade på sin sjel.
Dette fikk meg til å tenke. Hva synes bikkjene selv? Du kan jo ikke spørre dem, men du kan se hva de gjør med hverandre. Jeg tenkte videre – det er jo ikke bare bikkjene og andre dyr som er – dyr. Vi er også dyr. Og vi menneskedyr har en stygg historie med bestialske straffer mot hverandre. Kanskje vi har noe å lære om straff av de andre dyrene?
Jeg er en notorisk ordensmann, så jeg liker å lage kategorier og punktlister. Jeg liker også metaforer. Derfor skriver jeg herved: "Straff er et mangehodet troll." Her er trollets fire ansikter:
Avskrekking er den eldste formen for straff. Den er like gammel som livet selv. Beviset på det? Evolusjonen har gitt oss smertesansen.
Logikken bak avskrekking er enkel. Gjør du noe dumt, så gjør det vondt. Da gjør du ikke det dumme en gang til. Du lærer. Brent barn skyr ilden.
Og brent dyr. Brennesla brenner og straffer sauen som forsøker å spise bladene. Biene stikker og straffer bjørnen som forsøker å gumle i seg larver og honning i bolet.
Også den døde natur kan straffe: Tyngdekraften straffer barnet som mister balansen og faller. Men for hvert fall lærer barnet. Det mestrer bedre og bedre kunsten å lure tyngdekraften – kunsten å balansere. Barnet lærer å gå og løpe ut i livet.
Straff er livets egen urgamle konsekvenslæring. Livet folder seg ut i spenningsfeltet mellom pisk og gulrot, mellom avskrekking og mestringslyst, mellom straff og belønning.
Avskrekking som straffemetode er en gammel tradisjon også i menneskesamfunn. Det er ikke så lenge siden rappet fra spanskrøret skulle skremme barnet til lydighet.
"Brent barn skyr ilden". Javel – men hva med "skremt barn"? Hva når "ilden" blir mamma eller pappa, læreren eller dommeren som sender deg i fengsel?
Det avklarende spørsmålet da blir – hva oppnår vi ved at "skremt barn skyr avskrekkingen – og avskrekkeren?"
Først i juli 2019 ble det forbudt å straffe barn fysisk i Frankrike. Fortsatt bruker 85% av franske foreldre fysisk avstraffelse, ifølge en artikkel i The Independent. (Bilde: Fondation pour l'Enfance, Wikimedia Commons, Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.
På kort sikt kan avskrekking virke. Barnet føyer seg for å slippe smerten. Bilisten betenker seg før han tråkker gasspedalen hinsides fartsgrensa. Tyven betenker seg før han knuser vindusruta. Men avskrekking er et tveegget sverd.
Som beskrevet tidligere: Avskrekking er læring ved naturmetoden. Men hva er det vi lærer? Vi lærer oss å unnvike det som avskrekker – hvordan vi kan lure oss unna avskrekkingen.
Barnet lærer å skjule naskingen for å slippe spanskrøret. Bilføreren gasser på igjen etter fotoboksen. Tyven skjuler sine spor.
Straff ved avskrekking fører bare til at forbryteren blir en enda dyktigere forbryter.
Da vil tilhengere av avskrekking kunne si: Vi må avskrekke enda sterkere. Spanskrør er ikke nok. Barnet må slås helseløs når det nasker. Morderen må halshogges offentlig. Den hodeløse får riktignok ingen nytte av læringseffekten, men de som ser på, skal få sin dose avskrekking til advarsel. Offentlige henrettelser skjedde i Frankrike og USA helt opp til 1930-tallet. Det skjer trolig fortsatt blant annet i Iran.
Ulempen er at mennesker ødelegges av frykt. Frykt kan slå over i sinnsykdom eller kaldt hat og grusomme handlinger. Begge deler koster samfunnet mye. Traumatiserte mennesker invalidiseres og trenger behandling eller forvaring til beskyttelse mot seg selv eller samfunnet.
Folk blir redde for den straffende myndighet. Tilliten til myndighetene smuldrer. Et historisk eksempel på hvor galt en slik strategi kan gå, har vi i fangeleirene og henrettelsene til Stalin.
Ingen kunne føle seg trygge. Samfunnet ble sykt. Kriminaliteten – blant annet korrupsjonen – ble som en kreftsvulst. Stalins skrekkregime førte til at folk i Russland fortsatt har lav tillit til ledere og til det offentlige.
Uttrykt med kreftmetaforen: Svulsten tar til slutt livet av organismen den er avhengig av. Det gjelder også i den mer raffinerte versjonen av avskrekking, nemlig …
Sosial utstøting er en avansert form for avskrekkende straff. Avskrekkingen ligger i redsel for å bli utstøtt av flokken.
Grensa mot primitiv avskrekking er uklar. Spanskrøret gjør vondt, men smerten over å miste lærerens anerkjennelse svir også – i overført betydning. Det er denne mentale smerten som er særegen for sosial utstøting.
Det særegne i denne formen for avskrekking ligger i at det ikke nytter å "lure seg unna" avskrekkingen.
Den som avskrekker, er nemlig også den som sitter med nøkkelen til å bli fri avskrekkingen – den som kan gi deg en plass i flokken igjen.
Sosial avskrekking som straff har et enkelt budskap: "Hvis du er slem mot meg, så vil ikke jeg være venn med deg." Eller enda verre: "Hvis du er slem mot oss, vil ikke vi være venn med deg."
Sosial utstøting som straff virker naturlig nok bare på sosiale dyr – også det hypersosiale menneskedyret.Sosialiteten er disse dyrenes styrke, men også deres akilleshæl - fordi samhold gir styrke men også gjør deg avhengig av flokken.
Men – som vi snart skal se – sosial utstøting kan bli som en kreftsvulst. De som støtes ut, begynner å leve sitt eget liv på siden av samfunnet. Men samtidig er de avhengig av samfunnet de er utstøtt fra, og til slutt kan de ødelegge både samfunnet og derfor også seg selv.
Vi mennesker bruker spontan, ureflektert sosial utstøting hele tiden i det små. Et blikk fra en venn kan varsle at spøken vår har gått for langt. En truende positur viser at vi har provosert i en drosjekø. Et knust glass i veggen viser at vi har trampet på følelsene til kjæresten.
Men slike spontane reaksjoner virker bare hvis vi har en sosial tilknytning til den som reagerer. Da kan de bli en nyttig korrigering – et lite dult tilbake mot forsoning og forståelse.
Men hvor bra virker slike mekanismer i storsamfunnet, som er styrt av formelle, kategoriske lover?
Charles Dana Gibson: Their First Quarrel, 1914. (Wikimedia Commons, public domain)
Den nære, spontane kontakten med den som reagerer, er borte. Politimannen, dommeren eller fengselsbetjenten har ingen affekt, ingen direkte, personlig rolle i straffen. Hva gjør det med effekten av straffen?
Straffen kan fortsatt virke – hvis lovbryteren føler lojalitet til storsamfunnet. Da oppleves det som sosial utstøting å få et gebyr, en bot eller en fengselsdom. Samfunnets store "vi" sier: "Du er ikke vår venn når du oppfører deg slik". Lovbryteren får en korreks, og hopper tilbake inn i den lovlydige folden.
Men hva skjer hvis lovbryteren ikke føler en slik lojalitet til storsamfunnet – til flokken? Da er ikke utstøting fra fellesskapet noen trussel lenger.
Gebyr, bot eller fengselsstraff er ikke lenger et uttrykk for "tapt vennskap". Straffen faller tilbake til den primitive formen for avskrekking. Sluttresultatet blir som tidligere beskrevet: Forbryteren lærer unnvikelsesstrategier og blir en enda dyktigere forbryter.
Forskning på dyr sier noe veldig viktig som vi menneskedyr kan lære av: Straff er faktisk ikke så vanlig i dyreverdenen.
Studier viser at sosiale dyrearter bare i liten grad straffer snyltere som ikke bidrar til fellesskapet. Straff er en kostnad for den som straffer, og denne kostnaden lønner seg ofte ikke. Da er det bedre å leve med en liten andel snyltere.
Dessuten – hvis dyreflokken faller fra hverandre i selvisk oppførsel, har forskere laget teoretiske modeller som viser en interessant omvei tilbake mot det tapte sosiale fellesskap.
Selvisk oppførsel er nemlig ikke spesielt overlevelsesdyktig. Alles kamp mot alle fungerer dårlig. En slik strategi er kreftsvulstens strategi. Den ender i døden.
Det som derfor skjer, er nesten som en brutal cellegiftkur. En tyrann trer fram og tar makten. Han vil gjenopprette samarbeid og gruppedisiplin under trusler om straff. Men fordi straff koster, må tyrannen kompensere ved å hente ut fordeler som Den Store Sjefen.
Modellen passer både på dyr og menneskedyr. Mafiaen er et godt eksempel på en slik tyrannisk selvorganisering i ellers lovløse samfunn. "Gudfaren" hadde stort ansvar og straffet nådeløst, men var også rik og beundret.
Men så snart slike "lommer" av tyrannisk samfunnsorden er etablert, vil "lommer" der altruistisk samarbeid uten tyrannisk avskrekking vise seg enda mer overlevelsesdyktige. Gruppene går altså fra alles kamp mot alle via tyrannisk organisering over til den aller mest overlevelsesdyktige strategien – felles lojalitet og tillit.
Denne modellen gir håp! Straff gjennom sosial utstøting virker paradoksalt nok best i et samfunn der det er lite bruk for den – fordi de fleste har tillit til og lojalitet overfor "det store vi" – storsamfunnet.
Av dyrene kan vi altså trolig lære at det mest lønnsomme er å tåle litt fusk og snusk – så lenge det ikke tar overhånd. Og det gjør det ikke, så lenge det store flertallet opplever nytten av samhold.
Botsøvelse betyr at skade må bøtes – repareres. Det krever arbeid og dermed forsakelse. Prinsippet finnes helt ned i mikrobiologien. En såret kropp må bruke ressurser på å fjerne skadet vev, bygge opp arrvev og lage nye celler.
Men – kan det kalles botsøvelse når offeret for skaden selv bøter på skaden? Jeg mener ja – av to grunner.
For det første: Skade må repareres, samma hva. Evolusjonen bryr seg ikke om skyld og rettferdighet, bare overlevelse.
For det andre: Både skaderen og den skadede er blitt skadet – av den skadelige handlingen. Denne sannheten er selve utgangspunktet for den spesifikt menneskelige botsøvelsen.
En hunnløve slikker såret sitt. (Foto: Bernard Dupont, Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic license.
Botsøvelser har en lang tradisjon i menneskekulturen. Menneskers behov for bot er mer kompleks enn for dyr.
Dyrs behov for bot – for å "bøte på skader" – er direkte, ureflektert og evolusjonært utviklet. Ulver slikker sår for å desinfisere og hele dem, og når konflikter oppstår i flokken, slikker de munnene til hverandre for å forsone og holde flokken sammen. Konflikter koster, og dyr må spare på kreftene.
Mennesket har i tillegg evnen til selvrefleksjon, evnen til å sammenligne seg med andre mennesker eller felles regler for oppførsel og si: "Jeg oppførte meg dårlig".
Mennesket har evne til skyldfølelse, skam, anger. Dermed får det også behov for å overvinne følelsen av seg selv som mislykket, som et dårlig menneske. Her kommer botsøvelsene inn.
De strekker seg fra det helt hverdagslige til det pervertert religiøse. Hvis jeg har knust et glass, vil jeg gjerne koste opp skårene selv. Hvis jeg har gjort noen lei seg, føler jeg meg bedre når jeg har sagt "unnskyld".
I den andre enden av skalaen: Flagellanter eller selvpiskere har praktisert religiøs selvskading helt fra middelalderen og opp til vår tid – blant annet på Filippinene. Motivasjonen bak er den samme som i hverdagen, men skrudd opp til et forvrengt "are-you-nuts"-nivå. De vil "gjøre godt igjen" Kristi lidelse på korset og egen arvesynd.
Slike overdrivelser kan få botsøvelser til å virke skremmende, men det er forskjell på å drukne seg og slukke tørsten. For høye idealer – og tilsvarende overdreven skam – er like skadelig som ingen idealer eller skam.
Jeg tror samvittighet og skyldfølelse kan være nyttig, hvis den er reflektert, hvis den er fridd fra angst og blind, ureflektert lydighet for autoriteter.
Jeg mener at de beste botsøvelsene er de som faktisk forener det beste fra to verdener – dyrenes direkte, praktiske tilnærming og menneskets evne til å reflektere over egen oppførsel.
Hvis jeg har vært uoppmerksom i trafikken og har gitt en medtrafikant en bulk, har denne medtrafikanten liten glede av at jeg jamrer og skriker og flagellerer meg til blods.
Derimot har både medtrafikanten og jeg glede av at jeg betaler egenandelen til forsikringen eller gjør opp for meg på annen måte.
Medtrafikanten får rettet ut bulken, og jeg kan kjøre videre i livet med tiltro til meg selv og min evne til å "bøte på skaden".
En slik positiv botsøvelse er mer synlig i samfunnsstraff, og mindre i fengselsstraff. Hvordan skal jeg kunne gjøre skaden god igjen hvis jeg er sperret inne?
Fengselsstraff er først og fremst avskrekking – og noen ganger kan den også fungere som offerets hevn.
Hevn er et vanskelig begrep. Gir hevn noen evolusjonær fordel? Både fisker og fugler kan gjengjelde angrep, og elefanter har blitt aggressive etter at krypskyttere har herjet bestandene i Afrika. Men er dette hevn?
Det er forskerne usikre på. Hevn blant dyr kan være en variant av avskrekking ved trussel: "Hvis du skader meg, så skader jeg deg. Så hold deg unna!"
Men hevn kan også være noe annet. Hevn – slik vi mennesker kjenner begrepet – er en psykologisk drivkraft som søker å lindre vår egen smerte ved å utagere aggresjon, særlig mot den som har forårsaket smerten. Vi vet ikke om dyr har slike impulser. Vi vet ikke hvordan dyr opplever seg selv og verden. Som filosofen Thomas Nagel sa: Hvordan er det å være en flaggermus?"
Én elefantforsker har likevel sagt at elefanter helt sikkert er intelligente nok og har god nok hukommelse til å ta hevn.
Uansett – hvis vi godtar at mennesker også har en dyrisk evolusjonær fortid som vi fortsatt bærer med oss, er det rimelig å anta at hevn som mentalt behov er noe vi deler med dyrene – i alle fall sosiale, intelligente dyr.
Hevn hos mennesker er en totrinns-rakett. Første trinn er emosjonelt, andre trinn er kulturelt.
Det emosjonelle trinnet starter med en direkte, spontan trang til å gjengjelde aggresjon med aggresjon. "Du klabber til meg – jeg klabber til deg."
Litt mer utspekulert er den intense lysten til å pønske ut "en lærepenge som svir" – en søt og infam gjengjeldelse for å lindre egen mentale smerte. Det krever mer planlegging, og glir over i blodhevnen.
Nå tar trinn to over – den kulturelle hevnen. Hevnen blir institusjonalisert – i form av blodhevn, en skikk som fortsatt praktiseres blant annet i Albania.
Denne tankegangen går helt tilbake til de eldste sivilisasjoner, nedfelt blant annet i Ur-Nammus lover i Mesopotamia over to tusen år før vår tidsregning.
Om en mann begår mord, den mannen må bli drept – sa denne loven. Skade skal gjengjeldes med skade – eller i mildere varianter med en økonomisk erstatning som svir proporsjonalt med skaden.
Hevnens sødme – den brutale franske revolusjonslederen Maximilien De Robespierre og hans tilhengere henrettes 1794.(Bilde: Ukjent tegner, Wikimedia commons, public domain.)
Fortsatt praktiseres denne proporsjonale "øye for øye, tann for tann"-håndhevingen av lover i de fleste land, men i varierende grad bokstavelig. Noen land hogger hånden av tyver, men de fleste nøyer seg med fengselsstraff eller bøter.
Og disse bøtene er ikke ment som botsøvelser. De går ikke til offeret for å gjøre skaden god igjen, men til staten.
Parallelt med den gamle "øye for øye"-tankegangen finnes også en positiv versjon i den fleste religioner – den gyldne regel: "Gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg."
I den gyldne regel er "øye for øye"-tankegangen invertert – både i virkemidler og i årsaksretning. Istedenfor at en negativ årsak – en annens skadeverk – skal gjengjeldes med tilsvarende negativ virkning – din hevn, så skal du selv være en positiv årsak og skape positiv virkning hos andre.
Jesus transcenderte både blodhevn, proporsjonal straff og andre sosiale "null-sum-spill" med sitt imperativ i Matteus 5:38: Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
Å bryte ut av hatets, gjengjeldelsens og hevnens lukkede kretsløp er ikke lett. Jeg har selv kjent på hevnfantasier, særlig mot mobbere i skolen.
Og jeg er ikke alene med slike følelser. På en biltur i midtvesten i USA i 2001 ble jeg skremt av det jeg hørte på radio. I en kanal som kalte seg "Savage Nation" hørte jeg innringere som helt åpent mente at mordere ikke bare burde drepes med offerets pårørende tilstede, men at de også burde få gleden av å se morderen torturert før dødsdommen ble fullbyrdet.
Jeg har mange ganger tenkt på disse hatefulle innringerne når jeg leser om den politiske og kulturelle splittelsen som nå truer med å rive USA i flere deler. Der borte er det mye snakk om Gud – også fra Michael Savage, som startet Savage Nation. Ifølge Wikipedia avslutter han radiosendingene sine med frasen: "With God's will and your listenership, I shall return".
Heldigvis er det også andre amerikanske stemmer, både i alternativkultur og populærkultur. Min favoritt er Jedi-ridderen Obi-Wan Kenobi fra Star Wars-filmene: "Luke, don´t give in to hate. That leads to the Dark Side."
Denne oppfordringen – og Jesu oppfordring om å vende det andre kinnet til – er ikke naiv godtroenhet. Det er en aktiv, svært vanskelig handling som med stor styrke bryter den onde sirkel av udåd og gjengjeldelse og ny udåd. Det er hevnens motgift.
Oppsummert – hvilken funksjon har straff? Hvilken virkning har straff? Hvordan skal straffen gis?
Det vi kaller "straff" er grunnleggende sett to ganske forskjellige fenomener. Det ene er den avskrekkingen som er et grunnleggende prinsipp i evolusjonen – "brent barn skyr ilden" – tydelig manifestert med smertesansen.
Men denne måten å straffe på, avføder bare strategier for å unngå straffen. Barnet lærer seg å ikke ta på kokeplata, men ønsker fortsatt å lære seg matlaging. Tyven lærer seg å ikke lage fingeravtrykk, men ønsker fortsatt å stjele.
Når vi mennesker får straff ved avskrekking, så reagerer vi oftest med de samme unnvikelsesstrategiene. Vi blir veldig flinke forbrytere.
Den mer raffinerte avskrekkingsmetoden – sosial utstøting – virker bare hvis den kriminelle ikke alt føler seg sosialt utstøtt. Men den kriminelle føler seg ofte nettopp sosialt utstøtt – ikke som et verdsatt medlem av samfunnet. Straff ved sosial utstøting prøver da å helbrede pasienten ved å utsette ham for årsaken til sykdommen. Kriminaliteten har ofte sin årsak i en straff – straffen ved å føle seg utenfor.
Botsøvelser som påtvunget straff lider under samme svakhet: Hvis du ikke selv synes at du har gjort noe galt, blir den mentalt helbredende funksjonen borte. Botsøvelsen blir redusert til enda en form for avskrekking, som den kriminelle forsøker å unngå.
Hevn som straffemetode leder bare inn i en dødsspiral av stadig mer hat og vold.
Som vi har sett, er straff lite utbredt blant dyr. Årsaken er at straff koster tid og energi. Straff er sløsing med krefter. Ville dyr må spare på kreftene. Det bør mennesker også.
Å holde fanger innesperret er en ren belastning, både for fangene og for samfunnet som skal fø på dem. Isteden bør vi gi kriminelle en mulighet til å føle seg "innenfor" igjen – ikke innenfor murene, men innenfor samfunnet. Jeg er sikker på at det gjøres mye godt arbeid for å få til dette i fengslene i Norge, men hvorfor må det gjøres på innesperrede mennesker?
Bare de som utgjør en fare for andre bør stenges inne. Men også i slike tilfelle finnes det oftest andre og bedre måter å inndra frihet på, for eksempel ved elektronisk overvåking med fotlenke.
Hvis de kriminelle isteden får mulighet til å gjøre godt igjen den skaden de har voldt, vil det gjøre godt for både offeret og den kriminelle selv. Forbryteren vil få respekt og selvrespekt. Dette aspektet av straff – botsøvelse – er det eneste jeg har tro på, forutsatt en personlig utvikling der ønsket om bot kommer innenfra, parallellt med en tilkobling til samfunnet.
Andre former for straff – avskrekking, sosial utstøting, tvungne botsøvelser, hevn – trekker ressurser vekk fra de menneskene som ressursene heller burde brukes på – ofrene for kriminaliteten.
Altfor ofte tror jeg millioner av kroner går til rettssaker og fengsling, mens storsamfunnet glemmer omsorg for ofrene. Resultatet er at både den kriminelle og ofrene straffes på hver sin måte. Skruestikka strammer seg ørlite innover mot mer hat og hevntanker.
Utopisk som det kan høres, tror jeg den vanskelige, noen ganger kontraintuitive, men likevel eneste farbare veien mot mindre kriminalitet er forsoning og omsorg – for de som på hver sin måte lider under den kriminelle handlingen – både den kriminelle og offeret.
Begge er sår på samfunnslegemet. Vi heler ikke disse sårene ved å klore dem opp – ved å straffe den kriminelle – eller la det gå verk i sårene – ved å glemme offeret.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.