(24.04.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har har noe å kjefte på i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 90. Derfor publiseres den under logoen "Dynamittgubben".
Kristin Clemet har et interessant blogginlegg om Nicolai Tangen og støyen rundt heisaturen med samfunnstoppene. Hun mener at Tangen er den beste til å lede Oljefondet, og at det blir rettsstaten uverdig å demonisere ham, når vi ikke kan kikke inn i skallen hans og se hva slags person han er.
Jeg tror hun har rett. Tangen er ganske sannsynlig en superekspert i å få penger til å yngle, og det er jo akkurat det Oljefondet handler om. Men så er spørsmålet – er det et sånt fond vi vil basere velferden på?
Jeg vet jeg sitter i glasshus. Jeg er NAVer – eh, unnskyld, pensjonist – og hever mine oljepenger den tjuende hver måned uten å gjøre det skapte grann. Ikke kom her med - «å nei, du har da gjort deg fortjent til det, med alle innbetalingene til pensjonskassen». Hvis vi bare hadde hatt innbetalingene fra sånne som meg, så ville pensjonskassa vært tom som en Ikeakartong dagen derpå.
Men jeg skal bruke meg selv, for jeg tror det er en sammenheng mellom hva jeg gjør og at Tangen får jobben i Oljefondet. Nei, jeg er ikke blitt selvhenførende gal, av den typen som tror at værmannen kommer med hemmelige beskjeder til meg på TV. Men jeg er på noen måter en ganske typisk liten celle i samfunnslegemet. Her kommer litt cellebiologi.
Hva er det Oljefondet – Statens pensjonsfond utland, sorry, og takk for penga – egentlig gjør? De spekulerer i aksjer. Det er sikkert mange finere navn på det og andre mer finurlige greier de holder på med, men aksjespekulasjon er vel ikke akkurat helt på sida, det heller.
Hva er aksjespekulasjon? Jeg vet litt om det, for jeg har prøvd det selv, i likhet med mange andre nordmenn. Hvorfor? Jeg så sparepengene mine råtne på bok, altså på bankbok, fordi rentene var så elendige at de ikke kunne veie opp for inflasjonen. Så jeg laget meg en aksjefondkonto som jeg kalte «inflasjonsberging».
Det gikk riktig bra – helt fram til coronakrisa. Da raste coronaene – unnskyld, kronene – ut av fondene og aksjene. Jeg fikk berget unna det viktigste, fortsatt med ganske brukbar vinning, da jeg så aksjeraset komme. Jeg følte meg litt som skiløperen som får svingt til side rett før snøskredet innhenter ham.
Men hva er nå disse svingningene i aksjemarkedet? Den varen vi handler med når vi kjøper og selger aksjer, er ikke varer vi kan spise eller som gir oss mykje lys og varme. Vi handler med pengeplasseringer. Det er penger som kjøper og selger penger. Altså like lite substansielle som ord som handler om ord, og ikke om handling.
Jeg så det tydeligst i Tesla-aksjene mine. På forhånd ble jeg advart mot å kjøpe Tesla-aksjer, attpåtil av en venn som mente dette var rene ruletten. Og det hadde han jo rett i, men ikke på den måten han mente. For han mente at det var stor risiko for at jeg ville tape alt. Tesla var jo ikke en solid bedrift.
Jeg leser fra tid til annen også utgydelsene til denne aksjeguruen Sissener. Han har heller ikke tro på Tesla. Og hvorfor ikke? Jo – han leser regnskapene deres og ser at inntjeningen ikke står i forhold til investeringene.
Sissener gjør samme feil som min venn, han ser på penga, ikke på produktet. Eller – med ord-analogien – han ser på hvor fine ordene er, ikke hvor fine handlinger de kan føre til. Tesla handler ikke om å tjene penger. Elon Musk gikk nesten bankerott da Tesla var i oppstartfasen. Tesla handler om å lage verdens beste elbiler. Og det har de klart. De har klart det til de grader at resten av bilindustrien gisper i motbakkene når de skal prøve å ta igjen det teknologiske forspranget som Tesla har.
Det er en fin parallell i et annet firma – Apple. Steve Jobs starta også ut fra en garasje, sammen med en annen Steve – Steve Wozniak. De satset også alt, ofte på randen av bankerott. Men på ett tidspunkt hadde Apple mer penger på bok enn den amerikanske stat. Var Steve Jobs først og fremst ute etter å tjene penger? Nei. Han var en teknofanatiker som ville lage datamaskiner som til og med var vakre å se til inni – der folk ikke kunne se dem. (Joda, den første iMacen var gjennomsiktig.) Men han var også pengeminded, for uten penger kan du ikke gjøre særlig mye i USA. Penger er et middel, ikke målet, som han sier klart i et gammelt kostelig intervju som ligger på YouTube.
Hvordan relatere dette til Tesla? Jo – da corona-krisa kom, stupte Tesla-aksjen, sammen med de andre aksjene jeg har kjøpt. Jeg fikk panikk, og solgte Tesla-aksjene da det ble klart at Fremont-fabrikken måtte stenge på grunn av smittefare.
Men det skulle jeg ikke gjort. Av alle aksjene jeg har, var det mine tapte Tesla-aksjer som nå klatrer rekordraskt oppover igjen, sammen med en annen «grønn» aksje, danske Ørsted energi. De tok et grønt grep for noen år siden, solgte ut all sin møkkete portefølje og satset på sol og vind. Sjansespill? En sånn aksje ville ikke vært noe for Sissener, fordi vågestykket framsto som lite pengefokusert.
Men nå skal jeg fortelle Sissener og alle andre som ikke gidder å lese dette at den aksjen som var min eneste såkalt fornuftsbaserte investering, den som liksom skulle være det solide og fornuftige oppi alle de idealistiske grønne investeringene mine, det var aksjen som har gått rett i dass – drittaksjen til gode gamle Statoil, unnskyld, Equinor.
Ja, dette var en lang omvei om mine erfaringer uti aksjehandel og aksjefond, og jeg gråter ikke over spilt fortjeneste. Jeg sitter fortsatt med Equinor-aksjene og noen av de andre som gikk med tap allerede da corona-krisa kom, men de jeg solgte, fikk jeg altså litt fortjeneste på. Men hva er denne fortjenesten?
Den er – som jeg har skrevet – ikke noe resultat av handel med nyttige varer og tjenester. Gevinst av aksjespekulasjon er bare en lek med penger, knapt bedre enn lotto-kupongen jeg legger inn hver uke. Og det som verre er – små aksjefjerter som meg er ikke bedre enn storpromper som Tangen eller Sissener. Vi gjør ikke egentlig noe nyttig arbeide. Vi sitter bare der og fiser penger inn og ut av selskaper, og hvis vi er gode på denne fisingen, kan det til slutt se ut som om vi driter gullmynter.
Det hjelper egentlig ikke å gjøre seg høy og moralsk mørk verken overfor meg eller Tangen. Ingen av oss gjør annet enn å prøve å få litt ekstra grunker ut av et slags globalt pyramidespill. For hva hadde skjedd hvis alle tok ut aksjefortjenestene sine samtidig? Med ubønnhørlig logikk – hvis alle solgte aksjene samtidig, ville verdien av aksjene stupt. Det ville blitt klart for alle at aksjepenger er monopolpenger og at ingen kan drite gullmynter.
Det samme gjelder Oljefondet. Vi er eplekjekke nå, og redder Norge med et stykke av pensjonsfond-kaka, men vi må værsågod forsyne oss pent og la mye stå igjen, ellers risikerer vi at kaka faller sammen. Kanskje bare delvis, for aksjemarkedet er jo enda mye større enn oljefondet vårt. Festen er ikke slutt, det er kake igjen, som Lars Lillo Stenberg sang for mange år siden.
Men tilbake til Tangen. Jeg – og sikkert mange med meg, blant annet emissæren for de troende i stat og offentlighet, Bjørnar Moxnes, lar seg forarge av Tangens eksesser. Jeg skal innrømme at jeg også har mistet troen på moralfilosofen som lystig steg ombord på flyet med gulldasser for å være med på alle de «givende» diskusjonene i et seminar han ikke kunne snakke så høyt om før han måtte si noe i de kondisjonertes taletut – Dagsnytt 18.
Jeg tror ikke det seminaret var så interessant. Som forskningsjournalist har jeg vært med på mange seminarer. Mesteparten er kjedelig. I løpet av flere dagers talentløse powerpointer dukker det kanskje opp fem minutters spennende opplysninger. Du må virkelig ha gullfeber for å vaske ut de få gylne kornene fra sånne seminarer. Men så er det jo vin og følsom rauting fra overbetalte halvfallerte sangstjerner attåt. Eller, som vi sa på det blokkfløytehvesende, gitarklimprende radikale syttitallet – «kulturelt innslag».
Så – ja, Kristin Clemet – jeg er enig i at Tangen trolig er den beste. Det spørs bare – best til hva? Er det akkurat de kunstene han mestrer som vi trenger i Norge? Og svaret kommer fra glasshuset mitt, der jeg kaster stein i trygg forvissning om at de små gruskornene jeg klarer å slynge ut ikke knuser glasset.
For det jeg egentlig mener, er at den greina jeg sitter på, ikke er den greina Norge skal vokse videre på. Norge skal ikke satse på små og store pengepugere av type Sissener, Tangen og Sørensen. De skal satse på norske versjoner av Elon Musk og Steve Jobs, folk som ser penger som et middel, ikke et mål. Og da kan vi ikke basere framtida vår på pyramidespill á la Oljefondet.
Vi må bruke penger på folk som faktisk gjør noe nyttig her i landet – gårdbrukere som lager mat, fiskere som fisker fisk, industrifolk som lager nyttige produkter til gårdbrukere og fiskere, og så videre opp gjennom næringspyramiden i det som er et komplekst samfunn.
Selv skammer jeg meg ikke over å ha vært forskningsjournalist. I likhet med Bjørnar Moxnes ser jeg på meg selv som en emissær, i mitt tilfelle for det glade budskap om at forskning – også grunnforskning – gir resultater som både er matnyttige direkte og som gir mat til menneskets grunnleggende sult etter å forstå seg selv og verden vi lever i. Leve nysgjerrigheten!
Men Oljefondet gjør noe med Norge. Det gjør det mulig for Norge å sette sånne som meg ut på sidelinja. Når jeg søker nye jobber fordi jeg er en nysgjerrig sjel som vil prøve nye utfordringer, finne noe nytt å gjøre utfra mine opparbeidede kunnskaper, så settes jeg på sidelinja. Det er ingen vits for sånne som meg i å søke nye jobber. Jeg har prøvd. De unge jyplingene i rekrutteringsbyråene – sånne bullshitbyråer som firmaer og det offentlige har «outsorcet» ansettelsesprosessen til – kaster bare et blikk på fødselsdatoen min, og så er jeg ute.
Takket være Oljefondet har Norge råd til å la meg sitte her og sakte forvitre til en sur, gammel bloggskrivende gubbe, istedenfor å sette mange tiårs oppsamlet erfaring i arbeid på nye måter.
Så kanskje skal Tangen få jobben, og jeg kjøpe tilbake aksjene mine i Tesla, og pyramidespillet toppe seg til nye høyder – så lenge det varer. Det varer sikkert min tid ut.
2019 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.