(23.9.2019)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Deklarasjon: Denne artikkelen har en SGI (Sur Gubbe-Indeks) på 65.
Våren 2019 fikk jeg min første teaterrolle – etter et oppslag i lokalavisa Laagendalsposten. Kongsberg teaterlag søkte etter en mann mellom 50 og 75 år. Laget manglet noen som kunne fylle rollen til grosserer Werle i Vildanden av Ibsen.
Jeg hadde en fortid som lydtekniker i Radioteatret, samt utallige små og store roller i hørebilder og selvlagede, ganske rølpete hørespill og dokumentarer – men scenekunst? Nei, det var noe nytt.
Kort resymert – jeg fikk rollen, neppe i særlig skarp konkurranse. Teaterlaget – som tidligere hadde framført mest lystspill og lokalhistoriske stykker – tok mål av seg til å brekke nakken på Ibsen. Ønsket de å virkeliggjøre handlingen i Dag Solstads 11. roman, bok 18 – der Kongsberg teaterlag havarerer selsamme stykke? Den underlige parallellen avfødte endog to humrende oppslag om forestillingen i Morgenbladet, det ene hvori Solstad lakonisk ønsket nyoppsettingen lykke til. (Noe teaterbesøk av Solstad eller en anmeldelse fra Morgenbladet kom aldri.)
Den slags risikoprosjekter tiltrekker seg gjerne underligheter som meg. Da teatersjef Stein O. Rasmussen og regissør Adam Levine etter audition ga meg rollen, tenkte jeg bare – naturligvis.
Premieren skulle være i september. Resten av teaterlaget hadde øvet siden januar. Jeg fikk det lett moderniserte manuset i hånden i mai. Jeg inviterte Adam på omelett i mitt lille hus oppe i gjennomhullede Storåsen nord for den gamle gruvebyen Kongsberg – en bra modellokasjon for Høidalsverket i skuespillet, og fikk mine første innspill til rollen som grosserer Werle. Siden kom teatersjef Stein – min motspiller som Gregers – og Adam på besøk til kaffi og vafler, og vi hadde våre første leseprøver.
Øving i leide lokaler på Heistadmoen med midlertidig oppsatte kulisser. Grossereren er bakerst i bildet, til høyre for regissør Adam Levine i blå t-skjorte. Se 3D VR-video fra øvingene på YouTube! (Kan sees med vanlig nettleser, men krever VR-briller kompatible med YouTube VR for 3D-effekt, for eksempel Oculus Go/Quest/Rift, HTC Vive eller PSVR).
Da prøvene med resten av ensemblet kom i gang tenkte jeg: Dag Solstad må aldri få se dette. Romaner bør ikke bli til konkret virkelighet. Det er ikke sunt, verken for forfatteren, romanen eller virkeligheten. Regissør Adam var en høyspent strøm av ord – som slo gnister rett til jord uten særlig glød fra de noe nølende skuespillerne – slik jeg oppfattet det.
Etter hvert som premieren tårnet stadig mørkere i nær framtid, ble jeg urolig for en brakfiasko. Regissør Adam var fortsatt en dynamo av energi, men det dramaturgiske turtallet økte bare sakte, sakte. Vi glemte replikker, og husket ikke hvor vi skulle stå eller sitte. Denne forestillingen vil overoppfylle Solstads roman, tenkte jeg – hvis det ikke skjer et mirakel.
Men mirakelet skjedde. De siste dagene begynte det å gløde. Spillet skjøt fart, og da teppet gikk opp på premieren, var forestillingen tidvis på høyde med profesjonelle framføringer – ifølge en lokal kritiker.
Og dessuten – hvilke profesjonelle skuespillere går rett fra kostyme og applaus til arbeidstøy og skrutrekkere for å demontere og lempe kulisser og rekvisitter ut på tilhengere og kjører dem tilbake til et fjernlager i høstfrosten og nattemørket?
Grosserer Werle er en ganske liten rolle i Vildanden. Jeg hadde én litt lang scene i første akt, der min sønn Gregers konfronterer meg med mine gamle synder – og ett kortere besøk i fotograf Ekdals atelier i tredje akt. Likevel – grossereren er handlingens prime mover. Hans gamle synder – og forsøk på å døyve dem – setter handlingen i gang og får konfliktene til å utvikle seg på dramatisk, personlig og ideologisk plan.
Hva slags mann er egentlig grosserer Werle? I mine første uker med rollen framstod han som en kynisk gammel drittsekk. Han hadde lurt kompanjongen sin – løytnant Ekdal – opp i stry så han havnet i fengsel og hadde lagt seg etter tjenestejenta Gina Hansen mens kona var dødssyk. Han hadde satt barn på Gina mens liket av kona ennå var lunkent – og kjøpt seg fri fra skandalen ved å gifte Gina bort med sønnen til sin svekne kompanjong – Hjalmar Ekdal. Det var fristende å se på ham som et monster, for å bruke politikeren Sylvi Listhaugs karakteristikk av folk som utfører avskyelige handlinger.
Men ved å kalle slike folk for monstre – enten de er pedofile eller egoistiske maktmennesker – så gjør du dem ufarlige. Da er de jo ikke lenger mennesker. Da kan man bare drepe monsteret, og så er vi andre rene og utenfor fare – både utenfra og innenfra oss selv. Farlige blir monstrene først hvis vi innser at de er en mulighet i oss alle – til det onde, til det destruktive og det selvdestruktive. Og først da blir også dramaet interessant på det menneskelige plan. Ibsens drama er ikke en amerikansk grøsser, og grossereren er ikke The Alien.
Jo mer jeg spilte grossereren, desto mer menneske ble han. Jeg så små hint i replikkene og i resten av manus som fylte ham ut i helfigur – et menneske med mange sider, både gode og onde.
Jeg laget min egen fortelling om grossereren – hans forhistorie som forklarer hvordan han endte som en rik, men ensom mann med en plett på sitt gode navn og rykte, for å parafrasere en av replikkene. Om Ibsen ville kjøpt fortellingen, vet jeg jo ikke. Men her kommer den.
Som ung mann var grosserer Håkon Werle en fattig, begavet, ambisiøs og sjarmerende ung mann i et strengt klassedelt samfunn. Han traff sin tilkommende kone, en ikke spesielt vakker kvinne fra en rik familie. Den unge Håkon så sin livs mulighet – han ville klatre opp klassestigen ved å gjøre kur og gifte seg til rikdom.
Giftermålet ga ham tilgang til høyere sosiale lag og nye kontakter. En av dem var sønn av to majorer – den ene etter den annen, for å parafrasere enda en replikk – nemlig løytnant Ekdal. Den gangen var offiserer en del av det solide, velstående etablissementet, begunstiget av Kronen. Løytnant Ekdal var – i kynikeren Rellings beskrivelse – en uintelligent tufs, og hans sjarmerende sønn Hjalmar likeså. Begge fløt på sosial medgift. Håkon Werle så på disse kondisjonerte, selvtilfredse middelmådighetene som nyttige fotfester i klatringen mot rikdommens og anseelsens topper. Løytnant Ekdal kunne ofres. Han hadde ikke gjort seg fortjent til sin plass i solen.
Så – etter hvert som ekteskapet til grossereren ble hverdager, surnet forholdet. Håkons kone fødte ham en sønn – ikke stort vakrere enn sin mor. I et fortsatt patriarkalsk samfunn ble den intelligente, men forsmådde kvinnen stadig bitrere. Hun murte seg selv og sønnen inne i et lummert samholdsfengsel der en emosjonelt utarmet hverdag ble forsøkt balansert med stadig høyere ideale fordringer – fordringer som deres felles fiende – grossereren, faren – kunne måles opp mot og dømmes etter.
Grossereren hadde klatret til topps – økonomisk og sosialt – selv da konen i forbitret hat utelot ham fra sitt testamente. Men som menneske var han isolert – omgitt av smiskere, men uten venner – og med isfront mot en kone som syknet hen i sitt eget hat, og en voksen sønn som forsøkte å frigjøre seg, men bare delvis klarte det – ved å ta arbeid i farens bedrift oppe på Høidalsverket, men demonstrativt nekte å ta imot mer enn en ordinær kontoristlønn. Og stadig vokste sønnens hat og angst for de emosjonelle demonene etter morens og farens forgiftede, fortiede ekteskap som holdt ham fanget – og lengselen etter den rensende, kompromissløse sannhet som nøkkelen ut i frihet.
I dette syke familieforholdet var både mor, far og sønn fanget. Farens forsøk på å unnslippe gikk gjennom tjenestejenta – Gina Hansen. Det endte riktig galt, målt i tidens moralske målestokk, og trolig i vår egen meetoo-tids også. Hun ble presset til samleie og ble gravid. Nå måtte grossereren bruke sin makt og sin sosiale status og sine penger til å dekke over det som hadde skjedd. Han fikk Gina hensatt som kone hos sønnen til løytnanten han hadde lurt trill rundt, ga sønnen Hjalmar utdanning som fotograf, skaffet ham tipp topp moderne utstyr og gjemte ham vekk i et atelier – kort sagt – gav ham et gyllent fengsel da faren havnet i det adskillig mørkere fangehullet på Festningen og sønnen var på selvmordets rand. Og grossererens uekte barn Hedvig fikk en far og en mor som elsket henne.
Så kan man spørre – var dette en dekkoperasjon like kynisk og kaldt beregnende som da løytnant Ekdal ble lurt opp i stry, ut av firmaet og inn i fengsel? Eller der det en bevegelse i grossererens holdninger og handlinger?
Jeg tror dette: Da grossereren i starten av skuespillet inviterer sin sønn hjem for å tilby ham en plass i firmaet, er det ikke bare for å skape et falskt glansbilde av familieidyll og forsoning, slik sønnen Gregers mener. Tilbudet kommer også fordi grossereren merker at kreftene svinner, og fordi han nå faktisk for første gang i sitt liv opplever uforfalsket kjærlighet til husholdersken – fru Sørby.
Fra akt 4, fru Sørby kommer på besøk til familien Ekdahl og forteller om giftermålet med grosserer Werle. Se opptak av akt 4 med Kongsberg teaterlag på YouTube!Fra venstre: Isabel Slaaen som Gina Ekdahl, Kjersti Weeden som Bertha Sørby, Trond Magne Sandvik som doktor Relling og Stein O. Rasmussen som Gregers Werle.
Fru Sørby underbygger en slik tolkning i sin korte, men viktige opptreden i akt fire, der hun forkynner sitt forestående ekteskap med grossereren. Hun og grossereren er – med hennes ord – blitt fortrolige, uten hemmeligheter seg imellom. Grossereren kan betro seg til henne som et barn, forteller hun. Dette tegner et bilde av den gamle grosserer Werle som en mann der sviktende krefter endelig har tvunget ham ut av sin rustning av makt og maskulinitet. Grossereren er villig til å overlate sine forretninger i byen helt eller delvis til sønnen, og vil bytte roller med ham – flytte opp til avkroken Høidalsverket med sin tilkommende kone.
Samtidig får vi vite at han etterlater gamle Ekdal et gavebrev som etter dennes død skal videreføres til den uekte datteren Hedvig. Er dette bare en nødvendig dekkoperasjon fra en gammel kyniker, eller et blygt forsøk på å gjøre godt igjen noe av det han i ung, grådig livsappetitt har rasert?
Det mest destruktive mennesket i Vildanden er kanskje ikke grossereren, men sønnen hans – sannhetsroboten Gregers Werle. Og likevel – heller ikke han er en ond maskin. Det er forståelig hvordan han gjennom en oppvekst med fortielser, et klamt forhold til en intelligent mor og et hat til en fjern far har blitt så – med farens ord – forstyrret at den ungdommelige livskraft er pervertert til en feberhet, kompromissløs higen etter absolutt sannhet, et ideal som står over menneskelig, levd virkelighet og derfor er i stand til å gå over lik – eget og andres – Hedvigs.
Livet til Gregers er ganske likt livet til andre fanatikere opp gjennom tidene – mennesker som er berøvet grunnleggende trygghet og kjærlighet gjennom barndommen og som kompenserer ved en abnorm lengsel etter idealer og perfeksjon, i politisk ideologi eller religion eller andre himmelstrebende livsoppgaver, mennesker som knuger seg selv og andre med ideale krav og i ytterste konsekvens sprenger seg selv og andre i lengsel etter en perfekt hinsidighet – men også noen ganger rokker ved verdenshistorien.
Steve Jobs? Elon Musk? Greta Thunberg?
Har Ibsen selv gitt meg impulsen til denne menneskeliggjøringen av Håkon Werle – ved at dikteren selv satte barn på en tjenestejente i sin ungdom og seinere fornektet den uekte sønnen? Forsøkte han å gi sin egen fornektelse menneskelige trekk gjennom karaktersettingen av grossereren i Vildanden?
Eller – gjenforteller jeg min egen far? Er mitt forsøk på å blåse menneskelighet inn i grossereren – Vildandens prime mover – også et forsøk på å blåse menneskelighet inn i mannen som var min prime mover – mannen som vokste opp i et fortielsens overklassehjem og som gjemte seg bort fra livet og tilslutt flyktet fra det da jeg var ung mann og etterlot meg til oppgaven å selv finne ut av livet – gjennom å spille roller som kunne klargjøre hvem han var?
Kanskje prøver jeg bare å trekke linjer gjennom livets store, kaotiske rorschach. Ibsens skuespill har blitt enda et lite lærestykke i livet for enda et menneske som har møtt dette sære, komitragiske, komplekse dramaet på sin måte og med sine forutsetninger.
2019 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.