(30.11.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Hvor mange flere år får jeg lande på flystripa mellom furutrærne og gå i fjellene inn mot Sverige? Ljørdalen svarer til noe dypt innenfra meg selv, noe som avklarer og gir ro, nå i de siste årene av livet mitt.
Åpen mikrofon, siste kveld i Ljørdalen i 2020.
I magiske øyeblikk kan ord peke ut over seg selv, berøre dypt – som også mennesker kan. Men det er ikke bare ord og mennesker som kan berøre meg.
Det kan også landskaper. Landskapet i Ljørdalen, øst i Trysil, der jeg lander med flyet i stille sommerkvelder.
Ljørdalen med åpen furuskog, avrundede fjell og søkk med gran – alt svarer på en lengsel i meg. Jeg har kjent den lengselen helt fra jeg var ung og syklet ut i Nordmarka og overnattet i åsene over Hakloa eller Trehørningen i blå sommernetter.
Men nå – da jeg går inn i alderdommen – trenger lengselen ned til enda dypere lag.
Det er først nå jeg har tid til å ta lengselen på alvor, gjenoppdage den. Den synger i sjelen – grunntoner over klangbunn av et liv.
Og jeg er ikke lenger redd for å la meg overvelde. Jeg kan sitte stille på Faksefjell eller gå ned Susdalen med sansene spent – mot elg, bjørn, ulv.
Jeg er glad for at tilfeldigheter i livet har ført meg til denne dalen. Og det skjedde i godt voksen alder.
Den første gangen jeg besøkte Ljørdalen, var i 2004. Jeg deltok på et flystevne i Elverum og fikk sitte på med et Cessna småfly østover. Vi skulle øve "bushflygning" til en liten flystripe øst for Trysil.
Mange andre fly satte også hjulene ned på morenegrusen mellom furutrærne og parkerte ved en liten koie i nordenden av stripa. Her fikk dansker, en engelskmann og flere norske flyentusiaster servert elgburgere av en streng, mager mann med grått skjegg. Han het Per Reidar Andersen, og leide koia ved flyplassen.
Seinere skulle jeg møte Per Reidar på Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm, der flyklubben min holdt til. Jeg husker at han virket sint og litt skummel.
Det skulle ikke gå mer enn to år før jeg fikk et annet inntrykk. Jeg var sommervikar i Sånn er livet i NRK P2, og hadde solgt inn idéen om en reportasjeserie om små flystriper og folkene som holdt dem ved like.
En av reportasjene ble et portrett av Per Reidar og flystripa i Ljørdalen.
Per Reidar fløy meg opp i sin Cessna. I løpet av noen hektiske timer fikk jeg opptak av en fargerik livshistorie.
Per Reidar hadde fløyet Catalina sjøfly ut fra Andøya opp til Svalbard og på militære rekognoseringstokt på jakt etter russiske ubåter. Så hadde han opplevd luftfartens gullalder som styrmann i SAS. Nå var han pensjonist, men trente fortsatt opp ferske flygere på DC-10-simulator i Sverige.
Per Reidar Andersen med sin Cessna, og foran flystripa, sett mot sør, med Elgshøgen i bakgrunnen. (Foto: Arnfinn Sørensen)
Jeg husker at jeg tenkte: Den som bare hadde vært så heldig som ham – å kunne få bruke denne hytta, den eneste i Norge jeg vet om med egen flystripe!
Og – noen ganger stanser livets lykkehjul på riktig felt. Seks år seinere fikk jeg en telefon.
Den var fra Terje Strømdahl, en bekjent fra NRK-tida. Vi hadde fløyet sammen noen ganger – til Fagernes og over fjordene i vest. Nå hadde han fått vite at flyplasskoia i Ljørdalen var ledig. Ville jeg være med og leie den?
Slik hadde det seg at jeg sommeren 2013 stappet flyet fullt av skumgummimadrasser for å fylle opp de tomme sengerammene i hytta.
Jeg kjøpte også en sykkel i Oslo som jeg beintråkket opp langs Glomma til Elverum og så østover forbi Innbygda, med overnatting disse to stedene. Sykkelen bruker jeg fortsatt for å komme meg til Coop´en eller ut på tur.
Det har blitt åtte somre i Ljørdalen. Det som drar meg tilbake igjen og igjen er flyturen opp, fotturene der oppe og kveldene i hytta med durende vedovn, alene eller sammen med Terje og andre.
T.v: Kabinen hadde liten plass til annet enn meg og madrassene, luftbåret fra Kjeller til Ljørdalen. T.h: Fra sykkelturen Oslo-Ljørdalen, her en grusvei mellom Elverum og Innbygda, Trysil. (Foto: Arnfinn Sørensen)
Flyturen opp er en opplevelse i seg selv – særlig det siste strekket over furuskoger og langstrakte myrer, forbi IFR-rapporteringspunktet INREX, der grensagata mot Sverige gjør en knekk fra nord mot øst.
Så flyr jeg videre østover på tvers av dalføret med Trysilfjellet og Innbygda i nord, forbi Østby og nedstigningen mot det lille bygdesenteret i Ljørdalen med den hvitmalte kirken og Coop´en og husene og jordene på begge sider av elva Ljøra.
Jeg tror jeg kan denne innflygningen like godt som Per Reidar nå. Fra bygdesentrum svinger jeg sørover, passerer sideelva Tangåa og kommer inn vest for flystripa.
Så er det de vanlige venstresvingene før jeg ligger på finalen med fulle flaps, setter hjula mykt nedpå morenejorda og drar spaken til tomgang og miksturen til mager, slik at propellen vrikker seg til ro.
Hodetelefonene kan taes av. Ørene gisper inn stillheten. Bare et svakt sjo fra Tangåa. Jeg er framme.
Innflyging til Ljørdalen, regnbue mellom Faksefjell t.v og Svartvola. (Foto: Arnfinn Sørensen)
Kanskje er Terje der allerede, ankommet i sitt eget mikrofly. Da sitter vi utover kveldene og snakker om alt, fritt og åpent, som om vi skulle vært barndomsvenner. Jeg elsker dette, at fortrolighet kan oppstå i korte møter, for så å gå i vinterdvale i vente på neste sommer.
Andre ganger er jeg alene. Alltid må jeg gå den første kveldsturen opp til den lille sandryggen som graves ut av Tangåa og se solas siste bleke skjær over Faksefjell i øst.
Så går jeg ned til koia og ser jordskyggen stige dypblå over Fulufjell, og noen ganger fullmånen over Elghøgen i sør. Ja, det er vakkert. Og det er stor, dyp ro.
(Foto: Arnfinn Sørensen)
Jeg kjenner ikke mange folk i Ljørdalen, slik Terje gjør. Han var her i sommerferiene helt fra barndommen, på Tangådalssetra inn mot svenskegrensen. Men de ljørdølingene jeg snakker med, har den samme roen som landskapet rundt seg.
Og likevel er det stor livlighet her. Hver sommer feires Ljørdalsdagene, med marked og konkurranser i hesteskokasting og annen moro.
Utflyttede og fastboende går sammen om å lage revy, som spilles på samfunnshuset for stappfulle saler. Og nivået er høyt. Ljørdalen er ingen kulturell bakevje.
Kanskje kommer det av den gamle ferdselsveien fra Sverige, der all slags folk med viser og dikt og forbannet løgn og varer fra fjernt og nær strøk forbi gjennom dalen. Haldis Moren Vesaas kommer fra en gard ikke langt unna Ljørdalen.
Ikke rart at jeg har forvekslet Ljørdalsdialekten med svensk! Her ferdes folkene fritt fram og tilbake – unntatt nå i disse koronatider.
T.v: Hesteskokasting på Ljørdalsdagene i 2019. T.h: Revyen på samfunnshuset i 2015. (Foto: Arnfinn Sørensen)
Jeg bruker også den gamle ferdselsveien. Den leder opp i fjellene øst for Ljørdalen. Jeg passerer grensegata og møter en velmerket tursti inn i et naturreservat. Oppe på snaufjellet raster jeg ved Lilldalsstugan med utsyn både vestover mot Norge og videre østover inn mot de dype skogene der ulv og bjørn streifer.
Eller jeg kan sykle fra flyplasskoia til foten av Tveknippgnollen, den nærmeste åsen i Faksefjell på norsk side. Fra snuplassen går det videre oppover gjennom lyngen, som i gode år bugner av søte blåbær.
Her er ingen sti, så det er bratt og trasig. Men er du først oppe, så er toppene nesten flate. Du kan gå fra ås til ås over tepper av reinlav, gjennom dalfører med kortvokst gran og fjellbjørk, og komme sørover til neste grensestein mot Sverige.
Opp på Tveknippgnollen, en fin sommerdag i 2013 med mye blåbær i vesthellingen.
Hvor mange flere somre vil jeg få i Ljørdalen? Det vet jeg ikke. Når jeg setter landingshjulene nedpå morenejorda for siste gang, vet jeg ikke at det er siste gang. Jeg vet heller ikke når det er siste gang jeg sitter i steinrøysa oppe på Tveiknippgnollen og ser utover dalen og Trysilfjellet i vest.
Jeg vet heller ikke når og hvor døden vil hente meg. Kanskje dør jeg i Ljørdalen?
Hvordan hadde det vært å falle om i fjellene en høstkveld, se de første stjernene bak jordskyggen i øst, kjenne frostriene ta tak i kroppen, for så å slippe, gi seg over til døsen og la livsbålet langsomt slukne – i fred med meg selv, landskapet og stjernene?
Ikke den verste døden. Heller ikke døden hvis kontrollen over flyet skulle glippe og jeg blir funnet blant forvridd aluminium i en myr eller mellom splintrede furuer.
Jeg har ikke tenkt å gå eller fly i døden. Jeg er glad i livet, som jeg alltid har vært. Men jeg er ikke så urolig for døden som før. Jeg lar ikke dødsangsten styre livet. Da kunne jeg ikke gått langt fra folk i fjellene eller satt meg bak spakene i flyet uten angst.
Og når jeg er i de urgamle landskapene, åsene som tegner de samme rolige buer mot himmelen som for tusener av år siden, da de første jegere streifet over viddene og slo seg ned i dalene og dyrket jorda, da kommer de forgangne generasjoner like nær som de nålevende. Om noen år er jeg blant dem.
(Foto: Arnfinn Sørensen)
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.