(10.11.2020)
Send epost til arnfinn.christensen@gmail.com hvis du har forslag til endringer eller forbedringer i dette innlegget!
Foreldregenerasjonen står ikke lenger mellom meg og døden. Nå kan jeg fortelle om religiøsiteten til moren min, og hvordan mitt liv og min tro har vært formet av hennes liv og hennes tro – og det triste katolske endeliktet denne troen fikk.
Moren min, Randi Christensen (f. Sørensen), tas opp i fransiskanernes lekmannsorden i Assisi, 5. juni 1981. Pateren på bildet er ikke den samme som beskrevet i innlegget. (Foto: ukjent)
En vintermorgen i 2016 ble jeg vekket av en telefon fra Lilleborg sykehjem i Oslo. Moren min, Randi Christensen, hadde dødd i løpet av natta.
Kvelden før hadde også pleierne ringt. Moren min var blitt dårligere. Jeg ba dem ringe på nytt hvis det nærmet seg slutten. Hvorfor kom aldri den telefonen? Var noen hos henne da hun døde? Eller ble hun funnet morgenen etter – av en travel nattevakt?
Da jeg kom inn på rommet hennes, lå hun med tøyhunden i armkroken. Den tøyhunden hadde hun ligget og strøket på de siste gangene jeg besøkte henne, bortenfor enhver kontakt. Nå lyste morgensola inn i rommet, over den gråbleke huden hennes. Det var snart vår.
Stille lukket jeg døra bak meg og gikk ut fra døden, tilbake til lydene og livet. Jeg hadde alle følelser, eller helst ingen. Hvorfor gråt jeg ikke? Hvorfor var jeg egentlig lettet over at jeg slapp å sitte hos henne da hun døde? Og – enda verre – hvorfor var jeg egentlig lettet over at hun var død?
På et vis hadde jeg mistet henne mange år tidligere. Jeg hadde mistet henne allerede som barn fordi hun ikke var til å stole på, verken for seg selv eller for meg. Hun forsvant når jeg minst ventet det – inn i mentale sammenbrudd og sinnsykehus, eller i en klam, febrilsk religiøsitet som vekslet mellom høystemt eufori og depresjon.
Dette er fortellingen om hvordan hennes liv og mitt liv, hennes tro og min tro er et sammenfiltret nøste jeg har problemer med å vikle meg ut av. Nå som moren min er død, kan jeg fortelle uten å skade henne. Nå er det ikke lenger en generasjon mellom meg og min egen død.
Det er på tide å bli ærlig, før det er for sent. Kanskje er ærligheten for voldsom og destruktiv, nå som idylliseringens demning først brister.
Men kanskje kan andre lese dette og finne mot til å vikle seg ut av sin fortid og se klarere hvilken vei de kan gå, før det er for sent.
Moren min ble dogmatisk katolikk. Min egen tro har vokst fram som et opprør mot hennes tro. Jeg er kompromissløst antidogmatisk, med en grunnleggende skepsis til alle kirkesamfunn. Når jeg slipper løs sinnet i meg, sier jeg at prester er troens halliker. De ernærer seg som mellomledd mellom Gud og hvermann.
Hva gir en prest rett til å preke sannheten om Gud? Finnes det én sannhet om Gud? Hvem skaper denne sannheten? Jeg har bare én grunnleggende sannhet om Gud, og den er bare min sannhet. Den taler til meg fra mitt eget liv, fra mine egne opplevelser, fra mine egen ærlige refleksjoner.
Så kan min tro være inspirert av Bibelens gamle tekster, men de er skrevet av mennesker som meg. Jesus skrev aldri så mye som en huskelapp. Han snakket med mennesker, skal vi tro evangelistene. Bokstavtro, skråsikker, størknet religiøs dogmatisme er helvetes dumskap, gift for den ærlige, frie tanke og livsopplevelse. Se bare hva slik dogmatisme har ført til gjennom historien! Dette er mitt opprør.
Og samtidig kan slike opprør risikere å bli som fotografiske negativer – inverterte versjoner av det liv og den tro – som opprøret retter seg mot.
Slik sett har mitt opprør også vært preget av nettopp det jeg forsøker å ta avstand fra – den klamrende religiøse underkastelsen til moren min som endte i en stokk konservativ kirke.
Store deler av mitt eget liv er nemlig også en fortelling om underkastelse – om selvutslettende tilpasning til andres behov, andres innfall. Jeg har vært hunden som snappet til seg de kjøttbeina som ble kastet til den. Jeg drepte ikke byttet mitt selv. En flink gutt, på godt og vondt. Kanskje mest vondt. Slik moren min var flink pike – en disippel av predikantene på bedehuset og etterhvert i Pavens lydige barneflokk.
Og min religiøsitet er like sterk, like livsnødvendig for meg som den var for moren min. Den kan ikke velges bort, kjølig og intellektuelt. Den er meg. Jeg lever ut min gudstro i møtet med mennesker og natur, men ikke i møtet med kirken.
Min mors kirke sviktet henne. Hennes trosliv fikk en spesielt heslig avslutning – i gestalt av en katolsk prest som jeg vil kalle for Padre Gigolo.
Men først til begynnelsen. Det er mye å fortelle om før vi kommer til deg, Padre Gigolo. Et langt liv leder opp til deg.
Moren min var yngst i en søskenflokk på seks. Hun vokste opp på en lutfattig gård i Sandar utenfor Sandefjord.
Som barn løp hun barbeint og gjette kuene. Når rimfrosten farget tærne blå, stakk hun dem ned i ferske, varme kuruker. Hun var et villskudd. Moren hennes var utslitt og hadde ikke krefter til å ta seg av den uønskede attpåklatten.
De eldre søsknene måtte hjelpe til med barnepass. Det gikk vel sånn passe. Den forsømte lille jenta utviklet en ulvehunger etter omsorg som seinere i livet skulle fyre opp under den feberhete religiøse lengselelen – og bli hennes katolske endelikt.
T.v: Randi og hennes snille storebror Thor Sørensen. Han passet på så de store barna ikke ertet henne på skolen. T.h: Søskenflokken på Fokserød hjelper til med torvsanking i myra. Bak, fra venstre: Håkon Sørensen, senere Sperrås, som overtalte foreldrene til Randi om at hun måtte få gå på gymnaset, så ukjent nabojente og eldre søster Sigrun. Foran fra venstre: Thor og Randi. (Fotos: ukjent)
Kanskje var det på grunn av hennes egen forsømte barndom at hun så ofte fortalte solskinnshistorien om hvordan jeg ble til. Graviditeten var en glede, og fødselen en fryd. Jeg solte meg i glansen av denne fortellingen, men har også tenkt at den tjener en hensikt – å gi meg opplevelsen av å være ønsket, en opplevelse hun selv ble berøvet.
Og samtidig tror jeg at det er mye sant i historien. Moren min var fysisk sterk etter det tøffe livet på gården. Hun og faren min var pur unge da de fikk meg, fattige men fortsatt med store forventninger til livet og til hverandre. De store forskjellene dem imellom hadde ennå ikke slått sprekker i samlivet.
Moren min var fra en familie av bygdeintellektuelle. Farfaren hennes var lærer, og hadde et stort bibliotek av teologisk og filosofisk litteratur som den unge Randi fikk tilgang til.
Hennes eldre bror – som seinere ble sosialsjef i Sandefjord kommune – fikk overtalt foreldrene til å la henne gå gymnaset. Hun begynte på reallinjen, og gjorde det godt. Hun likte matematikk. Men læreren hennes mente at matematikk ikke var for kvinner. Isteden for å ta opp kampen, sluttet hun og begynte på språklinje.
Dette fortalte hun meg da jeg ennå var tenåring, og jeg tenker at denne fortellingen viser hvordan hun tidlig valgte underkastelse framfor kamp som livsstrategi. Kimen var sådd til den heslige livshøsten med deg, padre Gigolo.
Istedenfor å utvikle evnene sine, ta plass, skaffe seg et yrke der de intellektuelle evnene kunne utfolde seg, valgte hun et liv i oppofrelse for andre. Først i Hjemmet for psykisk utviklingshemmede døve i Andebu. Siden tok hun lærerskolen og spesiallærerskolen for å bli døvelærer på Skådalen døveskole i Oslo. På den tida traff hun faren min.
Hvorfor fant de sammen? De var begge intellektuelle. Hun bygdeintellektuell fra Sandar, han fra en familie av kommunistiske vestkantbohemer i Oslo. Villaen han vokste opp i på Frogner var samlingssted for den radikale intelligensiaen og kultureliten. Faren min fortalte at Kjell Bækkelund hadde huskonserter der, jazzsangeren Al Jolson overnattet der da han var på norgesbesøk og Agnar Mykle traff en kjæreste i Bygdøy Allé 26, ifølge biografien til Anders Heger.
T.v: Moren og faren min sommeren 1952, under et år før de ble gift – og to år før jeg ble født. T.h: På denne siden i albumet var bildene revet ut – av moren min, fikk jeg vite av faren min. Jeg bladde oftest fort forbi denne siden, ville liksom ikke vite av den, husker jeg. Teksten faren min skrev i albumet, kan kanskje forklare hvorfor de ble revet ut. (Fotos: T.v: Sigurd Sørensen, far til moren min. T.h: Folke Christensen, faren min.)
Intellektet kan ha vært én katalysator i forholdet. Vel så viktig var nok begrunnelsen moren min seinere ga for sin forelskelse: Faren min var vittig og sjarmerende, men samtidig en såret sjel.
Hvorfor var han såret? Vestkanthjemmet hans framsto som avantgarde, men var et helvete. Farmoren min var psykoanalytiker, og ifølge faren min var hun fascinerende og dominerende og kjærlig i ett øyeblikk og kald i det neste. Hun hadde tre sønner, hvorav to begikk selvmord. En av dem var faren min – mange år seinere.
Nå – på tidlig 1950-tall – hadde moren min funnet enda en å ofre seg for. Hun ville elske faren min ut av hans bristende barndom. Han tok imot hennes offer – og brøt helt med sin dominerende mor, psykoanalytikeren. Jeg fikk aldri treffe henne. Han gjorde det totale opprør.
Men også dette opprøret var som en invertert avbildning, et fotografisk negativ av hans egen ulykkelige oppvekst. Han byttet rolle med moren sin. Han overtok hennes behov for å fascinere og dominere – tiltrekke og frastøte. Han idylliserte og nusseliggjorde moren min, for så å latterliggjøre henne. Alt hva hun sa og stod for, var tåpelig. Hun var et ynkelig og svakt menneske.
Hva var hennes reaksjon på nedrakkingen? Underkastelse. Underdanighet. Til slutt følte hun at hun var i ferd med å miste seg selv, å bli det ynkelige, elendige menneske som han tegnet inn i henne. Scenografien tok form til i det katolske sluttspillet mange år seinere, på et tidspunkt da du ennå ikke var født, padre Gigolo.
Rokke skole, 1962. Dette var ikke et klassebilde, det var hele skolen, klasse en til tre samlet. Moren min bak, og jeg er den sure gutten i midten med slipset som vaier i vinden. (Foto: ukjent)
Med en slik dynamikk i ekteskapet, så styrte det stødig mot havari. Jeg var ikke mer enn seks år da foreldrene mine skilte lag. Faren min dro til Polen for undervise på universitetet i Poznan. Moren min og jeg flyttet til bygda Rokke utenfor Halden.
Vi bodde i den lille skolen, som for lengst er nedlagt. Nå er den pusset opp og brukes som bygdehus. Moren min var eneste lærer. Det var de lykkeligste årene av barndommen min. Jeg fikk venner på gårdene omkring, og bedehuset var samlingssted om kveldene.
For meg var bedehuset et lyst og vennlig sted. Jeg måtte riktignok sitte stille mens predikantene talte, men av og til var det lysbilder fra misjonsmarkene og i matpausen var det julekake. Noen ganger lekte vi ungene i skogen utafor.
Samtidig husker jeg en begynnende uro jeg hadde for moren min. Predikantene ble autoriteter for henne. En gang opplevde jeg hvordan hun klynkende, nesten jamrende, utleverte sin tvil og usikkerhet for en av dem.
– Jeg forsøker å tro, men jeg klarer det ikke, sa hun med lav, jamrende stemme. – Har du lest Bibelen, spurte predikanten faderlig. – Ja, men jeg klarer ikke å tro, fortsatte hun, med den samme, litt klebrige underdanigheten, et bedende hundeblikk som tagg om åndelig føde.
Jeg husker ikke hva predikanten svarte, men jeg husker at han virket brydd, som om han hadde sett inn i en slukt av sjelelig sult han ikke visste hvordan han skulle forholde seg til. Seinere har jeg tenkt at denne sulten også var erotisk. Desto viktigere for predikanten å holde sin velsmurte tunge rett i munnen.
Hvorfor husker jeg denne episoden så godt? Jeg var bare åtte-ni år gammel den gangen. Med barnets intuisjon så jeg at denne predikanten fikk makt over henne, at hun ble tiltagende maktesløs og usikker. Jeg opplevde at moren min var i ferd med å bli borte for meg – at hun ikke lenger var den trygge voksne.
Tida i Rokke var stort sett en fin tid for meg. Vi fikk huskatt på skolen, og sammen med venner på bondegårdene omkring fikk jeg husdyra nært innpå meg. Det var fint for en bygutt. (Foto: ukjent, trolig moren min)
En annen episode fra den tida sitter også igjen. Moren min skulle slutte å røyke, noe som var veldig vanskelig for henne. Hun hadde lenge kastet sneiper i vedovnen. Nå skulle hun tillate seg å røyke disse sneipene helt inn til filteret før hun sluttet helt.
I flere dager lå asken fra ovnen med alle sneipene på et avispapir i stua. Denne asken rotet hun febrilsk gjennom, på jakt etter nye sneiper. Jeg opplevde dette som så svakt, så skremmende ynkelig. Moren min var en slags askeladd uten askeladdens fandenivoldske evne til å redde seg selv ut av asken. Hun var sugd fast til sin egen last og noen skitne sneiper.
Samtidig fantes det en parallell mor, en som ikke klynket på bedehuset eller rotet i sneiper. Det var den tøffe gårdsjenta, den arbeidsomme og dyktige læreren som fikk de beste skoleresultatene i distriktet på den lille, nedleggingstruede landsens skolen. Læreren som startet skolekor, som fikk oppført utdrag fra Bjørnsons "En glad gutt" i kirken med rekvisitter skaffet av støttende mødre, bondekvinner med bein i nesa og hjertelag.
Men alt dette monnet til ingenting når faren min kom på besøk fra Polen i sommerferien med bil på diplomatskilt. Han endevendte livene våre. Han overtok meg. Moren min oppdro meg galt, mente han. Jeg skulle bli tøffere. Han visste best hva som var bra for meg. Og moren min vek plassen. Hun tok rollen som statist under hans gjesteopptredener.
Hun sviktet seg selv – og hun sviktet det fine hverdagslivet hun og jeg også hadde – når faren min ikke var der.
På tiårsdagen min dro faren min og jeg til Halden for å kjøpe presang til meg. Da vi kom tilbake, hadde moren min strøket til skogs.
Hun ble funnet noen dager seinere, etter å ha gått flere dager gjennom skogen, sovet ute, levd av bær. Hun endte opp i Spydeberg, flere mil unna. Der bodde den predikanten hun hadde hatt best kontakt med på bedehuset. Predikanten hadde en stor familie fra før. Hva tenkte han? Hva følte han? Hva var det mellom dem? Det får jeg aldri vite.
Fra predikanten bar det rett til Veum sinnsykehus, som det het den gangen, utenfor Fredrikstad. Jeg tenker ennå på dette stedet som nakne murrom bak dystre korridorer – ikke ulikt den avdelingen for tungt schizofrene på Dikemark der jeg hadde praksis mange år seinere som sykepleierstudent.
Hva skjedde på Veum? Trolig ble hun proppet full med psykofarmaka. Dette var det glade 60-tallet, da kjemien trumfet terapien.
Jeg ble overlatt til meg selv og faren min. Han oppgav stillingen på universitetet i Polen og tok jobb som lektor på Horten tekniske skole. Hvorfor overtok han omsorgen for meg? Det skjønte jeg mer av da jeg ryddet opp i dødsboet etter ham mange år seinere. Der fant jeg et gammelt brev fra moren min, skrevet etter innleggelsen på Veum sinnsykehus. Hun erklærte seg uskikket til å ta seg av meg, og overlot meg til ham.
Det er mange måter å miste moren sin på. Min versjon var altså via en håndskrevet lapp med ustø skrift.
Det var den totale underkastelse. Hun ofret alt – også meg. Forsvinningen fra skolestua i Rokke og brevet fra Veum risser også et annet mønster i livsveven hennes, en annen strategi for livsmestring – flukten. Oppbruddet. Hun var den evige nomade. Når du minst ventet det, var hun borte.
Også der har jeg arvet henne, som en impuls jeg har bekjempet hele livet, og fortsatt må bekjempe. Jeg er det lille dyret i skogen som piler vekk og blir borte. Det har kostet meg mye å stikke hodet fram og kreve min plass, de gangene jeg har klart det.
I Horten kjøpte faren min en gammel trebåt som sank hver vår etter sjøsetting, før den trutnet. Med denne båten dro vi tvers over Oslofjorden. Opprinnelig hadde den en innenbords totakter bygget på Marinens Verft i Horten, med remstart. Den var upålitelig, og en gang jeg var alene med den ute på Østenskjær, måtte jeg ro båten helt tilbake til molohavna i Borre igjen. Her har den fått en liten 1,5 hesters Evinrude påhenger, og jeg ser oppblåst ut fordi jeg har redningsvesten under genseren. (Foto: ukjent, trolig moren min)
Det gikk noen år, og jeg ble tøffere og brunbarket sammen med faren min. Jeg husker somre i Horten ute i båten, et viltert gutteliv som egentlig var ganske bra, når han var i godlune og ikke hadde sine raserianfall. En gang ble han så sint at han ville sende meg på barnehjem. Han var om mulig enda sykere enn moren min, men med omvendt fortegn. Der hun var underkastende, var han dominerende.
Jeg ble forsøkt gjenskapt fra min mors bilde til min fars bilde – et positivt-negativt invertert dobbeltbilde av meg selv. Inngangen til schizofreni? Hvorfor gikk jeg ikke gjennom den døra?
Mens jeg bodde hos faren min, var moren inn og ut av sinnsykehusene. Ja, de ble fortsatt kalt sinnsykehus på 1960-tallet. I perioder hadde hun permisjon og bodde sammen med faren min og meg, men så plutselig var hun innlagt igjen, på sykehuset i Tønsberg, så på Lier utenfor Drammen. Lier ligger i dag som en ruin, forlokkende for «urban explorers».
Mye fælt har vært skrevet om Lier psykiatriske klinikk. Pasientene ble brukt til utprøving av nye medikamenter, blant annet LSD og radioaktive isotoper. Utfra hva moren min fortalte, var Lier ett av de bedre sykehusene. Kanskje var hun heldig.
Hun fikk venner der, unge mennesker som dro henne inn i det venstreradikale ungdomsopprøret på slutten av 1960-tallet. De ble utskrevet, og hun holdt kontakten med dem. Dette ble starten på den mest politiske og minst religiøse perioden til moren min. Hun gjenopptok arbeidet som døvelærer på Skådalen døveskole i Oslo.
På den tida bodde jeg fortsatt hos faren min. Jeg hadde blitt tenåring og var glad i å diskutere. Jeg var sikkert både påståelig og utprøvende med mine idéer om menneskets plass i universet og den rene logiske tanke, slike opphøyede idealer som tenåringer svermer for på forskjellige måter.
De småkverulantiske diskusjonene ble for mye for faren min. Jeg utfordret autoriteten hans. Han regelrett kastet meg ut – med noen ukers varsel. Jeg ble sendt til moren min, som da bodde i en hybel i en villakjeller på Kringsjå i Oslo.
Hun var i ferd med å bygge seg opp et nytt liv. Hun var kristensosialist, med vekt på sosialist. Det var en oppvåkning, en rød soloppgang i hennes liv. Hun fikk unge, kule venner. De knyttet seg nært til henne.
Moren min hadde utviklet en fantastisk evne til å klø folk oppetter ryggen, i overført betydning. Hun så deres sosiale behov, og ofret seg for å fylle dem. Hun ble deres sosiale kelner, og serverte dem lekkerbiskener som næret deres selvbilde.
Slike lekkerbiskener fikk helt sikkert også du mange år seinere, Padre Gigolo.
Også jeg lot meg servere. Når møtet med jevnaldrende var vanskelig, fikk jeg alltid forståelse fra moren min. Samtalene mellom oss ble fortrolige og bekreftende. Altfor fortrolige og bekreftende. Jeg var på alle måter fantastisk. Jeg solte meg i henne, slikket selvtillit av hennes gullmunn. Samvær med jevnaldrende ble mager kost i sammenlikning.
Og så falt hun tilbake ned i depresjonen. Hun lå til sengs i hybelen og leste bøker, som Kierkegaards «Begrebet angest». Hun prøvde vel å løfte seg selv ut av elendigheten ved å forene den moteriktige eksistensialismen og de sosialistiske utopiene med sin religiøse lengsel. Den murret og ville ut. Den skulle også få komme ut – men ikke ennå.
Hun gikk i terapi. Jeg ble sendt ut for å ringe terapeuten fra en telefonkiosk, når angsten tok overhånd. Terapeuten forelsket seg i henne, tror jeg. Vi ble bedt på middag til ham. Han hadde også familie.
Jeg studerte stjernene i teleskop om kvelden, fortsatt oppslukt av tanker om menneskets plass i universet. Jeg levde min mors religiøse lengsel, invertert som et fotografisk negativ, vrengt inn i lengsel etter stjernene og et høyteknologisk liv på andre kloder.
På denne tida våknet jeg naturlig nok også som mann. Uvisst hvorfor, gikk forholdet til kvinner i vranglås. Jeg forgudet dem, opphøyde dem til uoppnåelige åndevesener. De var for gode for meg.
På denne tida – og det er fortsatt ubehagelig å innrømme for meg selv – begynte jeg også å synes at moren min var kroppslig motbydelig. Jeg syntes til og med at det luktet vondt av henne. Ikke det at hun ikke vasket seg, men det luktet angst og sykdom. I alle årene siden unngikk jeg nær fysisk kontakt med henne. Hun fikk aldri mer en klem.
Hvorfor ble det slik, akkurat samtidig med at jeg våknet som mann? Skjedde det noe i barndommen som jeg har glemt? Jeg vet ikke, og videre spekulasjoner kan føre meg inn i falske minner.
Parallellt med avsky for kroppen hennes fikk jeg også en avsky for hele hennes personlighet. Vekslingen mellom ytterpunktene – overdrevent henført begeistret eller nedsunket i sumpen av depresjon – jeg syntes vekslingen var foraktelig, uverdig, pinlig.
Jeg syntes også det var uverdig at vi bodde i en ussel toroms kjellerhybel i en villa. Hvorfor skaffet hun oss ikke et bra, romslig sted å bo – et slikt sted som hjemmene til gymnasvennene mine? Hun hadde godt betalt jobb og OBOS-ansiennitet fra 1950-tallet, på en tid da OBOS ennå ikke var blitt en pengemaskin.
Så forsvant moren min inn til nye innleggelser på psykiatriske klinikker, denne gangen på Vinderen i Oslo, og så Gaustad. Jeg levde periodevis alene i hybelen på Kringsjå. Jeg stilte sulten med potetgull og kaker mens gymnaskarakterene dalte.
Samtidig som jeg foraktet moren min, dro jeg til Vinderen-klinikken på vei hjem fra gymnaset for å besøke henne. Jeg hungret fortsatt etter hennes velsmakende bekreftelse og anerkjennelse, de altfor intime og dype samtalene. Jeg var fanget i frastøtning og tiltrekning.
Moren min og jeg i hybelen på Kringsjå, cirka 1970. Bildet av moren min vekker nostalgiske minner om det Dagbla´ som engang var. (Foto: Arnfinn Sørensen/Randi Christensen)
Rundt denne tida prøvde faren min å ta livet sitt for første gang med piller. Men dosen han tok, hjalp ham ikke over på den andre siden. Han var like sterk fysisk som moren min, og ble fraktet til sykehuset i koma.
Jeg husker at jeg snek meg ut fra gymnaset for å putte noen kronestykker på telefonautomaten og ringe sykehuset. Hadde han kommet ut av komaen ennå? Joda, det hadde han, til slutt.
Jeg – ikke moren min – besøkte ham. Han hadde fått et brannsår på innsiden av låret som verket. Han hadde nemlig gikt, og hadde lagt seg til med det elektriske varmelakenet under seg. Da komaen inntrådte og han tisset på seg, kortsluttet han varmelakenet.
Han ba meg skifte på det verkende brannsåret inntil rompa og kjønnsorganet for at han skulle slippe å gå til lege. Han hadde nemlig skrevet seg selv ut av psykiatrisk avdeling på sykehuset i Fredrikstad. Der ville han ikke være. Jeg gjorde som han ba om. Hvorfor? Var jeg fanget i underdanigheten til moren min?
Og hvordan kunne mannen som hadde kastet meg ut fordi jeg ville diskutere, samtidig bruke meg som intimpleier? Hva slags forhold hadde han egentlig til meg? Hvorfor lot moren min dette skje?
Faren min var ikke glad for å bli reddet heller. – Hvorfor kunne de ikke latt meg ligge? Neste gang håper jeg at jeg klarer det, sa han til meg.
Faren min klarte det omsider. Noen år seinere stakk han eksosslangen inn gjennom bakluken til sin Audi 50 på en øde grusvei utenfor Sarpsborg. Det virket. Støvsugerslangen og støvsugeren beholdt jeg i mange år. Det var en Nilfisk, altfor solid og god til å kaste. Nilfisk arves jo i generasjoner, sa reklamen.
Jeg var rystet, og samtidig lettet. Jeg hadde mistet faren min gradvis over mange år. Det var tomt for sorg. Jeg følte ingen anger eller skyld. Isteden trengte jeg hevn.
Jeg ryddet opp etter ham. Arrangerte ateistisk begravelse, lojalt i hans ånd. Holdt tale, arrangerte gravøl på hotell for kollegene hans. Endelig var det jeg som tok føringen over faren min. Han var dauing, jeg levde. Det var hevnen. Den var også en renselse. Jeg vokste og ble sterk i meg selv, han brant i krematorieovnen og kanskje også i helvete. I alle fall skjærsilden.
I skrivebordet til faren min fant jeg lappen fra moren min, den som avskrev meg da hun lå på Veum sinnsykehus. Men jeg fant mer. Jeg fant en dagbok med notater om meg, nedlatende og med forakt. Og jeg fant henvisninger til pornografiske bøker han hadde kjøpt. – Jeg har noen opphissende greier med barn og dyr, leste jeg.
Var dette mannen min mor hadde ofret seg for, underkastet seg? Hva slags forhold hadde han egentlig hatt til meg, da jeg var et lite barn? Var jeg også litt opphissende?
Moren min på et sjeldent besøk hos faren min og faren min med bilen, høsten før han drepte seg med den. (Fotos: Arnfinn Sørensen)
Jeg fant også brev fra hans polske kjæreste. Hun var mye yngre enn ham – en av hans studenter på universitetet i Poznan, antar jeg. Jeg skrev til henne og fortalte at han var død. Hun svarte raskt.
Jeg skjønte av brevene at hun hadde et barn. Min halvbror? Hun skrev at hun ville komme til Norge og besøke graven hans. Med halvbroren? Jeg fikk panikk og svarte aldri. Det ble for mye for meg. Var dette barnet deg, Padre Gigolo?
Jeg arvet det skarve depositumet på borettslagshuset som faren min bodde i og litt mer. Moren min fikk en mye mer verdifull enkepensjon. Den gjorde det mulig for henne å slutte i arbeidet som døvelærer og gi seg hen til et nytt, mer åndelig – ja, rent ut fransiskansk liv, i pakt med fattigdomsidealene til den hellige Frans av Assisi. Hun var på vei inn i den katolske kirken.
Hennes fortelling om hvordan dørene åpnet seg til den katolske kirken, er nettopp det – en fortelling om åpne dører. Hun gjenfortalte den gjerne på den tiden. Det var en begeistret, bejaende fortelling, nesten som en gammeldags gjenfortelling med god moral.
I fortellingen gikk hun gjennom Oslo, i åndelig lengsel og tvil. Så passerte hun St. Olav, den katolske domkirken. Protestantiske kirker var låst på hverdager. Men denne katolske kirken stod åpen. Hun kunne gå rett inn. Den åpne døren ble som en åpenbaring for henne.
Siden ble også St.Olav kirke låst på hverdagene. Uteliggere begynte å bruke de bakerste benkeradene som offentlige toaletter. Men det var etter at hun var omvendt.
Nå begynte en ny epoke med henført begeistring. En ny tid var kommet. Fra nå av var det slutt på depresjonene, forsikret hun. Moren min hadde funnet sin religiøse tilhørighet. Hun fikk intellektuelle katolske venner. Kunstnere, arkitekter, forfattere. En av dem var Johanna Schwarz, kommunist og katolikk, brubygger mellom det gamle og det nye livet til moren min.
De intellektuelle katolikkene søkte til dominikanerne i Neuberggaten på Oslo vest. Pater Hallvard Rieber-Mohn ble mentor og skriftefar for moren min. Hun arrangerte ost- og vinkvelder i hybelen på Majorstua, og frapperte den katolske kulturelle eliten med sitt vidd og sin nyvunne, glødende tro.
Hilsen fra Hallvard Rieber Mohn til moren min på dagen hun ble konvertert til katolisismen, 19. mars 1975. (Skannet fra album)
Jeg var også frappert. Moren min var fortsatt kulere og festligere og mer fascinerende enn meg. Jeg interesserte meg for romfart og teknologi – slikt som kultureliten foraktet på den tiden. Dessuten var jeg ikke noe mer enn et bilende avisbud som kjørte aviser om natta for et levebrød.
En av venninnene hennes i det katolske miljøet, en kvinne i førtiårene, fattet interesse for meg. Hun hadde levd mange år isolert i psykiatriske klinikker. Nå ble jeg en slags prøvekanin for hennes erotiske famling ute i friheten.
Jeg kjørte nattevakt i Securitas på den tida, tolvtimervakter. Etter å ha gått av vakt var jeg innom henne og lot henne gjøre sine erotiske eksperimenter med kroppen min. Hun var min første forvirrede, håpløse forelskelse, en forelskelse jeg samtidig skjønte var feil, feil, feil.
Ble jeg misbrukt? Bør jeg – mange år etter – klynke "mee too"? Ja og nei. Overgrepsofre tenker jo ofte at de var med på det selv. Jeg var dessuten ung og kåt og sikkert et lekkert stykke kalvekjøtt.
Og – kanskje ville jeg ikke vært denne opplevelsen foruten. Kanskje er det min form for selvskading – arrene som definerer meg, som gjør meg sterkere sammen med alt det friske. Underkastelsen til moren min – selvvalgt underkastelse, samtidig invertert som en aggressiv handling mot de som vil dominere meg. Værsågod forsyn dere, bare spis meg opp! Håper dere får tarmslyng!
Jeg levde ut mors underkastelse og fars dominans, negativ-positiv i ett utbrent bilde med kontrasten skrudd opp til "are-you-nuts?"
Og jeg var nesten "nuts". Når jeg tenker tilbake på denne tida, så skjønner jeg at det katolske miljøet rundt moren min var i ferd med å dra meg ned i en hengemyr av gamle damers og skaphomsers sublimerte begjær, kamuflert som klam åndelighet.
Jeg kunne druknet i den hengemyra. Men noe holdt meg tilbake. Kanskje redselen for å havne i de samme blekgrønne, halvmørke korridorene på sinnsykehusene som moren min hadde vandret inn og ut av. Kanskje redselen for å ligge i senga som faren min med en overdose piller i blodet, badet i mitt eget piss. Ikke faen – jeg skulle ut i verden! Jeg var som en rakett på startrampen.
Men kursen til denne raketten var fortsatt programmert feil. Det var virus i programmet – virus jeg hadde arvet fra moren min. Jeg valgte vekk en karriere som kunne fått mitt hjerte til å banke fortere og sterkere – et yrke innen teknologi, astronomi, romfart, luftfart.
I steden valgte et yrke der jeg ofret meg for andre. Slik som moren min hadde valgt vekk prestisjestudier for å ta seg av døve og psykisk utviklingshemmede barn, slik ville jeg bli – sykepleier. Jeg kom rett inn, begynte på sykepleierskolen og flyttet til internatet der.
Det var både en frigjørende og en ødeleggende tid. Møtet med andre unge menn som valgte utradisjonelt, ga meg styrke. De var flotte menn. Men møtet med de tungt schizofrene ungdommene i praksisen på Dikemark sykehus våren 1981 skremte meg. Jeg kjente dem igjen. Jeg kunne vært en av dem – preget som jeg var av det positivt-negative selvbildet fra foreldrene mine.
Etter at praksisen på Dikemark var slutt, flyktet jeg ut i Europa. De heslige korridorene på Dikemark med lukt av gammel kokt kål jaget meg inn i Fredsmarsjen 1981. Jeg gikk fra København til Paris, gjennom sol og regn, traff henne jeg seinere fikk barn med og opplevde lidenskap og romantikk så intens at jeg ble røsket brutalt og omsorgsfullt videre i livet.
Og jeg ble styrket i min beslutning – aldri, aldri skulle jeg havne et sted hvor det lukter gammel kokt kål, aldri skulle jeg bli mentalt syk. Kan man bestemme seg for slikt?
Moren min kneler sammen med en annen lekfransiskaner under opptakelsen i 3. orden i Assisi, 5. juni 1981. På ett av disse besøkene kom hun også deprimert tilbake, angivelig på grunn av en dominerende pater hun ble redd for. Hva ble hun redd for? Hva gjorde han? Jeg vet ikke. Til høyre et relikvium fra albumet hennes. (Foto: ukjent)
På denne tida hadde moren min flere opphold i Assisi i Italia, inspirert av den hellige Frans, han som snakket med fuglene og gav alt til de fattige. Fra et slikt høystemt opphold kom hun hjem til depresjon og innleggelse på Lovisenberg sykehus, der hun ble forespeilet elektrosjokk.
Det ble ikke noe av elektrosjokket. Men nå som jeg hadde skaffet meg barn og familie, følte jeg et press for å ta meg av henne. Den deprimerte damen, som hadde gitt meg bort til faren min for tjue år siden og som jeg hadde brutt med og forsiktig nærmet meg igjen, tagg seg så nær innpå meg som hun kunne komme.
Hun rigget seg til i dobbeltsengen, og jeg og samboeren min flyttet ut i stuen. Hennes lengsel etter omsorg og tilhørighet skjøt som et villskudd opp fra det karrige jordsmonnet av mangelsyk, forsømt barndom.
Var det sunt for meg? Selvfølgelig ikke. Jeg hadde endelig klart å starte mitt eget, uavhengige liv, og her var hun igjen – en underdanig, men insisterende tigger, lik en sulten, kald ulv som våger seg inn i lyset og varmen fra familiebålet.
Og når hun fikk innpass, betalte hun med smiger, serverte sine lekre retter av fortrolighet og bekreftelse som fikk en til å føle seg så vel og vellykket. Men – hun var en god bestemor for barna mine. Jeg måtte velge mellom barnas beste og mitt beste. Jeg valgte barnas beste. Eller – våget jeg egentlig å gjøre noe valg?
Etter hvert skaffet vi oss et større hus med kjelleretasje, der hun bodde i mange år. Det vil si, ikke hele tida. På ett tidspunkt, da barna mine var omtrent på alderen jeg var da hun ga meg bort, bestemte hun seg for å gå i kloster i Nederland. Og ikke et hvilket som helst kloster. Det var et lukket kloster, og vi ville aldri mer få se henne. Var den katolske kirken i ferd med å sluke henne – for godt?
Nei. Det varte bare et år eller så. Så kom hun tilbake, deprimert og skuffet. De nederlandske søstrene var altfor flittige og ambisiøse, for lite kontemplative og rause. Eller noe slikt.
I årene som fulgte bodde hun litt hos oss og litt i en høyblokk i Groruddalen, fordi hun plutselig ville vekk fra oss igjen. Så var det ny innleggelse på Gaustad. Denne gangen ble hun plassert på geriatrisk avdeling, og fikk den store skrekken. Var hun redusert til en avfeldighet? Hun hadde vel håpet på en avdeling for de interessante, intellektuelle kasusene, et sted hvor hun kunne briljere som omsorgsobjekt.
Hun ble skrevet ut tilbake til vår kjellerleilighet. Der fikk hun noen fine år, ikke minst takket være framskritt innen psykofarmaka – lykkepillen. Men så var det tid for oppbrudd igjen. Hun flyttet til i et hybelhus for eldre drevet av nonner på Nordstrand.
Her mistrivdes hun. Det var alt for ryddig og striglet, syntes hun. Hun unngikk fellesmåltidene. Det var for mange dumme gamlinger der. Men hun hadde ikke krefter til flere oppbrudd. Og den katolske kirke var i sakte endring.
Da hun konverterte, bestod den norske katolske kirke stort sett av intellektuelle med et frivolt rødvinspreg. Nå var den i ferd med å bli en stokk konservativ innvandrer-religion. Mange av de som fylte embetene, både nonner og prester, mistenker jeg for å være unge mennesker på leting etter et bedre liv i det rike Norge. De kom fra Sri Lanka, Filippinene og – Polen.
Nå kommer jeg endelig til deg, Padre Gigolo. Du var en ung, polsk prest, en stigende stjerne i den katolske kirken. Du ble kjent med moren min i de første tidlige fasene av hennes demens.
Den tidligere så skarpe damen var i ferd med å størkne inn i en voksavstøpning av sitt gamle, smidige intellekt, godt hjulpet av forstokket katolsk teologi. Og hun fattet interesse for deg.
Hva slags interesse? Da hun noen år seinere kom på sykehjem, fortalte en av pleierne helt uoppfordret at det virket som erotisk svermeri. Derfor har jeg gitt deg kallenavnet ditt, Padre Gigolo.
Da jeg besøkte henne den første tida på søsterhjemmet, snakket hun stadig om deg i begeistrede toner. «Han er som en sønn for meg», sa hun til meg – med glød i stemmen.
Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet: Var du den halvbroren fra Polen jeg kanskje hadde, sønnen til studenten og faren min, padre Gigolo? Oppsøkte du moren min for å få hjelp? Uansett – jeg hadde på det tidspunktet ikke noe i mot deg, og spurte flere ganger om å få møte deg. Men du stilte aldri opp på noe slikt møte. Unngikk du meg?
Jeg kan nå skjønne hvorfor. Etterhvert ble nemlig moren min mer og mer gavmild overfor deg. Hun var det man kaller en «gullenke», med en statspensjon som overgikk min lønn som journalist i NRK og seinere forskning.no.
Du var så sportsinteressert, fortalte moren min. Og hun spanderte gjerne ski på deg, og annet sportsutstyr. Og reiser med fly til og fra Polen for å besøke familie og venner. Til gjengjeld kjørte du henne til butikken og holdt henne med selskap. Ja, du var som en sønn for henne.
Så tiltok demensen. Jeg hadde alt lenge betalt regninger for moren min, og da jeg gikk gjennom kontoutskrifter, fikk jeg en overraskelse.
Kontoutskrift for en periode på litt under et halvt år viser kjøp i Apple store for 11 339 kroner, fire flyreiser for 4981 kroner, tre kjøp i sportsbutikk for 5897 kroner og sju uttak av kontanter i minibank på 20 500 kroner – til sammen 42 717 kroner. Moren min brukte for øvrig bankkort, ikke kontanter for daglige innkjøp. Klikk på bildet for å åpne et utdrag av alle disse uttakene!
De viste kjøp av fire flyreiser, ganske hyppige kontantuttak på over 20 tusen kroner og tre besøk i sportsbutikken. Så kom kontooppføringen som fikk meg til å sette ned foten – en utbetaling på godt over ti tusen kroner til Apple computer.
Hadde den lett demente mora mi kjøpt seg en Mac? Nei, det kunne ikke være tilfelle. Hun klarte ikke å bruke datamaskiner lenger. På neste besøk hos henne fikk jeg forklaringen.
Bestyrerinnen ved søsterhjemmet, også en polakk, hadde fortalt moren min at du hadde bursdag, padre Gigolo. Og da hadde du vel fortjent en Macbook, som du så gjerne ønsket seg?
Så lenge moren min var rimelig klar i hodet, var det greit at hun var spandabel. Nå tok jeg grep. Jeg fikk råd fra en sosionom og en pensjonert jurist hun kjente. De sa at den eneste grunnen til ikke å politianmelde, var at det ville ta lang tid. Isteden anbefalte de meg å skrive til dine foresatte og kreve pengene tilbake innen en frist, ellers ville det bli tatt rettslige skritt.
Jeg skrev til biskopen. jeg fikk en beklagelse, og pengene kom ganske raskt på hennes konto. Ikke lenge etterpå ble moren min konfus. Jeg ble hennes verge. Hun virret rundt i korridorene på søsterhjemmet. Legevaktslege ble tilkalt. Legen sendte moren min sporenstreks til Ullevål, medisinsk avdeling. Den første natta der falt hun ut av senga og brakk lårhalsen. Da var hennes videre skjebne beseglet, som man kan gjette.
De kjortelkledde nonnene – jeg kaller dem spøkelseskladdene – besøkte henne på sykehjemmet. Da pleierne møtte meg, ble de forbauset. De hadde nemlig fått høre av spøkelseskladdene at jeg var en forferdelig sønn. Historien om mine grusomheter mot Padre Gigolo hadde nok rystet det polske eksilmiljøet av lykkejegere med åndelig alibi.
Så gikk månedene, og moren min gled dypere og dypere inn i demensen. Jeg besøkte henne hver fjortende dag på sykehjemmet. Jeg gruet meg hver gang. Ritualet var det samme – jeg tok med gamle albumbilder skannet til iPaden min, bilder fra gården på Fokserød utenfor Sandefjord, fra sykkelturen hun hadde med ungdomsvenninner til Telemark. Da hendte det at hun kom ut av glemselens tåke og fikk noen gode øyeblikk av gjenkjennelse mens jeg satt der og fortalte ved sengekanten.
(Foto: ukjent/Arnfinn Sørensen)
Og da jeg omsider vinket farvel og lukket døra til rommet med den halvnakne, utmagrede damen som prøvde å følge etter meg på vaklende ben, hørte jeg skrikene om hjelp fra andre rom.
Moren min hatet det sykehjemmet like mye som meg. Ikke sånn å forstå, det var så bra som kommunale sykehjem kan være, med få på jobb og mange pleietrengende. Et fargerikt fellesskap av pleiere gjorde sitt beste, men hva kunne de stille opp med?
Jeg blir sint når "gode nordmenn" klager til pleierne på norske sykehjem. Jeg har selv jobbet som sykepleier på sykehjem, og spør: Kunne du tenkt deg å jobbe der? Ikke det, nei. Så hva forventer du deg?
Jeg holdt heller ikke særlig lenge på min sykehjemspost, og grep begjærlig muligheten til et interessant yrkesliv i media. En sviker blant mange.
Etter hvert skjønte ikke moren min hvem jeg var lenger. Jeg spurte henne rett ut en av de siste gangene: Vet du hvem jeg er? Da ble hun sur. Jeg tror hun hadde glemt meg.
Men hun glemte ikke deg, Padre Gigolo. Helt til det siste snakket urolig hun om denne hyggelige gutten som ikke kom mer. Og jeg orket ikke – torde ikke – å nøste videre på den tråden. Jeg tror hun hadde ant at jeg satte ned foten og tok affære den gangen. Kanskje var det derfor hun var sur, siste gang jeg hadde noe som lignet en samtale med henne.
Jeg vet i alle fall at det var en stygg avslutning. Og den stygge avslutningen var ikke mitt ansvar. Moren min hadde avskrevet meg på en lapp for mange år siden. Men jeg klarte ikke helt å avskrive henne. Jeg tok henne inn i familien og lot barna mine få glede av hennes selskap i de årene hun ennå hadde igjen som åndsfrisk, i periodene mellom depresjoner og religiøse raptuser.
På den tida stakk hun til meg en mappe med påskriften «Ønsker for min begravelse». Den inneholdt en detaljert instruksjon om hvordan dødsmessen skulle gjennomføres.
– Dere kan glede dere. Det blir så vakkert og livsbejaende, sa hun med glød i stemmen da hun ga meg mappen. Jeg opplevde det som invertert aggresjon. Vi hadde ikke vært nok interessert i hennes tro og kirkeliv, og nå fikk vi værsågod stille opp når hun skulle i jorda.
Den detaljerte beskrivelsen av en katolsk dødsmesse vokste over meg som et mørkt krav. Det kravet kunne jeg ikke innfri.
Randis begravelse, Vestre Gravlund 26. februar 2016. (Foto: Gunnar Hjorthaug)
Det var umulig for meg å følge instruksjonene. Hvordan kunne jeg, når livet hennes fikk et slikt katolsk endelikt? Isteden gjorde jeg som da jeg begravde faren min – laget mitt eget opplegg, holdt tale selv. Det var min lille skjærsild. Jeg følte alt, og helst ingenting. Jeg var utenfor meg selv, og fant meg selv igjen.
Og det vet jeg – den katolske kirke er er et helvete for meg. Et sted for dårlig sublimert kåtskap med slappe håndtrykk og vammel åndelighet, for geriatrisk teologi og korrupt rikdom bak tunge, lukkede dører.
Den katolske kirken grep min mors lengsel etter omsorg og brukte den, låste henne inne i teologisk liriumlarium og høystemt overstadighet og sugde seg til slutt fast i pensjonistkontoen hennes.
Jeg skulle så gjerne se at noen rev kjortlene av disse mørkemennene og kvinnene og ba dem kle seg som folk og skaffe seg en skikkelig jobb og tjene penger på ærlig vis.
For jeg skjønte det slik at du har et fagbrev også, Padre Gigolo. Hvis det stemmer, så bruk det.
Denne fortellingen er sint og bitter. Det finnes selvfølgelig også en annen fortelling om moren min og meg. Så sammensatt er virkeligheten, så sammensatt er vi to – og alle andre mennesker.
Jeg vet at moren min ville meg vel og var glad i meg. Men selv om viljen til kjærlighet var der, var evnen svekket av hennes egen barndom, av måten faren min brøt henne ned på og av erfaringene hun gjorde i arbeidet som døvelærer.
Som døvelærer var hun en av de beste – kanskje den beste – i å lære døve barn å artikulere og munnavlese – å snakke forståelig og forstå hva hørende sier ved å se dem snakke. Hun brant for faget sitt, slik hun brant – og brant seg ut – på andre områder av livet.
Men på det venstreradikale 1970-tallet gikk det en frigjøringens vind over de døves kultur. Å snakke og forstå på de hørendes premisser var undertrykking av de døves kulturelle egenart – tegnspråket. Døveskolene sluttet å lære de døve å artikulere.
Først mange år seinere – da moren min var pensjonist – fikk artikulasjon og munnavlesning en renessanse. Moren min var innkalt til et mediesenter på en døveskole i Holmestrand for å spille inn leksjoner i den gamle kunsten hun nå var alene om å mestre.
Hun gjorde som hun ble bedt om, men syntes dette tiltaket var verdiløst. Jeg er enig. Det krever et nært mester-elevforhold å lære bort den praksisten hun mestret. Det er ikke noe du kan lære av å se på en video, like lite som å kjøre bil eller fly et fly – eller leve. Jeg vet at fagkunnskapen hennes ble snakket ned i de venstreradikale 1970-åra, og at det gikk innpå henne.
T.v: Randi lærer en døv elev å artikulere på Skådalen døveskole, ca 1970. T.h: Gjeterjenta glemte aldri sitt gode lag med dyra. Her på et jorde nedenfor Kringsjå, ca 1970. (Fotos: Arnfinn Sørensen)
Og når det gjelder den katolske kirken – vel, jeg vet jo også at prester og nonner er sammensatte mennesker med godt og vondt i seg, akkurat som meg. Og jeg vet at kirken er et hus der mennesker søker sammen om det viktigste og største i livene sine.
Disse sluttordene står i forsoningens tegn. Ikke for å ta brodden av det jeg har skrevet tidligere, men for å vise at følelsene min er sammensatte og at de gode minnene og bitterheten lever side om side. Så med disse ordene – hvil i fred, Randi. Sår gror. Alt er tilgivelse.
2020 Arnfinn Sørensen. Public domain – men oppgi gjerne kilde med lenke.